Hva skjer og hva kan jeg gjøre? (lang)

[Gjest abrakaddabra]

Jeg har et problem her jeg ønsker å få hjelp med. Jeg skriver i flere avsnitt for at det skal bli lettere å lese.

Jeg er en gutt på 25 år. Jeg bodde hjemme en lang priode men bestemte meg for å flytte til en annen by for å studere. Tidligere har jeg slitt med lavt selvtillit og brukte lang tid på å få det. Med god psykologhjelp klarte jeg det. Pga dårlig selvtillit har jeg ikke hatt kontakt med jenter fordi jeg ikke følte meg god nok. Men etter å ha flyttet vekk ble det bedre. Jeg får stadig høre at jeg er lett å snakke med og at jeg er sjarmerende.

Jeg begynte på en skole i Gjøvik på et studium jeg er fornøyd med. Der ble jeg kjent med en jente og i jeg ble forelsket i henne. Men siden jeg fremdeles var usikker så klarte jeg ikke å be henne med ut fordi jeg var redd for avslag. Jeg gikk gjennom vår felles venninne for å klare det men det ble feil. Vi pleide alle tre å lage mat sammen og der ble vi enda bedre kjent. Det tok meg lang tid å invitere henne på en romantisk middag hjemme hos meg men jeg fikk det til. Det som skjedde var at i jula sendte jeg henne en sms der jeg lurte på om det kunne bli noe mellom oss. Hun sa at hvis vi begynte å like hverandre ganske godt så kunne alt skje. Jeg ble allerede der usikker. For jeg har lært at enten sier man ja eller nei. Så der ble jeg usikker. Så jeg spurte henne noen uker etterpå i jula om hun ville spise en romantisk middag sammen med meg. Hun sa at det ville hun. På nyttårsaften ringte jeg henne og ønsket henne et godt nytt år. Så minnet jeg henne om det da også men da sa hun kanskje. Da ble jeg nedtrykt og det negativt. Før pleide jeg å ta slike ting negativt. Det endte med at da vi begynte på skolen at jeg boikottet henne og ville ikke snakke med henne. Hun skjønte ingenting. Så hadde jeg en innflyttingsfest og hadde invitert mange, deriblant henne. Alle kom med gaver, også hun og jeg takket og gav klem men snakket ikke med henne på festen. Så gikk vi ut på byen men ikke hun og venninna. Av en eller annen grunn ringte jeg venninna og lurte på hvor de var. De var hjemme hos henne og sa at jeg kunne gjerne komme. Jeg dro dit og etter 10 min gikk venninna og jeg var alene med jenta. Hun spurte meg hvorfor jeg hadde boikottet henne og jeg sa som sant var at jeg var forelsket i henne og at det hun hadde sagt på nyttårsaften hadde såret meg. Så ble vi enige om å ha den romantiske middagen. Dermed startet det hele. Vi begynte mer og mer å vanke sammen og så på filmer hjemme hos meg, det endte med klining. Jeg var usikker på meg selv og det var også hun. Hun hadde en gutt fra hjemstedet som var interessert i henne og det plaget meg at de var så gode venner så jeg hadde mistanker. Jeg stolte jo ikke på meg selv så det var derfor. Det tok langt tid før vi kunne kose sammen uten klær på og sex hadde vi ikke før vi hadde vært på Gjøvik i nesten 8 måneder. Bare det med sexen var nytt for meg for jeg hadde ikke gjort det før. Det tok meg tid før jeg ble trygg på det. Men jeg stolte ikke på henne og ikke på meg selv. Jeg spurte henne om vi var sammen men hun visste ikke det. Det gjorde meg frustrert og jeg ble enda usikker. Dette resulterte i humørsvingninger. Jeg kunne finne på å si ting som var helt idiotiske men som ikke var ment slik. For eks hadde jeg spøkt med henne om at hun var lubben. Jeg var usikker fordi jeg visste ikke hvordan man blir sammen. Den siste måneden før sommerferien ble et helvete fordi jeg hadde sagt noe så dumt. Pga usikkerheten snakket jeg ofte med venner og brukte deres meninger som min mening uten å tenke på at alle mennesket har egne erfaringer å hente fra. Det skadet meg. Jeg hadde snakket med en venn og han mente at hun lurte meg. Dette gikk jeg og tenkte på og fant ut at det ikke var riktig. Så jeg sa til henne at kompisen min hadde ment at hun var billig mens jeg ikke mente det. Det var dråpen og hun ble dritsur. Den dagen var jeg knust. Jeg gikk til henne og snakket med henne den kvelden og hun begynte å grine. Hun fikk meg til det også. Fra da av var vi bare venner. Men fremdeles drev og koste med hverandre og det skjønte jeg ikke. For jeg tenker slik at venner koser ikke med hverandre og enda mindre hvis den ene har følelser. Jeg trøstet henne så godt jeg kunne og bestemte oss for å være venner. Da gjorde hun noen jeg ikke fatter. Hun tok meg på skrittet og smilte og ville kose med meg. Jeg skjønte ikke noe fordi hun hadde jo nettopp grått og så dette? Vi hadde en avslutningsfest på skolen og jeg hadde bestemt meg for å holde meg unna henne. Det gikk ikke fordi hun grep tak i meg da jeg gikk forbi. Det endte med at vi kysset som bare det. Så sier hun plutselig: Men vi er jo bare venner. da klikket det for meg og jeg sa at hold deg unna meg og ikke kyss meg når vi bare er venner for slik vil jeg ikke ha det.Da venninne våre så det tok de oss med ut og sa at nå skulle vi prate sammen og si hva vi følte. Jeg sa som rett var at jeg er kjempeglad i henne mens hun var usikker. Vi dro hver vår kos uten å snakke sammen og det var en forferdelig tid.Som dere sikkert har skjønt så er jeg veldig glad i henne.

