Æsj for en følelse

[Gjest kl25]

Har vært utsatt for overgrep fra en filleonkel fra jeg var 9 år. Han ga meg orgasme som 12 åring. Følelsen jeg kjente da kommer stadig tilbake, Vet ikke hvordan jeg skal få den ut av kroppen? Klarer ikke prate med min behandler om det. Det er for mye skam knyttet til det. Ble utsatt for en voldtekt for to år siden og etter dette har de andre overgrepene kommet sterkere tilbake. Jeg som trodde jeg hadde lært å leve med dette nå.

[Gjest anonnnnyyyymm]

Hei. Jeg skjønner hva du snakker om. Det er Fryktelig. Og veldig skamfullt.

Jeg har tatt mot til meg og begynnt å snakke om den biten av overgrepene. Det er den værste biten for meg ihvertfall. Jeg tror det eneste som nytter er å snakke om det.

Det er heller ikke uvanlig å oppleve det, fordi kroppene våre reagerer fysisk, selv om vi ikke liker det som skjer. Kroppen *liker* det likevel....

Først føles det fryktelig å nevne det.. men så ser man (hvis man snakker med en trygg person) at de aksepterer deg like mye for det :-)

Men jeg skjønner hva du snakker om.

[huufsa]

Det er helt vanlig det du føler. Du bør prøve å ta det opp...

Jeg har brukt mye av mitt voksne liv på å 'snu meg bort i skam' etter å ha fått orgasme under sex.

Plasser den skamfølelsen du har under 'sinne'!

Overgriper vil gi seg selv den troen at du likte det, og at sexen som pågikk var gjensidig.

Tilogmed om du hadde bedt han gjøre det, ville det vært overgrep.

Han var en voksen mann, -en drittsekk. Du var et uskyldig barn.

klem,

[Ritva]

Det er helt vanlig det du føler. Du bør prøve å ta det opp...

Jeg har brukt mye av mitt voksne liv på å 'snu meg bort i skam' etter å ha fått orgasme under sex.

Plasser den skamfølelsen du har under 'sinne'!

Overgriper vil gi seg selv den troen at du likte det, og at sexen som pågikk var gjensidig.

Tilogmed om du hadde bedt han gjøre det, ville det vært overgrep.

Han var en voksen mann, -en drittsekk. Du var et uskyldig barn.

klem,

Huufsa har svart deg så ærlig og åpent om dette. Det er i grunn et veldig viktig moment mht incest/overgrep/voldtekt...det å få orgasme. Vi skammer oss og føler oss så skitne...men det du MÅ huske er at kroppen og psyken reagerer forskjellige på ting og tang..og dette er et eksempel på at kroppen reagerer helt ulikt hva hjernen reagerer på! Det at man får orgasme under et overgrep har ikke noe som helst med at man blir _overgrepet_! De aller fleste som har vært utsatt for overgrep klarer ikke å innrømme at de har fått orgasme, nettopp fordi at de føler at kroppen bedrar en fra ens psyke samt at overgriper gir deg den troen at vi likte det!

Fortell det til din psyk..hvis ikke du klarer...print ut innlegg og svar herfra...Jeg lover deg at du ikke er alene om dette og at det faktisk er et velkjent "fenomen" i overgreps-verden.

Du kan lære å leve med overgrep og alt som har skjedd deg - det er hardt, det er tøft, det er både ned- og oppturer...den beste oppturen og som blir vedvarende for livet ditt ut....er at du er ærlig ovenfor degselv og de som du innerst vet vil hjelpe deg og vil ditt beste.

Lykke til!

[Gjest kl25]

Huufsa har svart deg så ærlig og åpent om dette. Det er i grunn et veldig viktig moment mht incest/overgrep/voldtekt...det å få orgasme. Vi skammer oss og føler oss så skitne...men det du MÅ huske er at kroppen og psyken reagerer forskjellige på ting og tang..og dette er et eksempel på at kroppen reagerer helt ulikt hva hjernen reagerer på! Det at man får orgasme under et overgrep har ikke noe som helst med at man blir _overgrepet_! De aller fleste som har vært utsatt for overgrep klarer ikke å innrømme at de har fått orgasme, nettopp fordi at de føler at kroppen bedrar en fra ens psyke samt at overgriper gir deg den troen at vi likte det!

