Morsfølelse til egne barn.

[Gjest omin]

Er det mulig og føle ubehag ved nærvær av sine egne barn? Vet om noen som forguder sine små og søte barn, men så snart de blir litt større, 4-5 år, så er de mest i veien. At nærkontakt gradvis føles ubehagelig. Hva kan dette komme av? Hvordan kan det snu slik på seg, fra og elske nærkontakt, til og ikke klare det. Finnes det hjelp for slik rar oppførsel. Morens barndom har vært preger av vold fra faren til moren, kan dette være en senskade?

[Gjest morsfølelsen er ok]

Har opplevd det samme som deg,men jeg forguder mine barn og gir kos og klem hele tiden.

Har ikke noen god erfaring på nærhet fra barndomen min,kan ikke huske at foreldrene mine ga meg klemmer.

Det som er vanskelig er nærhet til andre mennesker,jeg er aldri den første til å gi klem til voksne folk.

[bugge -jenta]

hei!

Jeg vet ikke om dette blr helt et svar på spørsmålet ditt, men selv mener jeg at når en får en mistanke om eller vet at den bagasjen en har med seg fra egen barndom fortsetter en uheldig sirkel, eller fører videre "fedrenes og mødres synder" i nye ledd, bør en skaffe seg hjelp.

For sin egen del og barnas. Hjelp til å forstå hvorfor det er slik, til å analysere situasjonen og forandre på den. Bevisstgjøring rundt disse tingene er et godt utgangspunkt.

Venter en for lenge vil en skape sår hos barna, og gjerne ha dårlig samvittighet for ting i overskuelig fremtid.

Det er ikke lett. Jeg er blant annet redd for entusiasme. Og levde ikke ut dette i stor grad som barn. Jeg ønsker at gutten min ikke skal ha en slik barndom. Jeg har bevisst kastet meg inn i dansen med min lille sønn når han var mindre, og det har vært tøft men riktig og viktig. Ett eksempel bare.

Psykiateren min har hjulpet meg gjennom utallige diskusjoner til å ta valg som er bedre for barnet mitt, og tatt bort mye av min følelse av utilstrekkelighet og strenghet rundt meg selv og morsrollen.

Dagens generasjon er i det hele mer åpen for bagasjen en har med seg enn foreldregenerasjonen vår var. Det var ikke et tema i tiden slik som nå. Det må en bare akseptere, men vi som foreldre kan gjøre noe med det i dag i forhold til egne barn.

Barna er det viktigste vi har, og det finnes vel knapt en bedre grunn til å gå i terapi. (for kanskje en kort eller lang periode)

Spesielt når det gjelder familieforhold er en utenforstående terapeut viktig.

Venner skal ikke involveres så sterkt i private familiesaker, og familien er ofte de siste man i første omgang bør søke hjelp hos.

PS! Man trenger IKKE å ha hatt en grusom barndom med fæle foreldre for å trenge å ta et oppgjør med enkelte ting.

Vh bugge.

[Gjest omin]

hei!

Jeg vet ikke om dette blr helt et svar på spørsmålet ditt, men selv mener jeg at når en får en mistanke om eller vet at den bagasjen en har med seg fra egen barndom fortsetter en uheldig sirkel, eller fører videre "fedrenes og mødres synder" i nye ledd, bør en skaffe seg hjelp.

For sin egen del og barnas. Hjelp til å forstå hvorfor det er slik, til å analysere situasjonen og forandre på den. Bevisstgjøring rundt disse tingene er et godt utgangspunkt.

Venter en for lenge vil en skape sår hos barna, og gjerne ha dårlig samvittighet for ting i overskuelig fremtid.

Det er ikke lett. Jeg er blant annet redd for entusiasme. Og levde ikke ut dette i stor grad som barn. Jeg ønsker at gutten min ikke skal ha en slik barndom. Jeg har bevisst kastet meg inn i dansen med min lille sønn når han var mindre, og det har vært tøft men riktig og viktig. Ett eksempel bare.

Psykiateren min har hjulpet meg gjennom utallige diskusjoner til å ta valg som er bedre for barnet mitt, og tatt bort mye av min følelse av utilstrekkelighet og strenghet rundt meg selv og morsrollen.

Dagens generasjon er i det hele mer åpen for bagasjen en har med seg enn foreldregenerasjonen vår var. Det var ikke et tema i tiden slik som nå. Det må en bare akseptere, men vi som foreldre kan gjøre noe med det i dag i forhold til egne barn.

