Dårlig forhold til mor

[Gjest ex-Datter - kanskje i feil forum]

Jeg ønsker tilbakemeldinger fra noen som kanskje har det omtrent som meg...kunne være greit å høre litt hvordan andre evt har løst "problemet"

Altså: Jeg er en 37 år gammel kvinne, har 6 søsken. Vokste opp under på den tiden "vanlige" arbeiderfamilie-forhold, men med en ekstremt kontrollerende og vanskelig/humørsyk mor.

Hun hadde/har et meget vanskelig humør, veldig påståelig og sta. Hennes ord er lov og ingen må komme her og komme her og diskutere noe med henne.

Hun kontrollerte mann og barn med jernhånd, om nødvendig med slag.

Både jeg og mine søsken vokste opp uten å få lov til å delta på noe av det som var vanlig i venneflokken, vi måtte holde oss hjemme på gården. Vi fikk heller ikke ha egne meninger om noe som helst.

Den dag i dag forsøker hun å kontrollere voksne barn og svigerbarn/barnebarn på alle tenkelige og utenkelige måter. Hver og en av hennes barn trenger "krisepsykiatri" etter et besøk hos henne.

Jeg kunne sikkert skrevet side opp og side ned om hennes luner, men tror dere skjønner litt av hvordan hun var/er.

Jeg har nå i voksen alder et utrolig dårlig forhold til henne. Min far (som var en snill, men kanskje underkuet mann) døde for 5 år siden, og etter det har jeg ikke behov for å besøke barndomshjemmet. Jeg drar dit ca 2 ganger i året til tross for en biltur på kun 2 timer.Disse besøkene er pliktbesøk, nærmest for mine søsken.

Kan nevne at hele søskenflokken har et dårlig forhold til henne, noen værre enn andre.

Jeg har et slikt hat inni meg - greier omtrent ikke å se på henne. Hun ringer flere ganger i uka, og jeg greier ikke å snakke normalt med henne. Jeg forakter henne, og misliker henne noe helt enormt. Når jeg er på besøk der blir jeg som en trassig liten unge som ikke snakker, bare haaater henne... En av mine søsken har også hatt et nervesammenbrudd på bakgrunn av traumer i barneårene.

Jeg gleder meg til den dagen hun dør - og jeg vet at dette høres usannsynlig ut. Mange vil nok si at vi burde "prate ut" osv - men jeg har ikke lenger noe ønske om bedre forhold til henne. Det ville dessuten ikke nytte da hun aldri har sett egne feil.

Jeg har tenkt over denne problemstillingen "hele livet", og jeg er helt sikker på at jeg ikke ønsker kontakt med henne, og at livet mitt blir lettere den dagen hun dør.

Men pga familien holder jeg ut, drar på pliktbesøk osv.

Kan nevne at jeg selv har barn som jeg har det aller beste forhold til. Jeg er veldig oppmerksom på den såkalte "arvesynden", at jeg ikke skulle bli som min mor.

Per i dag sliter jeg med dårlig selvbilde/selvtillit pga hennes latterliggjøring av mitt utseende (har alltid vært overvektig som henne selv).

Jeg sliter også med nære relasjoner, problemer med å stole på noen, er ekstremt kynisk. Jeg tror dette er mén etter min oppvekst.

Er det noen på DOL som har tilsvarende opplevelser? Kunne DU tenke deg å dele litt tanker og evt "løsninger" med meg? Kanskje har du brutt kontakten og fått et bedre liv??

Dette ble et langt innlegg og jeg takker dere som har giddet å lese så langt!

[Velouria]

Jeg har gudskjelov ikke hatt det sånn, men om en av mine barns bestemødre var sånn at det gikk utover de hadde jeg _aldri_ latt barna mine besøke henne. Ikke la henne ødelegge de som hun har ødelagt deg.

[Jeg er en annen]

"Jeg har et slikt hat inni meg - greier omtrent ikke å se på henne. Hun ringer flere ganger i uka, og jeg greier ikke å snakke normalt med henne. Jeg forakter henne, og misliker henne noe helt enormt."