Fortell det til din psyk..hvis ikke du klarer...print ut innlegg og svar herfra...Jeg lover deg at du ikke er alene om dette og at det faktisk er et velkjent "fenomen" i overgreps-verden.

Du kan lære å leve med overgrep og alt som har skjedd deg - det er hardt, det er tøft, det er både ned- og oppturer...den beste oppturen og som blir vedvarende for livet ditt ut....er at du er ærlig ovenfor degselv og de som du innerst vet vil hjelpe deg og vil ditt beste.

Lykke til!

Hei igjen!

Takk for støtten og fine svar.

Det er godt å bare få bekreftelse på at det ikke er unormalt.

Snakket med behandleren min i dag.

Hvis jeg var klar for det kunne vi gå igjennom overgrepene sammen å se på følelsene knyttet til dem.

Det er vel den eneste måten å gjøre det på for å få all dritten ut av kroppen.

Usikker på om jeg er rede til dette, men man føler seg vel aldri rede til å snakke om slike ting.

Redd for reaksjonene mine.

Noen som har erfaringer på reaksjoner av å gå igjennom og snakke om det mest intime fra overgrepene.

[bugge -jenta]

Hei igjen!

Takk for støtten og fine svar.

Det er godt å bare få bekreftelse på at det ikke er unormalt.

Snakket med behandleren min i dag.

Hvis jeg var klar for det kunne vi gå igjennom overgrepene sammen å se på følelsene knyttet til dem.

Det er vel den eneste måten å gjøre det på for å få all dritten ut av kroppen.

Usikker på om jeg er rede til dette, men man føler seg vel aldri rede til å snakke om slike ting.

Redd for reaksjonene mine.

Noen som har erfaringer på reaksjoner av å gå igjennom og snakke om det mest intime fra overgrepene.

hei!

Jeg tipper du vil kjenne på skam, angst, sinne, følelsen av å være ydmyket, forlatt, verdiløs, sliten, desillusjonert, utålmodig, sorg, følelsen av tap, svakhet.

Listen fortsetter, men du vil også kjenne på at dette er det rette, å snakke om det og få det ut. Og det er det viktigste. Og gradvis vil du kjenne styrke og kanskje omsorg for det barnet du var, og fortsatt har inne i deg. Det er en lang prosess, og samtaler driver den frem. Tipper du kommer til å få slitsomme drømmer også, men det fører deg også videre.

Dette klarer du, det kommer bare en dag av gangen.

Vennlig hilsen bugge.

[Gjest kl25]

hei!

Jeg tipper du vil kjenne på skam, angst, sinne, følelsen av å være ydmyket, forlatt, verdiløs, sliten, desillusjonert, utålmodig, sorg, følelsen av tap, svakhet.

Listen fortsetter, men du vil også kjenne på at dette er det rette, å snakke om det og få det ut. Og det er det viktigste. Og gradvis vil du kjenne styrke og kanskje omsorg for det barnet du var, og fortsatt har inne i deg. Det er en lang prosess, og samtaler driver den frem. Tipper du kommer til å få slitsomme drømmer også, men det fører deg også videre.

Dette klarer du, det kommer bare en dag av gangen.

Vennlig hilsen bugge.

Takk Bugge.

Du beskriver bra hvordan det føles.

Slitsomt til tider når alle disse følelsene får overtaket på meg.

Har jo en jobb jeg må fungere i også.

I søvnløse perioder er det vanskelig å gå på jobb, men bryter meg opp. Såver 2-4 timer i døgnet i slike perioder.

På jobb vet de va jeg sliter med, men kjedelig å komme på jobb med røde øyne og helt utenfor. vondt når "maska" faller.

Erfaringer i forhold til arbeid og hvor mye innvolvere venner i vanskelige perioder?

Tiden framover vil bli tøff og føler jeg trenger litt støtte fra venner, men de trekker seg så fort unna straks de skjønner jeg sliter.

Hva gjør jeg? Alt blir verre av å være ensom.

[Ritva]

Hei igjen!

Takk for støtten og fine svar.

Det er godt å bare få bekreftelse på at det ikke er unormalt.

Snakket med behandleren min i dag.

Hvis jeg var klar for det kunne vi gå igjennom overgrepene sammen å se på følelsene knyttet til dem.

Det er vel den eneste måten å gjøre det på for å få all dritten ut av kroppen.

Usikker på om jeg er rede til dette, men man føler seg vel aldri rede til å snakke om slike ting.

Redd for reaksjonene mine.

