Er jeg et kjæresteemne?

[Gjest Hva er hva, liksom?]

Jeg er en gutt på 21 år. Har aldri hatt noen seksuelle erfaringer med jenter.

Men jeg elsker damer likevel.

Det jeg lurer på er om noen vil kunne forelske seg i meg, og ha et langvarig forhold til meg.

Det jeg ser etter er en jente i morsrolle liksom... som kan ta seg av meg... og liker meg for den avmålte og tilbakeholdne personen jeg er.

Hun må godta at jeg ikke alltid er så interessert i å overføre varme. Ikke alltid jeg orker det.

Også må hun like å være åpen om sine følelser, og respektere at jeg er også er helt åpen.

Sette pris på sannheten. Som ikke alltid er like enkel å takle for enkelte. Snakker om mennesker som ikke klarer å erkjenne et eneste egoistisk motiv...

Sånn må hun ikke være.

Men hun må ikke være kald fordet. Eller hun kan godt ha perioder med kulde, bare hun forklarer seg.

Men hun må vise varme innimellom. Når det trengs

Jeg åpner meg ikke særlig for mennesker... tenker at jeg kan klare å gjøre dette mye bedre med en kjæreste. Fordi da blir drivkraften min for å åpne meg det å kunne motta hennes varme... og kjærtegn og sex.

Om man begynner å åpne seg, så blir man jo mye mer komfortabel med det!

Så ved siden av det at det må være ren lykke å ha et slikt forhold til en dame, så vil jeg jo bli friskere psykisk og.

To fluer i en smekk liksom

Også må hun godta at jeg ikke har noen personlighet. Eller jeg har jo ønsker f.eks. som er ganske stabile og konstante. Som denne drømmen jeg kommer med her.

Men jeg er veldig i tvil på forskjellige ting.

Det er nok det.

Om jeg får et så godt forhold til noen, så vil jeg tvile mye mindre.

Da vil tilværelsen bli mer stabil og gledelig.

Også liker jeg jo selvsagt hvordan jenter ser ut utenpå. Jeg syns det har litt å si. Men om jeg finner noen med den rette personligheten så er det ikke sikkert det har noe å si egentlig.

Men det vet jeg ikke.

Jeg vil vel kanskje ende opp ensom som jomfru jeg, eller hvordan er sjansene for at det skal gå bra?

[Gjest Akkurat nå er jeg anonym]

Du skriver:

"Det jeg ser etter er en jente i morsrolle liksom... som kan ta seg av meg... og liker meg for den avmålte og tilbakeholdne personen jeg er. "

Er du sikker på at det er det du egentlig vil ha?

Jeg har det litt på samme måten. Jeg "forelsker" meg i personer som fremstår som en slik omsorgsperson. Som "tar vare på" meg og alt det der.

Og jeg har hatt noen korvarige forhold til slike også. Men det faller selvfølgelig i grus. For folk blir lei av at man er "barnet" hele tiden. Og man blir også lei av å være "barnet" når man etterhvert tør å vise egne meninger.

Så jeg vet at selv om jeg bare "forelsker" meg i slike og har lyst på dem og drømmer om dem, så er det nok ikke det jeg "egentlig" vil ha. Egentlig vil jeg nok ha en likeverdig. En som ikke ser på meg som "barnet".

Men om en slik likeverdig person noen gang kan komme til å gi meg den følelsen som disse omsorgspersonene gir, denne følelsen som jeg er så "forelsket" i, det tviler jeg kanskje på.

Dessverre(?) kommer jeg sikkert til å ende mine dager alene. For jeg er dypt og inderlig forelsket i den "følelsen" og jeg tviler kanskje på at jevnbyrdige kan gi meg den.

Vel, dette var kanskje helt på trynet for din del, men det er slik det er for meg.

Så vel, svaret er kanskje, nei, jeg tror ikke vi er noen kjæresteemne. (Men jeg kan selvfølgelig ta feil)

[Gjest Untitled woman]

Tror absolutt ikke du skal dømme deg selv til et liv som evig singel i en alder av 21!

Ønske om en jente som kan fylle en morsrolle er imidlertid ikke den sunneste holdningen når man går inn i et forhold. Mulig du vokser av deg akkurat det ønsket, du er jo ganske ung ennå. Likevel tror jeg at det finnes mennesker som ønsker en slik rolle, men det vil gjøre deg både bortskjemt og usunt avhengig av den personen, tror jeg.

Innlegget ditt inneholder eksakte meninger og ønsker om et forhold, er ikke det en del av din personlighet?

Å være i tvil er jo ikke det samme som å ikke ha en personlighet.

http://www.thefarm.nu/15.htm

Jeg tror det finnes noen der ute som passer for deg, om du er villig til å tro, ønske og åpne deg for det :-)

[marlenexxx27]

Det er klart du er et kjæresteemne. Ikke for alle, men for noen (Og du trenger jo bare en!)

Men du må vite at forhold er vanskelig, særlig hvis man sliter litt psykisk. Det er utfordrende og komplisert å ha et nært forhold til et annet menneske, det er slett ikke "ren lykke" som du sier.

[Gjest rose26]

Du skriver:

"Det jeg ser etter er en jente i morsrolle liksom... som kan ta seg av meg... og liker meg for den avmålte og tilbakeholdne personen jeg er. "

Er du sikker på at det er det du egentlig vil ha?

Jeg har det litt på samme måten. Jeg "forelsker" meg i personer som fremstår som en slik omsorgsperson. Som "tar vare på" meg og alt det der.

Og jeg har hatt noen korvarige forhold til slike også. Men det faller selvfølgelig i grus. For folk blir lei av at man er "barnet" hele tiden. Og man blir også lei av å være "barnet" når man etterhvert tør å vise egne meninger.

Så jeg vet at selv om jeg bare "forelsker" meg i slike og har lyst på dem og drømmer om dem, så er det nok ikke det jeg "egentlig" vil ha. Egentlig vil jeg nok ha en likeverdig. En som ikke ser på meg som "barnet".

Men om en slik likeverdig person noen gang kan komme til å gi meg den følelsen som disse omsorgspersonene gir, denne følelsen som jeg er så "forelsket" i, det tviler jeg kanskje på.

Dessverre(?) kommer jeg sikkert til å ende mine dager alene. For jeg er dypt og inderlig forelsket i den "følelsen" og jeg tviler kanskje på at jevnbyrdige kan gi meg den.

Vel, dette var kanskje helt på trynet for din del, men det er slik det er for meg.

Så vel, svaret er kanskje, nei, jeg tror ikke vi er noen kjæresteemne. (Men jeg kan selvfølgelig ta feil)

Jeg skulle gjerne også hatt en mann som samtidig var omsorgsperson. Men jeg har innsett at dette går bare ikke. En kjæreste skal kunne vise omsorg, men jeg tror det må være et likeverdig forhold.

Skal en ta, må en også gi. Ellers er det ingen som holder ut. Men du er 21 år og kommer helt sikkert til å bli mer moden med årene som kommer.

[Gjest Akkurat nå er jeg anonym]

Jeg skulle gjerne også hatt en mann som samtidig var omsorgsperson. Men jeg har innsett at dette går bare ikke. En kjæreste skal kunne vise omsorg, men jeg tror det må være et likeverdig forhold.

Skal en ta, må en også gi. Ellers er det ingen som holder ut. Men du er 21 år og kommer helt sikkert til å bli mer moden med årene som kommer.

Det svaret ditt kom nok feil. Jeg er ikke 21, og var jo i grunn enig med deg