Si det til henne. Hvis du likevel skal bryte kontakten spiller det ingen rolle hvordan hun måtte reagere, men det får deg antagelig til å føle deg bedre.

[Clue1365380406]

Jeg har ikke slike erfaringer som deg med min mor, men jeg har en søster som jeg har brutt kontakten med.

Jeg har ikke flere søsken, men etter alt hun har gjort mot meg, vil jeg ikke ha henne i livet mitt.

Det er verre å velge bort nær slekt enn andre personer, men hvorfor skal en opprettholde kontakt med folk som ikke vil en noe godt kun fordi en er i slekt?

[Gjest tintintin]

Dette høres ut som min svigermor.

Hun har ødelagt svært mye for mange, deriblant sine barn.

Jeg har prøvd diverse strategier for å takle hennes forferdelige kommentarer og trangsynte væremåte, men har nå resignert og mer eller mindre kuttet kontakten.

Først prøvde jeg å overse henne, så prøvde jeg å spøke bort hennes utbrudd. Senere prøvde jeg å avlede når hun satte igang, for til sist å gå inn i åpen krigføring med henne og bruke hennes egne våpen mot henne.

Dette tappet meg såpass for energi og førte med seg så mye negativt at jeg etterhvert har valgt å kutte kontakten med henne, tror dessverre ikke det noen gang vil gå seg til.

[Gjest isa1]

si til henne akkurat hva du mener! ikke la henne få komme til med motsvar og bare overkjør enne skikkelig med det du har og si før du snur og går. slike folk nytter det ikke å diskutere med, og lar du henne prate så blir det nok noen rimelig provoserende kommentarer tilbake du kan klare deg uten.

tviler på du føler deg bedre etterpå, men noen må si klart ifra at oppførselen hennes aksepteres ikke, og at hun har skyvd hele familien fra seg med sitt tyranni.

vil tippe at du tar disse pliktbesøkene for å unngå noen form for konflikt. forstår godt det hatet du føler inni deg, men det er desverre ikke så mye du får gjort med det som har skjedd eller hvordan din mor er. og hun kommer nok ikke til å forandre seg. uff nei....du kan jo hilse henne å si at grunnen til at du har et så bra forhold til dine egne barn er fordi du har gjort alt i din makt for å ikke bli som henne.

[Gemini]

Jeg har også et svært dårlig forhold til min mor, og har valgt å kutte det ut, eller i det minste ned til et minimum. En sjelden telefonsamtale eller sms, og vi møttes sist i julen.

Jeg må bare beskytte meg selv med å kutte kontakten, for ingen samtale vil noensinne føre frem og gjøre ting noe bedre. Jeg har forsøkt, og andre familiemedlemmer med tilsvarende anstrengt forhold har forsøkt, med noen ganger kortvarig bedre forhold, for å så å bli like ille eller verre igjen. Sånt tapper en veldig. De siste halvannet årene har jeg så å si ikke hatt kontakt med henne, men forut for det, så gikk jeg hele tiden på nåler, alltid usikker på når neste nedtur ville komme.

Trist at det ikke kan bli bedre, men man må ta vare på seg selv først og fremst. I alle fall når man føler man har forsøkt alt man kan.

[Gjest ex-Datter]

Jeg har også et svært dårlig forhold til min mor, og har valgt å kutte det ut, eller i det minste ned til et minimum. En sjelden telefonsamtale eller sms, og vi møttes sist i julen.

Jeg må bare beskytte meg selv med å kutte kontakten, for ingen samtale vil noensinne føre frem og gjøre ting noe bedre. Jeg har forsøkt, og andre familiemedlemmer med tilsvarende anstrengt forhold har forsøkt, med noen ganger kortvarig bedre forhold, for å så å bli like ille eller verre igjen. Sånt tapper en veldig. De siste halvannet årene har jeg så å si ikke hatt kontakt med henne, men forut for det, så gikk jeg hele tiden på nåler, alltid usikker på når neste nedtur ville komme.