Noen som har erfaringer på reaksjoner av å gå igjennom og snakke om det mest intime fra overgrepene.

Man blir nok aldri helt klar til å gå igjennom overgrep og følelser tilknyttet dette...Som mange andre ting så må det en modningsprosess til...for noen tar det kort tid og for andre noe lengere...man må nesten føle inne i seg denne følelsen at _jeg vil, jeg kan_ og ha tro på at _jeg kan overvinne dette! Det kan du også som så mange før deg:) Men det krever enormt arbeid og tunge stunder, samtidig som det er du som avgjør hvor tunge og tøffe de stundene skal bli. Sammen med en flink psyk som har innsikt i dette tema, så kan det ta mye kortere tid enn du tror og føler nå

Vær forberedt på alle følelser kommer til syne når du forteller bl.a., sinne, sorg, fortvilelse, skamhet og føle seg skitten, blir jeg trodd, frustrasjon, ja, til og med latter. Alle disse følelser og alle andre du måtte føle er din rett! Hvis du klarer å la de følelsene komme til uttrykk, så vil også bearbeidelsestiden/akseptansen bli kortere. Psyken vil nok hjelpe deg med veiledende spørsmål slik at det ikke blir altfor vanskelig for deg, men tingen er nok også at du setter ord på følelsene dine.

Jeg har hørt mange som sier at de klarer ikke å sette ord på følelsene, hva som skjedde...Men alle klarer det med et godt øre som lytter... du har ordene og følelsene inne i deg...de plager deg jo nesten hver dag og natt. Få de ut, snakk...det er da du kommer til å føle deg friere og friere for hver dag. Det er en stor jobb og det er en stor påkjenning både fysisk og psykisk...men hvis du klarer...så vet jeg at du investerer i din egen fremtidig og vil få fred. Mange, mange har klart det før deg, du vil bare føye deg til statistikken...så lenge du vil og ønsker selv.

Ikke vær redd for reaksjonene dine, ikke vær flau - de vil uansett være helt normale. Hvor skal man begynne? Ja, det er opp til deg, på slutten, i midten eller begynnelsen...bare du gjør det, så har du begynt og gitt et hint til psyk hvordan h*n skal jobbe videre.

Lykke til videre - du klarer det helt sikkert...hvorfor...fordi du vet det helt innerst inne:-)

[Gjest kl25]

Man blir nok aldri helt klar til å gå igjennom overgrep og følelser tilknyttet dette...Som mange andre ting så må det en modningsprosess til...for noen tar det kort tid og for andre noe lengere...man må nesten føle inne i seg denne følelsen at _jeg vil, jeg kan_ og ha tro på at _jeg kan overvinne dette! Det kan du også som så mange før deg:) Men det krever enormt arbeid og tunge stunder, samtidig som det er du som avgjør hvor tunge og tøffe de stundene skal bli. Sammen med en flink psyk som har innsikt i dette tema, så kan det ta mye kortere tid enn du tror og føler nå

Vær forberedt på alle følelser kommer til syne når du forteller bl.a., sinne, sorg, fortvilelse, skamhet og føle seg skitten, blir jeg trodd, frustrasjon, ja, til og med latter. Alle disse følelser og alle andre du måtte føle er din rett! Hvis du klarer å la de følelsene komme til uttrykk, så vil også bearbeidelsestiden/akseptansen bli kortere. Psyken vil nok hjelpe deg med veiledende spørsmål slik at det ikke blir altfor vanskelig for deg, men tingen er nok også at du setter ord på følelsene dine.

Jeg har hørt mange som sier at de klarer ikke å sette ord på følelsene, hva som skjedde...Men alle klarer det med et godt øre som lytter... du har ordene og følelsene inne i deg...de plager deg jo nesten hver dag og natt. Få de ut, snakk...det er da du kommer til å føle deg friere og friere for hver dag. Det er en stor jobb og det er en stor påkjenning både fysisk og psykisk...men hvis du klarer...så vet jeg at du investerer i din egen fremtidig og vil få fred. Mange, mange har klart det før deg, du vil bare føye deg til statistikken...så lenge du vil og ønsker selv.

Ikke vær redd for reaksjonene dine, ikke vær flau - de vil uansett være helt normale. Hvor skal man begynne? Ja, det er opp til deg, på slutten, i midten eller begynnelsen...bare du gjør det, så har du begynt og gitt et hint til psyk hvordan h*n skal jobbe videre.