Barna er det viktigste vi har, og det finnes vel knapt en bedre grunn til å gå i terapi. (for kanskje en kort eller lang periode)

Spesielt når det gjelder familieforhold er en utenforstående terapeut viktig.

Venner skal ikke involveres så sterkt i private familiesaker, og familien er ofte de siste man i første omgang bør søke hjelp hos.

PS! Man trenger IKKE å ha hatt en grusom barndom med fæle foreldre for å trenge å ta et oppgjør med enkelte ting.

Vh bugge.

Takk for et fint og tankevekkende svar, bugge.

[PieLill]

Ja, det er mulig å føle motvilje på grensen til avsky for sine egne barn.

Når barna blir født er de som regel bare søte små uskyldige nurk man ikke kan forestille seg kan gjøre noe galt. Etter noen år viser det seg at de søte små kan svare frekt, utfordre på alle områder og drive selv den beste forelder til vanvidd iblant. Personligheten på godt og vondt trer klarere frem.

Noen kan da bli veldig ambivalente eller nesten hatske overfor egne barn.

Her er noen forslag til årsaker til generell antipati mot egne barn:

Barnet har arvet personlighetstrekk fra forelderen som forelderen ikke håndterer hos seg selv.

Barnet har personlighetstrekk som i seg selv er greie, men som gir svært negative asosiasjoner hos foreldrene.

Forelderen er redd h*n skal skade barnet med for mye nærhet.

Forelderne har et komplisert forhold til nærhet.

Forelderen føler seg avvist av barnet og klarer ikke å takle dette på en voksen måte.

Forelderen har en bagasje av kompliserte forhold til egen familie.

Forelderen kjenner seg maktesløs og misslykket i forhold til barnets dårlig oppførsel, selv om barnets unoter er innenfor normalen.

Forelderen hadde andre forventninger til barnet og forelderrollen og er skuffet og frustrert.

Forelderen har et vanskelig forhold til nærhet. Ved økende alder kan barnets behov for nærhet i større grad oppleves som et truende krav. Forelderen føler at h*n mister kontroll på nærhetsområdet.

Forelderen føler at h*n ikke strekker til i forhold til barnet.

**********

Noe slikt du var ute etter.

mvh

[Gjest omin]

Ja, det er mulig å føle motvilje på grensen til avsky for sine egne barn.

Når barna blir født er de som regel bare søte små uskyldige nurk man ikke kan forestille seg kan gjøre noe galt. Etter noen år viser det seg at de søte små kan svare frekt, utfordre på alle områder og drive selv den beste forelder til vanvidd iblant. Personligheten på godt og vondt trer klarere frem.

Noen kan da bli veldig ambivalente eller nesten hatske overfor egne barn.

Her er noen forslag til årsaker til generell antipati mot egne barn:

Barnet har arvet personlighetstrekk fra forelderen som forelderen ikke håndterer hos seg selv.

Barnet har personlighetstrekk som i seg selv er greie, men som gir svært negative asosiasjoner hos foreldrene.

Forelderen er redd h*n skal skade barnet med for mye nærhet.

Forelderne har et komplisert forhold til nærhet.

Forelderen føler seg avvist av barnet og klarer ikke å takle dette på en voksen måte.

Forelderen har en bagasje av kompliserte forhold til egen familie.

Forelderen kjenner seg maktesløs og misslykket i forhold til barnets dårlig oppførsel, selv om barnets unoter er innenfor normalen.

Forelderen hadde andre forventninger til barnet og forelderrollen og er skuffet og frustrert.

Forelderen har et vanskelig forhold til nærhet. Ved økende alder kan barnets behov for nærhet i større grad oppleves som et truende krav. Forelderen føler at h*n mister kontroll på nærhetsområdet.

Forelderen føler at h*n ikke strekker til i forhold til barnet.

**********

Noe slikt du var ute etter.

mvh

jøss..jeg er stum. Utrolig bra skrevet PieLill. Kjente igjenn nesten alt..

[PieLill]

jøss..jeg er stum. Utrolig bra skrevet PieLill. Kjente igjenn nesten alt..

Det hyggelige er at om man kan erkjenne at det grunnleggende problemet ikke er barnet, men en selv er, det mulig å komme ut av det. Som regel med litt eller mye hjelp.

Klarer man å f.eks. se at nå er det egentlig ikke barnet som gjør meg sint, men min egen følelse av hjelpeløshet, kan man rette både frustrasjon og krefter i mer konstruktive rettninger.

Bugge skriver flott om den biten.

mvh