Så usigelig sliten og trett...

[meira]

Er en dame på 38 år, to tenåringsbarn.Samboer, er i jobb etter og ha gått sykemeldt et år.Fra i fjor og siste fire-fem årene bakover, utviklet jeg et avhengighetsforhold, samt stor intoleranse til benzodiasepiner.Nå er det et år siden jeg har rørt noe avhengighetsdannende,bare cipralex, samt melotanin(søvnhormon)en periode.

Jeg har et tøft år bak meg, med sykehusinnlegelse somatisk, samt rusinstutisjon, og en ganske intensiv gruppeterapi i fire mnd.Jeg har nok endret meg en del siden i fjor, og har innsett at jeg har tatt feil på så mange ting, og mine idealbilder av hva som skulle til for og føle meg bra, har vært forvreng og gale, ser jeg nå.Har aldri stilt så mange spørsmål, og er ikke så opptatt av og ha rett, slik jeg var før.

Jeg har en såkalt høy utdannelse,jobber med mennesker.Misbruket fikk store konsekvenser for min jobbsituasjon, og det ble mange runder med ledelsen og akanavtale med urinprøver i to år, for at jeg skulle beholde jobben min. Tror det er første gang i livet jeg virkelig har tryglet, og miste jobben ville fått store konsekvenser mht økonomi.Jeg har aldri hatt problemer med alkohol eller andre ting, men det var så lett og ta en pille under bruddet hjemme, så ble det bare mer og mer. Trodde i høst jeg ikke ville klare og reise meg igjen, klarte ikke engang og handle i nærbutikken.

Det har gått bra, jeg har ikke angst i dag, som var årsaken til misbruket, og ting har falt på plass igjen.Har ikke angst som hindrer meg og gjøre daglige ting og fungere slik jeg vil.

Har holdt meg i god fysisk form , og følt effekten av det lenge.

Etter oppstart i jobb, er jeg plutselig nå blitt så usigelig trett.Det hjelper ikke og sove,er like utkjørt etterpå.Den kan liksom ikke soves bort..Et par timer etter jeg har sovet, klarer jeg nesten ikke og holde meg våken, blir kvalm, kjenner det fysisk helt inn i margen.

Er redd for at jeg blir oppfattet som om jeg er i pillerus når jeg er så trett som jeg er nå, både fra kolleger og andre.

Vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre, blodprøver er ok, legen finner ikke noe galt.

Dette har vart en måneds tid, må liksom virkelig ta meg hardt sammen for og klare og gjennomføre husarbeid, jobb mm.

Er ikke depressiv mnht negativt tankespinneri, men jeg klarer nesten ikke og holde meg våken og oppegående.

Hm, ble mye dette her, men så godt og få skrevet det ned.

Noen med liknende erfaringer og kloke ord?Har gått sykemeldt et år, og har ikke rettigheter for mere sykefravær mht jobben.

Mvh

[mamma til ni]

Du har jobba hardt, siste året. Synst ikkje det er rart du er sliten - det er knallhardt å stå i forandring så mykje som du har gjort.

Har du nokon du kan vere svak hos. Føler slitasjen har noko med å vere sterk heile tida.

[meira]

Du har jobba hardt, siste året. Synst ikkje det er rart du er sliten - det er knallhardt å stå i forandring så mykje som du har gjort.

Har du nokon du kan vere svak hos. Føler slitasjen har noko med å vere sterk heile tida.

Takk for svar, det er ikke gratis og forandre seg, endre seg. Det har skjedd utrolig mye siste året.Jeg har ikke vært flink til og bruke venner og samboer til og være sliten, det er noe jeg må jobbe videre med.Det tar virkelig på og forsøke og være sterk akkurat nå, når jeg ikke føler meg slik.Angsten er ikke lenger en del av min hverdag, men er bare så utrolig utkjørt.

Mvh