Lykke til videre - du klarer det helt sikkert...hvorfor...fordi du vet det helt innerst inne:-)

HEIA!

Det er ingen ting i veien med viljen, skal bekjempe de vonde følelsene. Jo fortere, jo bedre.

De siste 6mnd har jeg endelig klart litt etterhvert å sette ord på mange følelser. Det er detaljene fra overgrepene og hva dette har gjort med meg som er igjen.

Tror jeg vil kaste meg ut i det fortest mulig, hvis ikke blir det bare grublinga.

Svarene her har hjulpet meg til å få lyst til å forsøke.

Lei av å ha det sånn som jeg har det nå.

Tusen takk for fine svar:)

[Ritva]

HEIA!

Det er ingen ting i veien med viljen, skal bekjempe de vonde følelsene. Jo fortere, jo bedre.

De siste 6mnd har jeg endelig klart litt etterhvert å sette ord på mange følelser. Det er detaljene fra overgrepene og hva dette har gjort med meg som er igjen.

Tror jeg vil kaste meg ut i det fortest mulig, hvis ikke blir det bare grublinga.

Svarene her har hjulpet meg til å få lyst til å forsøke.

Lei av å ha det sånn som jeg har det nå.

Tusen takk for fine svar:)

Ingenting får meg til å smile bredere og le når jeg har hører ordene vilje og bekjempe! Dessverre, er det du som må gjøre det og den/de som har gjordt det mot deg! Hvis du velger å kaste deg ut i det, forvent grubling, det gjør vi alle sammen hele tiden...Du er i godt selskap!:)Jeg er en som er "over", så jeg vet at du vil finne din frihet da du er OVER og det vil du, men ikke gi opp hvis du møter veggen...se på veggen...si til veggen..._Jeg skal overvinne deg, fordi jeg har rett og retten er på min side! Jeg har noen som elsker, glad i meg, forstår meg, vet hva du har gjordt...sleng ordene i retur til tankene dine. Du er Du, la ingen forandre det:)

Go On Girli

[Gjest kl25]

Ingenting får meg til å smile bredere og le når jeg har hører ordene vilje og bekjempe! Dessverre, er det du som må gjøre det og den/de som har gjordt det mot deg! Hvis du velger å kaste deg ut i det, forvent grubling, det gjør vi alle sammen hele tiden...Du er i godt selskap!:)Jeg er en som er "over", så jeg vet at du vil finne din frihet da du er OVER og det vil du, men ikke gi opp hvis du møter veggen...se på veggen...si til veggen..._Jeg skal overvinne deg, fordi jeg har rett og retten er på min side! Jeg har noen som elsker, glad i meg, forstår meg, vet hva du har gjordt...sleng ordene i retur til tankene dine. Du er Du, la ingen forandre det:)

Go On Girli

Veggen har jeg møtt mange ganger, vet at den vil prøve å hindre meg innimellom. Den har ikke fått meg til å gi opp, men den har gjort veien vanskeligere.

Nå skal jeg være tøff nok til å gå inn det som skjedde.

Min historie er kanskje litt uvanlig. Alt kom opp da jeg var 17 år nå er jeg 25. Det er bare det at jeg aldri har villet hatt profesjonell hjelp før nå.

Var igjennom en rettsak for 5 år siden, han ble frikjent. Etter det ville jeg ikke prate mer om det som skjedde.

Møtte den store veggen for et år siden, men nektet fortsatt profesjonell hjelp.

Noen venner fikk meg til slutt med på senter mot incest. Har gått i selvhjelpsgruppe der etter jul. I tilegg har jeg hatt noen samtaler med psykiatrisk sykepleier.

Jeg har vært så utrolig sta på at jeg skal klare alt selv og det tok nesten knekken på meg.

Ville heller dø enn å ta imot hjelp.

Føler at jeg nå er på riktig vei.Mye som er vanskelig nå også, men ikke på samme måte. For nå finnes det et håp om at ting en dag skal bli bra....og nå klarer jeg å prate om følelser.

Takker nok en gang for svar:)

[bugge -jenta]

Takk Bugge.

Du beskriver bra hvordan det føles.

Slitsomt til tider når alle disse følelsene får overtaket på meg.

Har jo en jobb jeg må fungere i også.

I søvnløse perioder er det vanskelig å gå på jobb, men bryter meg opp. Såver 2-4 timer i døgnet i slike perioder.