Trist at det ikke kan bli bedre, men man må ta vare på seg selv først og fremst. I alle fall når man føler man har forsøkt alt man kan.

Tenker også litt som deg at jeg ønsker å kutte kontakten for å "beskytte" meg selv.

Samtidig som jeg ønsker henne ut av livet mitt, ønsker jeg ikke å si fra til henne på den måten som noen her sier i sine svar. Mulig jeg er konfliktsky, men vet med meg selv at dette er noe jeg aldri vil kunne gjøre.

Det jeg frykter (og vet kommer til å skje) om jeg kutter kontakten med henne er at hun kommer til å spille martyr, gråte og manipulere hele slekten mot meg: jeg blir den umulige datteren. (Hun er en fantastisk "drama-queen" som virkelig kan spille et stykke).

Og dette kommer til å skje selv om hele resten av søskenflokken m/familier innerst inne vet hvordan situasjonen er. Vi er vel like på den måten at vi skygger unna konflikter med henne (mén fra barndommen sikkert).

Hun ringte meg nå i formiddag for å "tørrprate" og det føltes som om hele meg ville vrenges de få minuttene samtalen varte...

Har du noen "savn" i forhold til å ha kuttet ut moren din? Ble det konflikter i familien "pga deg" da du gjorde dette? Hvordan funker det i dagliglivet (tenker på barn hvis du har det, etc)?

[Gjest mij]

Tenker også litt som deg at jeg ønsker å kutte kontakten for å "beskytte" meg selv.

Samtidig som jeg ønsker henne ut av livet mitt, ønsker jeg ikke å si fra til henne på den måten som noen her sier i sine svar. Mulig jeg er konfliktsky, men vet med meg selv at dette er noe jeg aldri vil kunne gjøre.

Det jeg frykter (og vet kommer til å skje) om jeg kutter kontakten med henne er at hun kommer til å spille martyr, gråte og manipulere hele slekten mot meg: jeg blir den umulige datteren. (Hun er en fantastisk "drama-queen" som virkelig kan spille et stykke).

Og dette kommer til å skje selv om hele resten av søskenflokken m/familier innerst inne vet hvordan situasjonen er. Vi er vel like på den måten at vi skygger unna konflikter med henne (mén fra barndommen sikkert).

Hun ringte meg nå i formiddag for å "tørrprate" og det føltes som om hele meg ville vrenges de få minuttene samtalen varte...

Har du noen "savn" i forhold til å ha kuttet ut moren din? Ble det konflikter i familien "pga deg" da du gjorde dette? Hvordan funker det i dagliglivet (tenker på barn hvis du har det, etc)?

Kanskje du bør snakke med søsken om dette først - så de ikke hører hennes versjon først?

[Gemini]

Tenker også litt som deg at jeg ønsker å kutte kontakten for å "beskytte" meg selv.

Samtidig som jeg ønsker henne ut av livet mitt, ønsker jeg ikke å si fra til henne på den måten som noen her sier i sine svar. Mulig jeg er konfliktsky, men vet med meg selv at dette er noe jeg aldri vil kunne gjøre.

Det jeg frykter (og vet kommer til å skje) om jeg kutter kontakten med henne er at hun kommer til å spille martyr, gråte og manipulere hele slekten mot meg: jeg blir den umulige datteren. (Hun er en fantastisk "drama-queen" som virkelig kan spille et stykke).

Og dette kommer til å skje selv om hele resten av søskenflokken m/familier innerst inne vet hvordan situasjonen er. Vi er vel like på den måten at vi skygger unna konflikter med henne (mén fra barndommen sikkert).

Hun ringte meg nå i formiddag for å "tørrprate" og det føltes som om hele meg ville vrenges de få minuttene samtalen varte...

Har du noen "savn" i forhold til å ha kuttet ut moren din? Ble det konflikter i familien "pga deg" da du gjorde dette? Hvordan funker det i dagliglivet (tenker på barn hvis du har det, etc)?