Hun dro på ferie til Bulgaria mens jeg dro hjem til Oslo. Jeg hadde søvnproblemer og slet skikkelig. Så jeg jobbet dobbelskift for å få dette vekk. En dag sendte jeg henne en sms der jeg lurte på hvordan hun hadde. Hun skrev at hun hadde det bra men at det var dumt at vi ikke fikk snakket ut før vi dro. Jeg hadde før ferien sagt at jeg ville besøke henne i ferien . En dag vi snakket sammen på msn sa jeg det samme og hun sa at hvis jeg kom som venn så var det ok men hvis det var med tanke på forhold så kunne jeg glemme det. Jeg ble dritforbanna men sa ikke noe. Jeg hadde tenkt på å kutte ut henne for godt. Men så er jeg kjempeglad i henne og i slutten av juni sa jeg at jeg ville besøke henne. Hun ble overrasket men jeg fikk komme. Jeg hadde da gått til min psykolog og snakket masse om det som hadde skjedd. Han sa at hun var såret nå og at det kunne ta tid, Men han oppfordret meg til å dra så jeg fikk ro med meg selv. Legg ut dine følelser sa han, og så må du takle å eventuelt bli avvist. Jeg gjorde nettopp det og mannet meg opp. Jeg gjorde meg forberedt på alle mulige scenarier som kunne utspille seg. For eks at hun hadde fått seg type eller at hun ville gjøre meg sjalu. Derfor var jeg forberedt.

Vel, da jeg kom dit ble jeg tatt godt imot. Jeg var sikker på at hun var sur på meg men hun oppførte seg bra. De første dagene gikk bra. Vi lagde middag til noen venner og typen til bestebvenninnen hennes sa at med de matkunstene kunne jeg sjarmere enhver jente i senk. Venninna sa også til meg at det var kjempetøft gjort av meg å komme med de følelsene jeg hadde. Det gjorde meg glad. Typen hennes ble jeg omtrent kompis med. Det var noen epsioder som skjedde den helga at jeg ikke skjønte noe som helst. Det ene er at på festen hennes¨, på kvelden kom hun og bare satte seg på fanget mitt og strøk meg på ryggen. Jeg skjønte ikke noe. Dessuten dukket det opp en gammel flamme av henne på festen og han var ikke invitert. De drev og danset sammen på utestedet og hun så stadig bort på meg. Jeg skjønte at hun ville gjøre meg sjalu men var forberedt på det. Venninna hennes spurte meg om det var ok for meg, hun prøver å gjøre deg sjalu. Jeg sa at det var ok for meg, vi var jo venner. Men det som skjedde den kvelden gjorde at jeg fikk nok. Jeg og hun gikk sammen hjem. Vi satt på sofaen og snakket da han kom. Jeg hilste på han, jeg hadde snakket med han tidligere på kvelden. Han overnattet og det likte jeg ikke. Jenta visste at jeg fremdeles hadde følelser for henne og likevel gjorde hun dette mot meg, tenkte jeg og ble trist. Men jeg viste det ikke. Dagen etterpå hadde de en liten brann der og alt var kaotisk. Jeg var så forbanna og snakket med bestevennene mine om hva jeg skulle gjøre og hvordan jeg hadde blitt behandlet. Men jeg viste ikke noe til noen. I ettertid hadde den gamle flammen sagt at jeg var en super person til henne. Jeg snakket også med venninna hennes på telefon om at jeg hadde blitt behandlet elendig og hun var enig. Da jeg kom ut på verandaen spurte jenta meg om jeg kunne trøste henne. Jeg bare smilte og satte meg og solte meg. Etter en stund ble hun nesten på gråten og sa at hvordan kan vi være venner når du ikke en gang bryr deg. Jeg sa ikke noe og bare solte meg videre. Så ringte venninna henne og sa at hun hadde behandlet meg dårlig. Da sa hun at den gutten var en god venn og eide ikke pikk, han prøvde seg aldri. Og dessuten ville hun aldri gjøre det mot meg. Dermed kom hun ned og spurte om jeg ville finne på noe. Jeg var sint og hadde bestemt meg for å reise hjem to dager før jeg skulle. Så jeg svarte henne ikke. Hun ble sur og gikk ut. Jeg snakket med en kompis på telefon og var dritforbanna og var klar til å dra og sa det til han. Da sto hun i døra og sa at la meg forklare meg, det er en misforståelse her. Jeg var sint og ville ikke høre men gjorde det til slutt. Da fortalte hun meg det hun hadde fortalt venninna si og jeg trodde på henne. Og ble glad.

