Kronisk deprimert.

[Åuffoghuff]

Jeg har gode gammle nære venner, jeg har utdanning, jeg har gode muligheter for en flott jobb, jeg er fyskisk frisk og i god form og ikke alt for sjeldet titter jentene på meg.

Likevel har jeg så lenge jeg kan huske vært plaget depresjon. Det er i perioder en så konstant tilstand at jeg helt glemmer at livet kan se annerledes ut, jeg glemmer rett og slett at jeg er deprimert altså, og kan ikke forstå hvordan andre kan se lysere på livet. Noen av symptomene på depresjon har jeg hatt så lenge jeg kan huske, andre gjør seg bare gjeldende i "dalene". Mangel på overskudd og energi, tretthetsfølelse, trishetsfølelse, manglende evne til å oppleve glede og tilfredshet, innsovningsvansker, tanker om at livet er meningsløst som resulterer i en fullstendig mangel på initiativ og tanker om at det ikke er noe poeng. Rett ut av symptomboka altså... Jeg bekymrer meg ekstremt mye. Spesiellt for ensomhet og fremmtid og min nærmest fraværende evne til å knytte nye meningsfulle og varige sosiale bånd fordi jeg lever inne i hodet mer enn på utsiden.

Nå er jeg 26 (mann) og jeg føler at dette tar livet fra meg, altså ikke av meg, men fra meg. Nye sosiale forhold, spesiellt kjærlighetsforhold, blir ekstremt vanskelig fordi jeg i perioder mister troen på alt og dermed også på meg selv, og fordi alle bekymringene for at det skal gå galt fører til en meget overdreven fokuseringen på temaet (det skal "redde" meg på et vis). Dette tar helt over og gjør alt annet i livet mitt inkl. jobb, skole og aktiviteter som ellers ville interessert meg fullstendig meningsløse.

Nåh.. Jeg har vært hos lege med dette, og legen vil ikke gi meg antidepressiva, fordi han "ikke er for å skrive ut piller for alt" Det er sikkert en sunn holdning det, men det hjelper ikke meg.

Ble henvist til psykolog, men hun kunne bare ta to timer med meg, nå må jeg stå i månedsvis i kø hvis jeg skal i behandling hos en annen. Og som den psykologen sa "jeg er ikke så sikker på at en psykolog kan hjelpe deg så mye, for det er opplagt ikke det at du trenger noen å snakke med, eller at du har proplemer med å skjønne dine egene følelser som er problemet."

Syntes noen med kompetanse at det høres ut som antidepressiva er en mulig løsning for meg?? I tilfelle, hva skal jeg gjøre, evt. si til min lege? Har lest mye om antidepressiva og er ærlig talt blitt litt skremt. Hva med Johannesurt? Jeg tar jo ingen andre medisiner.. Jeg trenger hjelp til å kunne glede meg over livet, alle forrutsettningene er der, jeg er så heldig og alikevell gir det meg ingen glede. Hva skal jeg gjøre?

[mamma til ni]

Kan ikkje du prøve antidepressiva? Virker det og du blir bedre, så er det vel verdt å bruke.

Eg er kjempefornøgd. Har fått eit "nytt" liv etter eg begynte på Cipralex. Var deprimert i åtte år, og bra i dei to siste.

[Gjest Deep Water]

Det var da merkelig at legen ikke kunne skrive ut antidepressiva på det grunnlag at han ikke kunne skrive ut piller til alt mulig! Tror jeg hadde vurdert en annen lege.

Og ikke sa psykologen noe om anidepressiva heller?

Du har ikke mulighet til å ta kontakt med privat lege eller psykolog for en ny "evaluering" da? Da slipper du i det minste å vente så lenge.