Joda, martyr-rollen er veldig kjent. Heldigvis vet mange i familien om hvordan situasjonen er, så det er ikke så mange som "kjøper" hennes versjon. Har sterk støtte i bl.a. hennes søster og andre slektninger. Også i faren min og hans familie. Foreldrene mine ble skilt for ganske få år siden, så det er mange på hans side som er godt kjent med forholdene, og som gir meg sin fulle støtte. Mors søster håndterer nok det hele på en noe bedre måte enn meg, og ville nok helst sett at jeg klarte å ha en viss kontakt, men lar det være helt opp til meg.

Kjenner meg forresten godt igjen i følelsen du beskrev ifbm. telefonsamtalen...

Klart det er trist å ha kuttet ut moren min sånn, men det var også trist å ha et så dårlig mor-datter-forhold, når man ser hvordan venner og andre har et normalt (om enn ikke alltid like "perfekt" forhold til sin mor (evt. far)). Så et savn er det vel, men mer savnet om hva man skulle ønske at man kunne ha, enn hva som faktisk var.

Også i min manns familie er det et noe lignende forhold, der med hans ene bestemor og enkelte andre slektninger. Kontakten er på et minimum, og kun pliktmessig, helst bare ved jul og kanskje bursdag.

Jeg har ikke barn, så det er jo sånn sett enklere for meg. Men som andre her sier, ikke la barna dine bli ødelagt av moren din. I noen få tilfeller så er det nok bedre å være uten kontakt, selv om det er sårt og leit.

[Gemini]

Tenker også litt som deg at jeg ønsker å kutte kontakten for å "beskytte" meg selv.

Samtidig som jeg ønsker henne ut av livet mitt, ønsker jeg ikke å si fra til henne på den måten som noen her sier i sine svar. Mulig jeg er konfliktsky, men vet med meg selv at dette er noe jeg aldri vil kunne gjøre.

Det jeg frykter (og vet kommer til å skje) om jeg kutter kontakten med henne er at hun kommer til å spille martyr, gråte og manipulere hele slekten mot meg: jeg blir den umulige datteren. (Hun er en fantastisk "drama-queen" som virkelig kan spille et stykke).

Og dette kommer til å skje selv om hele resten av søskenflokken m/familier innerst inne vet hvordan situasjonen er. Vi er vel like på den måten at vi skygger unna konflikter med henne (mén fra barndommen sikkert).

Hun ringte meg nå i formiddag for å "tørrprate" og det føltes som om hele meg ville vrenges de få minuttene samtalen varte...

Har du noen "savn" i forhold til å ha kuttet ut moren din? Ble det konflikter i familien "pga deg" da du gjorde dette? Hvordan funker det i dagliglivet (tenker på barn hvis du har det, etc)?

Joda, martyr-rollen er veldig kjent. Heldigvis vet mange i familien om hvordan situasjonen er, så det er ikke så mange som "kjøper" hennes versjon. Har sterk støtte i bl.a. hennes søster og andre slektninger. Også i faren min og hans familie. Foreldrene mine ble skilt for ganske få år siden, så det er mange på hans side som er godt kjent med forholdene, og som gir meg sin fulle støtte. Mors søster håndterer nok det hele på en noe bedre måte enn meg, og ville nok helst sett at jeg klarte å ha en viss kontakt, men lar det være helt opp til meg.

Kjenner meg forresten godt igjen i følelsen du beskrev ifbm. telefonsamtalen...

Klart det er trist å ha kuttet ut moren min sånn, men det var også trist å ha et så dårlig mor-datter-forhold, når man ser hvordan venner og andre har et normalt (om enn ikke alltid like "perfekt" forhold til sin mor (evt. far)). Så et savn er det vel, men mer savnet om hva man skulle ønske at man kunne ha, enn hva som faktisk var.

Også i min manns familie er det et noe lignende forhold, der med hans ene bestemor og enkelte andre slektninger. Kontakten er på et minimum, og kun pliktmessig, helst bare ved jul og kanskje bursdag.