Men det hun fortalte meg etterpå gjorde meg omtenksom overfor henne.Da vi hadde hatt sex før ferien var det ubeskyttet og hun hadde blitt gravid. Hun hadde tatt abort og ingen visste om det. Hun hadde ikke turt å fortelle det til noen. Hvorfor sa du ikke noe til meg, sa jeg, jeg hadde kommet på flekken. Hun sa at hun var redd for at jeg ville si at det var hennes problem og at jeg ville gi blaffen. Slik er ikke jeg. Vi snakket om det og jeg sa det psykologen hadde sagt. Om det å fotelle om mine følelser og takle å bli avvist. Hun gjorde ikke det men klemte meg.Så fortalte hun meg at hun hadde vært hos psykologen og han hadde spurt om hun hadde følelser for meg. Hun hadde sagt JA! NEI! åå, jeg vet ikke. Da vi skulle legge oss ville hun at jeg skulle sove sammen med henne. Jeg ble paff fordi jeg trodde at hun mente at vi var venner og for min del gjør man ikke slikt. Det endte med at vi klinte og holdt rundt hverandre hele natta. Jeg fikk forhåpninger. Det samme skjedde neste natt. Jeg hadde fått mer omsorgsfølelser for henne pga aborten.

Så dro jeg hjem men noe hadde skjedd med meg. Jeg kom tilbake mer selviskker og trygg enn noensinne. Jeg bestemte meg for at dette skulle hun ikke gå gjennom alene og at jeg skulle støtte henne. Så begynte en del samtaler der jeg gjorde nettopp det og roste henne og oppmuntret henne. Jeg ville bidra til at hun får bedre selvtillit. Det gikk bra og plutselig var hun positiv. Hun lærte så mye og stolte mer på seg selv sa hun. Dessuten ville hun ikke ha venninner som bare utnyttet henne og det der. Hun var blitt optimistisk.Vi skrev mange mail til hverandre og jeg sendte et kort til henne der jeg roste henne for hennes opptur. Den satte hun så pris på at hun ringte meg og takket meg. Hun spurte meg om hva jeg følte om aborten og jeg sa som sant var at jeg var lei for det og at jeg ville snakke om det. Om hun hadde det vondt så hadde ikke jeg det bedre. Men jeg hadde forhåpninger og sendte henne igår sms om der jeg lurte på om det kunne bli noe mellom oss. Hun sa at hun ville ikke si det på sms og at vi hadde mye å snakke om slikt at når vi begynner på skolen om en uke så ville vi snakke om det. Jeg sa til henne at skal du avvise meg kan du like godt gjøre det over sms. Hun skrev da at det var nettopp derfor vi hadde så mye å prate om, hun hadde det jævlig og føte at jeg ikke forsto henne.

Jeg angret på den meldinga og skrev en idag der jeg beklaget for den og sa at jeg ville ringe henne. Jeg ringte henne og hun sa at hvis jeg brukte vennskapet til å komme på neste plan så kunne jeg bare drite i det. Jeg ble sur men sa ikke noe.

Nå sitter jeg her og lurer på hva vi skal prate om, hva som kan komme fram. Hvorfor avviser hun meg bare ikke eller har hun allerde gjort det? Og hva kan jeg gjøre for henne med tanke på det med aborten. Jeg har vært superoptimist og sagt at dette skal vi klare sammen og at ingenting knekker oss. men jeg føler at hun gir meg forhåpninger når hun begynner å kose meg meg og setter seg på fanget mitt enda jeg har sagt at det liker jeg ikke.

