Hvordan skal jeg klare å få det bedre

[Gjest profile]

Hei,

Har slitt med tvangslidelse store deler av oppveksten og ungdommen. Har aldri hatt noe særlig sosialt liv, lever vel ganske isolert. Føler at hele min oppvekst er borte på en måte, det er så mye som jeg har hatt lyst til å gjøre men som jeg ikke har gjordt. Det som er frustrerende er at jeg enda ikke føler at jeg får livet mitt til på noen bra måte. Kjeder meg en hel del, venter liksom bare på at dagene skal gå, det gjør meg engstelig da jeg vet at jeg jo ikke har ubegrenset med tid. På en måte kaster jeg bort livet mitt med å "vente". Det er så mye jeg har lyst til å gjøre, f.eks. reise på ferie, men jeg har hverken mot eller penger. 26 år, ikke noen utdannelse, ikke noe arbeidserfaring, ingen venner. Føler meg ganske underlegen ift. mange andre, som har gjordt spennede, kan mye osv.

Vil jo gjærne bli bedre, men etterhvert så blir jeg mer og mer oppgitt. Er lei alt. Å være engstelig hver dag, plages med tvangstanker, uansett hva jeg gjør så føler jeg at jeg burde gjordt det noe annet. Tenker at det på en måte er som å sitte i et slags fengsel, jeg er en fange av tankene. Ikke ser det ut til at jeg har noen mulighet til å slippe ut på prøve heller:( De er der hele tiden, kansje noen små øyeblikk der de lar meg få litt fri. Hele min tilværelse er liksom oppbygget på å unngå aversjoner. Jeg finner ikke mye glede i ting.

Får dårlig samvittighet også, for jeg ikke får gjordt nok for å forandre meg. Vet ikke om jeg noen gang kan få ett bra liv, da jeg vel er dømt til å slite med engstelse og tvang resten av livet. Vil så gjærene håpe at så ikke er tilfelle, men etterhvert så er jeg iferd med å gi opp. Lurer på om amfetamin eller eller MDMA kansje kan gi meg litt mer positive momenter i livet, men jeg er for sjenert og engstelig til å få tak i noe slikt.

Føler ikke at jeg helt blir tatt på allvår av hjelpeapparatet, jeg er jo ikke psykostisk og har aldri vært innlagt på noe psyikiatrisk sykehus. Legen vil ikke en gang skrive ut valium el., bare disse antidepresjonsmedisnene som jeg ikke føler at vørt til å veldig mye hjelp. Jeg vil ha litt "godfølelse" jeg også...

Noen som har noen råd? Hvordan leve slik at en får noe ut av det? Jeg føler at jeg bare får mindre og mindre tid igjen, og sjansene for bedring øker ikke akkuratt. Får dårlig samvittighet for at jeg ikke gjør nok for å blir bedre, men på en eller annen måte klarer jeg visst ikke å gjøre stort med det heller. Kommer vel til å angre på alt jeg ikke har gjordt når det er for seint.

Jeg har gått til psykolog i mange år, men i det siste så føler jeg ikke at jeg har blitt noe bedre, snarer værre mht. angst.

Beklager at dette var et ganske negativt ladet innlegg, men det er nå slik jeg har følt mye av. Håper ingen blir for triste av å lese dette...

[Gjest profile]

Må ta med at jeg ikke mener å klage mye. Vet at det er mange som har det værre enn meg, folk som ikke har tak over hodet og sulter f.eks. Det er bare det at det er så frustrenede å ikke få gjordt noe når det virker som om det burde kunne gå ann...

[Gjest Cathsva]

Må ta med at jeg ikke mener å klage mye. Vet at det er mange som har det værre enn meg, folk som ikke har tak over hodet og sulter f.eks. Det er bare det at det er så frustrenede å ikke få gjordt noe når det virker som om det burde kunne gå ann...

Kansje du skal se deg om etter en annen behandlingsmetode?

Snakk med psykologen din om dette, at du ikke føler fremgang- men du må huske at det ikke er han som gjør deg frisk, han stiller kun de riktige spørsmålene- og da er det opp til deg og legge flest mulig kort på bordet, slik at han får et korrekt utgangspunkt for fremtidig behandling.

Vær modig der det virker idiotisk og ydmykende..det er det en ikke vil/orker prate om som er esset på hånd.

[abob]

Kan du klare å sette deg noen små mål hver dag, og gjennomføre dem? Kanskje bare gjøre noe du har litt lyst til, men som du er redd for, og så gi deg selv en belønning hvis du klarer det? Jeg har erfart at det kan gi en veldig god følelse av mestring og nytt håp hvis man får til noen små ting, helst hver dag. Kanskje du også kan klare å ta det første skrittet for å bli kjent med noen, for eksempel melde deg inn i en gruppe eller forening. Hvis ting virker for vanskelige og uoverkommelige, kan det være veldig nyttig å dele opp målene i mindre delmål, som er lettere å mestre.