Jeg har ikke barn, så det er jo sånn sett enklere for meg. Men som andre her sier, ikke la barna dine bli ødelagt av moren din. I noen få tilfeller så er det nok bedre å være uten kontakt, selv om det er sårt og leit.

[Gjest Sint på min mor]

Rart å se, men samtidig godt å vite at jeg ikke er alene med mitt dårlige mor/datter forhold.

Jeg hadde et lignende innlegg for ikke så lenge siden. Jeg har også et pliktforhold til min mor. Jeg vil besøke/ha kontakt med min far, men alltid greier mor å ødelegge det fine vi har.

Små kommentarer på mitt utseende.At jeg ikke har tatt av meg kiloene etter svangerskapet ol.At jeg har flaks som har så snill og fin datter. Jeg kjempesliter med det forholdet -

Jeg syns det er trist å kutte ut forholdet til min mor, fordi med det vil jeg miste kontakten med min far.

Drømmen etter hva vi kunne hatt, knuser meg når jeg vet hvor godt mine venninders forhold er til sin egen mor.

Nei, ikke enkelt det her.

[Gjest ex-Datter]

Rart å se, men samtidig godt å vite at jeg ikke er alene med mitt dårlige mor/datter forhold.

Jeg hadde et lignende innlegg for ikke så lenge siden. Jeg har også et pliktforhold til min mor. Jeg vil besøke/ha kontakt med min far, men alltid greier mor å ødelegge det fine vi har.

Små kommentarer på mitt utseende.At jeg ikke har tatt av meg kiloene etter svangerskapet ol.At jeg har flaks som har så snill og fin datter. Jeg kjempesliter med det forholdet -

Jeg syns det er trist å kutte ut forholdet til min mor, fordi med det vil jeg miste kontakten med min far.

Drømmen etter hva vi kunne hatt, knuser meg når jeg vet hvor godt mine venninders forhold er til sin egen mor.

Nei, ikke enkelt det her.

...selv om jeg selvfølgelig ikke ønsker så vondt for andre

Har ofte lurt på hvordan det er mulig å være så ondskapsfull mot sitt eget barn som å f.eks kommentere utseende når man vet at dette er noe barnet ditt er spesielt sår på. En del slike ting er over min fatteevne...

Og det er nettopp dette med resten av familien som er grunnen til at jeg kvier meg for å kutte kontakten med min mor, for deg blir det jo ekstra leit med hensyn til din far.

Og selv om hun sårer meg aldri så mye så er jeg selv redd for å såre henne! Helt ulogisk, men sånn er det!!

Takk for svaret foresten!

[Gjest ex-Datter]

Joda, martyr-rollen er veldig kjent. Heldigvis vet mange i familien om hvordan situasjonen er, så det er ikke så mange som "kjøper" hennes versjon. Har sterk støtte i bl.a. hennes søster og andre slektninger. Også i faren min og hans familie. Foreldrene mine ble skilt for ganske få år siden, så det er mange på hans side som er godt kjent med forholdene, og som gir meg sin fulle støtte. Mors søster håndterer nok det hele på en noe bedre måte enn meg, og ville nok helst sett at jeg klarte å ha en viss kontakt, men lar det være helt opp til meg.

Kjenner meg forresten godt igjen i følelsen du beskrev ifbm. telefonsamtalen...

Klart det er trist å ha kuttet ut moren min sånn, men det var også trist å ha et så dårlig mor-datter-forhold, når man ser hvordan venner og andre har et normalt (om enn ikke alltid like "perfekt" forhold til sin mor (evt. far)). Så et savn er det vel, men mer savnet om hva man skulle ønske at man kunne ha, enn hva som faktisk var.

Også i min manns familie er det et noe lignende forhold, der med hans ene bestemor og enkelte andre slektninger. Kontakten er på et minimum, og kun pliktmessig, helst bare ved jul og kanskje bursdag.