Jeg vil dele dette ansvaret med henne men så er jeg enda forelsket i henne. Skjønner ikke hva jeg skal gjøre. Får så mange tanker. Først tenkte jeg at jeg driter i henne men klarer heller ikke det.

Noen som forstår meg og har tips?

Dette med abort er alvorlige saker, hva kan jeg gjøre for henne?

Det hun sa om at vi har mye å prate om, hva vil det si? Med tanke på aborten har hun fortalt meg masse allerede, hva nå skal fram?

[marlenexxx27]

Det var en lang en, ja!

Men uansett. Hun jenta er sikkert smigra over at du viser henne så mye oppmerksomhet, at du er så interessert i henne. Hvis hun har lyst å kline litt, så fremstår vel du som en god kandidat siden du nå engang er der og hun vet at du liker henne. Det høres ut som at du finner deg i å bli behandla slik også. Jeg mener, du tvinger henne ikke til å velge å være enten venn eller kjæreste med deg. Du bare tar det du får. Og hun får i pose og sekk: du er bare venn når hun vil det, men "noe mer" når hun vil det. Når psykologen spurte hva hun følte for deg, og hun sa "ja, nei, vet ikke", så oppsummerer vel det akkurat den usikkerheta hun føler?

Når det gjelder den aborten, så er det jo fint at du gir henne støtte hvis hun er opprørt over det. Men det virker som at du oppfatter aborten som en ting som dere har til felles som liksom skal bringe dere sammen.

Det høres ut som at du er helt oppslukt av denne jenta... Og det virker som at du opplever en del kjipe ting i forbindelse med det. Jeg synes det er supert at du endelig har fått selvtillit nok til å nærme deg jenter, og du høres ut som en fin fyr. Men det er kanskje på tide å være litt mer tydelig, ikke finn deg i å være venn med henne når hun vil det, og noe annet når hun vil det. Hvis hun ikke klarer å bestemme seg for hva hun vil med deg, bør du kutte henne ut. Du fortjener å ha det bedre enn slik det er nå.

Men du, å kalle jenter feite eller billige... Det er sånne ting som ikke bare sårer jenta, men som også avslører hvor mye du forakter DEG SELV. En som har selvrespekt sier ikke slik om jenter han faktisk ønsker å omgås.

[Gjest abbra kaddabra]

Det var en lang en, ja!

Men uansett. Hun jenta er sikkert smigra over at du viser henne så mye oppmerksomhet, at du er så interessert i henne. Hvis hun har lyst å kline litt, så fremstår vel du som en god kandidat siden du nå engang er der og hun vet at du liker henne. Det høres ut som at du finner deg i å bli behandla slik også. Jeg mener, du tvinger henne ikke til å velge å være enten venn eller kjæreste med deg. Du bare tar det du får. Og hun får i pose og sekk: du er bare venn når hun vil det, men "noe mer" når hun vil det. Når psykologen spurte hva hun følte for deg, og hun sa "ja, nei, vet ikke", så oppsummerer vel det akkurat den usikkerheta hun føler?

Når det gjelder den aborten, så er det jo fint at du gir henne støtte hvis hun er opprørt over det. Men det virker som at du oppfatter aborten som en ting som dere har til felles som liksom skal bringe dere sammen.

Det høres ut som at du er helt oppslukt av denne jenta... Og det virker som at du opplever en del kjipe ting i forbindelse med det. Jeg synes det er supert at du endelig har fått selvtillit nok til å nærme deg jenter, og du høres ut som en fin fyr. Men det er kanskje på tide å være litt mer tydelig, ikke finn deg i å være venn med henne når hun vil det, og noe annet når hun vil det. Hvis hun ikke klarer å bestemme seg for hva hun vil med deg, bør du kutte henne ut. Du fortjener å ha det bedre enn slik det er nå.

Men du, å kalle jenter feite eller billige... Det er sånne ting som ikke bare sårer jenta, men som også avslører hvor mye du forakter DEG SELV. En som har selvrespekt sier ikke slik om jenter han faktisk ønsker å omgås.

HUn sa dette: hvis det er slik at du bare vil være sammen meg men hvis ikke så vil du heller ikke være venn, for da kan du drite i det.

Ja, jeg har funnet meg i mye men det er det slutt på nå. Dette gidder jeg ikke mer. Jeg fortjener bedre. Og ja, jeg har vansker pr idag med å se på henne bare som venn så jeg kutter henne ut. Hun får sutre og bli lei seg. Jeg må tenke på meg selv.