På jobb vet de va jeg sliter med, men kjedelig å komme på jobb med røde øyne og helt utenfor. vondt når "maska" faller.

Erfaringer i forhold til arbeid og hvor mye innvolvere venner i vanskelige perioder?

Tiden framover vil bli tøff og føler jeg trenger litt støtte fra venner, men de trekker seg så fort unna straks de skjønner jeg sliter.

Hva gjør jeg? Alt blir verre av å være ensom.

Hei!

Når det gjelder søvnløshet, er det eter mitt skjønn det mest ufarlige og ha noen tabletter med vallergan som du kan bruke innimellom. Vallergan er ikke en sovemedisin, men blir brukt til det av mange, siden søvnighet er en bivirkning ved denne medisinen( egentlig et antihistamin, mot kløe, allergi.

Selv tar jeg den tidlig på kveld rundt sju, ellers klarer jeg ikke stå op dagen etter. Det tar tid før virkningen setter inn. Man må nok prøve seg litt frem. Dagen etter kan en føle seg litt tung i hodet(svak hangover), men min erfaring er at hvis jeg ikke har tatt den for sent, går det over. Det hender jeg tar en paracet. Kanskje har du allerede prøvd dette, men hvis ikke ville jeg snakket med legen min.

Det er jo også imovane og stilnoct, innsovingstabletter, men pass på at bruken bli sporadisk i tilfelle, og ikke øk dose når du ikke får sove. Hold deg til foreskreven dose, og ta det heller opp med legen din hvis de ikkke virker lengre. Ellers går det an å få en liten dose av et antidepressiva, som du tar om kvelden(tolvon mye brukt) Detbetyr ikke at du begynner å gå på antidepressiva, men siden mange antidepressiva har trøtthet som bivirkning, er dette et godt og ufarlig sovemiddel. Går du på antidepressiva allerede kan du fortsatt ta et slikt tillegg med tolvon og få det lettere med sovingen.

Når det gjelder jobb og terapi, har jeg ingen erfaring. Jeg har vært sykemeldt alle disse årene som jeg har gått i terapi. Overgrep er bare en av grunnene til det og terapien. Men samfunnet er nødt til å lære seg at mange av oss sliter i dager, uker og perioder, og likevel skal vi være en del av samfunnet og arbeidslivet. Ellers ender halve befolkningen opp som uføretrygdede.

Så gå på jobb med hjertet og hodet godt hevet de dagene du føler at det lyser lang vei at du har det tøft. For ikke bare har du det tøft da, men di ER tøff som karer deg på jobb. Av og til må en tillate seg en liten pause også, hvis det blir for mue for deg. Det er tøftb å gå i jobb og terapi samtidig, men hvordan det blir for akkurat deg, vil tiden vise. Husk at med en god terapeut ved din side, har du også en enorm støtte til å klare dette også, og du kan diskutere disse jobbrelaterte tingene med ham/henne.

Du er 25 år, leste jeg, og da er nok noen av vennen dine "voksne", mens andre synes den verdene du lebver i er uforståelig og de føler seg utilpass ved å måtte møte dem. For å få mest støtte fra venner, er det min erfaring at du lar terapeuten din være terapeut, mens vennen dine er venner. Ikke gjør vennen dine om til terapeuter. Kanskje finnes det en eller to du kan bruke( gjensidig), men de fleste kan støtte deg ved å atsprede, være der for deg uten at du går dypt inn i overgrepsproblematikk med dem. Dette går det an å si til venner, slik at de ikke føler de må være som en bærebjelke i livet ditt.

Nå er det ikke sikkert at det er slik at venner skygger banen i tunge stunder slik en føler og tror det selv. Etter som årene har gått har jeg merket meg at det ofte er jeg som begynner å trekke meg bort i vanskelige perioder, selv om jeg til de grader føler at det er de andre.

Lykke til, og husk at det du i tillegg til vilje også trenger en stor porsjon med tålmodighet. Mange blir sjelden helt ferdig med det, men det forandrer seg, og tar ikke over livet ditt i så stor grad. Det vil gjerne humpe og gå, og nye begivenheter i livet som å gifte seg, få barn, foreldre som dør, bringer det ofte frem igjen til ny bearbeiding. Men det blir aldri så ille som denne første fasen du er i gang med nå. Lykke til.

Vennlig hilsen bugge.