Jeg har ikke barn, så det er jo sånn sett enklere for meg. Men som andre her sier, ikke la barna dine bli ødelagt av moren din. I noen få tilfeller så er det nok bedre å være uten kontakt, selv om det er sårt og leit.

Når det gjelder barnebarna sine så er hun faktisk helt annerledes. Hun forsøker riktignok å "dytte på dem sine meninger" men gir seg forholdsvis raskt når foreldrene sier fra. Jeg er ikke redd for at hun skal ødelegge mine barn, til det er kontakten altfor sjelden og hun er som sagt annerledes overfor dem. Det er også en grunn til at jeg kvier meg til å kutte henne helt ut.

Som du savner jeg vel egentlig det mor-datter forholdet vi kunne hatt, som jeg ser mine venninner har med sine mødre.

[Gjest Sint på min mor]

...selv om jeg selvfølgelig ikke ønsker så vondt for andre

Har ofte lurt på hvordan det er mulig å være så ondskapsfull mot sitt eget barn som å f.eks kommentere utseende når man vet at dette er noe barnet ditt er spesielt sår på. En del slike ting er over min fatteevne...

Og det er nettopp dette med resten av familien som er grunnen til at jeg kvier meg for å kutte kontakten med min mor, for deg blir det jo ekstra leit med hensyn til din far.

Og selv om hun sårer meg aldri så mye så er jeg selv redd for å såre henne! Helt ulogisk, men sånn er det!!

Takk for svaret foresten!

Det er bare at min søster ikke har det samme forholdet til min mor.

Husker ikke så mye av min egen barndom, og hva som evt. har gått galt. Men jeg har også en sånn "avsky" følelse. Husker at hun irriterte seg veldig over meg, da jeg var mindre - og at hun ofte satte meg opp mot far. Hun sa: "bare vent til pappan din kommer" ol. Hun fikk han til å slå meg, fordi jeg hadde sagt ting.Fatter ikke hva jeg har gjort galt, egentlig.

Nå er det slik at jeg er alene med datteren min. Og greier oss bra, både jeg og datteren. Men, når hun sier at det er flaks at jeg har fått en slik nydlig unge, som er så flink. Da får jeg "pigger".

For min mor fremstår jeg bare som et "avskum" tror jeg. Og jeg vet at de forholdene jeg har hatt til menn, arbeidsgivere og venner opp gjennom åra, har vært preget av forholdet jeg har hatt til min mor.

Jada, vi er mange i samme båt.

[Gjest ex-Datter]

Det er bare at min søster ikke har det samme forholdet til min mor.

Husker ikke så mye av min egen barndom, og hva som evt. har gått galt. Men jeg har også en sånn "avsky" følelse. Husker at hun irriterte seg veldig over meg, da jeg var mindre - og at hun ofte satte meg opp mot far. Hun sa: "bare vent til pappan din kommer" ol. Hun fikk han til å slå meg, fordi jeg hadde sagt ting.Fatter ikke hva jeg har gjort galt, egentlig.

Nå er det slik at jeg er alene med datteren min. Og greier oss bra, både jeg og datteren. Men, når hun sier at det er flaks at jeg har fått en slik nydlig unge, som er så flink. Da får jeg "pigger".

For min mor fremstår jeg bare som et "avskum" tror jeg. Og jeg vet at de forholdene jeg har hatt til menn, arbeidsgivere og venner opp gjennom åra, har vært preget av forholdet jeg har hatt til min mor.

Jada, vi er mange i samme båt.

Dette med forhold til andre som du nevner...jeg tror det er en klar sammenheng der!

Jeg tenker som så at det vi opplever fra våre mødre er vel det verste sviket man kan tenke seg. Den personen som er viktigst i et barns liv svikter så totalt, og i tillegg latterliggjør og "mobber" f.eks på utseende. Den tilliten som skulle vært der er jo grunnleggende for evnen til senere å stole på andre.

Det er klart at dette lager dype sår, og det er vanskelig (umulig?) å lære seg å stole på noen som voksen.

Du har iallefall gjort en kjempejobb med datteren din, det må du ikke la din mor ta fra deg!