Hvordan være en god venn?

[Gjest Jeg vil være venn, ser at hun faller]

Vi er voksne - 30-40 år. Kjent hverandre i over ti år. Felles forankring i yrke, venner og interesser.Hun er vellutdannet, intelligent og dyktig i jobben sin.

Venninnen er plaget med mye psykiske problemer. Omsorgssvikt og psykisk syke foreldre. Ikke noe familiært nettverk. Har hatt alvorlige problemer i forhold til tidligere partnere, etter noen uker skygger potensielle menn banen. Mennene blir hun sammen med i perioder hvor hun er BARE lykkelig.Vet det går unne en del penger hun ikke har i disse periodene også.

Jeg har lurt på om hun kanskje er manisk deppressiv? Har nevnt det for henne, en gang hun snakket om diagnoser. Hun ble - kanskje forsåelig nok, sint og spurte om hun ikke hadde lov til å være glad.

Hun er kontinuerlig i krangel og konflikt på arbeidsplassen. Klager stadig inn kolleger til kontrollkommisjon, går til personangrep, tollererer ikke feil fra kolleger osv.

Privat har få (færre og færre) venner. På et eller annet tidspunkt har hun kranglet med alle disse. Ofte ved hjelp av korte, sinte og sårete tekstmeldinger. Ligger også i konflikt med en del naboer.

På andres gledlige livshendelser (jobber, bryllup, barn osv), reagerer hun med sinne (?) og en bunnløs misunnelse. Hun kan dele lettelser, men ikke gleder.

Ofte får jeg kopier av mailer/sms'er andre har sendt henne. Disse opplever hun som regel som krenkende og "slemme". Føler da at hun venter min fulle støtte, noe jeg gjerne gir, selv om jeg prøver å være ærlig i forhold til hva jeg oppfatter av situasjonen.

Mange ganger fremstiller hun en situasjon på en måte - der andre er slemme (feks at de ikke er hos henne), også får jeg vite i etterkant at hun har hatt besøk feks.

Hun forteller om depresjon, mindreverdighetsfølelse, ensomhet og at ingen i hele verden forstår.

Vet hun går i terapi.

Det smerter meg at hun ikke har det godt - hverken med seg selv, eller andre. Jeg gjør virkelig mitt beste for å møte henne der hun er.

Nå er det blitt sånn at etter møter hvor fler enn oss to har vært til stede, blir hun alltid veldig skuffet og såret over meg. Hun er ganske paranoid, tror vi er mot henne på alle mulige vis, skriver nattlige meldinger om at hun er så skuffet, at hun ikke vet om hun greier seg osv.

Hun har gitt signaler om at hun er lei seg over at jeg ikke svarer omgående på disse nattlige meldingene, men jeg orker ikke å skrive sms på den måten om natten. Har sagt at det må hun ikke ta seg nær av, og at jeg svarer så fort jeg kan.

Nå er hun i gang med et sånn "splitt og hersk" opplegg, med smser og mailer i stigende tempo. Etter en stund hvor jeg har vært en "hjertevenn", så er jeg nå blitt "slem" - og hun beskylder meg for å gå bak hennes rygg, ikke forstå, ikke delta i hennes problemer.

Vennegjengen vi vanker i er faktisk veldig flott i forhold til å "baksnakke". Det gjør vi ikke. Vi er flinke til å være ærlige, men hensynsfulle. Så vi har ikke konspirert, sånn som hun tror. Vi har snakket om henne i felles bekymringer - når hun ikke svarer på telefon, ringing på døra, mail osv etter å ha ytret frustrasjon og fortvilelse til noen av oss.

Jeg forstår at hun til en viss grad ikke velger dette selv. At ensomheten hun føler ikke mildnes av utsrakte hender.

Det jeg lurer på nå, er hvordan jeg kan klare å hjelpe henne! Jeg vil så gjerne delta og støtte opp, men særlig gjør mistenksomheten og beskyldningene hennes meg både lei meg og rådvill.

Skjønner også at selvtillit er en faktor her. Hvordan kan jeg på en fin måte hjelpe henne til å se kvalitetene sine?

Hilket ansvar skal man ta? Hvordan skal jeg oppføre meg for at hun skal bli trygg og fornøyd med meg?

Jeg er redd det kan gå så langt at hun forsøker å ta sitt eget liv. Hun hinter stadig frempå at hun ikke vil klare seg osv.Derfor tør jeg ofte ikke "synge ut" mot urettferdige og uriktige anklager, men unnskylder og forklarer selv den minste ting.

Hvordan skal jeg balansere dette?

[maire]

Syns det virker som om venninnen din er manipulerende, kravstor og konfliktskapende. Lever hun i tro om at verden skal danse helt etter hennes pipe? Stakkars, hun sliter nok litt da...Men, hvis folk rundt henne lar seg styre, blir hun neppe bedre, eller får det greiere.

Hvor mye tenker hun over hva slags venn hun er for deg eller andre?

Jeg tror du er en god venn så lenge du ikke går på akkord med deg selv for å gjøre henne til lags, og så lenge du klarer å sette grenser for hva du tålererer av oppførsel fra henne.

Lykke til. Jeg tror din utfordring er vel så stor som hennes.

[Gjest pettty]

Syns det virker som om venninnen din er manipulerende, kravstor og konfliktskapende. Lever hun i tro om at verden skal danse helt etter hennes pipe? Stakkars, hun sliter nok litt da...Men, hvis folk rundt henne lar seg styre, blir hun neppe bedre, eller får det greiere.

Hvor mye tenker hun over hva slags venn hun er for deg eller andre?

Jeg tror du er en god venn så lenge du ikke går på akkord med deg selv for å gjøre henne til lags, og så lenge du klarer å sette grenser for hva du tålererer av oppførsel fra henne.

Lykke til. Jeg tror din utfordring er vel så stor som hennes.

manisk depressiv er hun nok ikke. De driver ikke å lager konflikter med folk på den måten. Blir heller hjemme for seg selv når de er deprimert og tar ikke kontakt med andre... og det virker som hennes depresjoner kommer av problemer hun har med andre mennesker, manisk depressives kommer innenifra og er ganske dype. Har diagnose bipolar selv(det som før het manisk depressiv) og vil egentlig ha meg frabedt å bli sammenlignet med slike som henne :-)

hun har nok en personlighetsforstyrrelse ,kanskje borderline.

[PieLill]

En venn er trofast selv når hun slår, en fiendes kyss er svikefulle.

Det står det i en eldgammel bok.

Jeg tror du er en god venninne om du setter grenser og ikke finner deg i hva som helst. Om du stiller omtrent samme krav til hennes redelighet som alle andres uten å slå hånden av henne.

Det som ofte er vanskelig å se i en slik situasjon er i hvor stor gran hun på en utilbørlig, urimelig og usunn måte gjør andre ansvarlige for hennes lykke og ulykke. Ingen i hele verden kan ta det ansvaret hun forsøker å pådytte deg og mange andre.

Det andre som er vanskelig er at man ofte har et intenst ønske om å hjelpe noen slik at det blir helt slutt på problemet.

Ingen kan hjelpe henne om hun ikke også hjelper seg selv.

Du hjelper henne når du ikke godtar urimelige krav (som å sende tekstmeldinger midt på natta) og ikke finner deg i usaklige beskyldninger.

Du hjelper henne også når du ikke lar deg duppere av hennes ulykkelighet, men lar henne ta ansvar for sine holdninger og handlinger.

Du hjelper henne når du våger å være på den slemme siden og ikke stryker henne medhårs.

Jo mer man innretter seg etter et sykt adferdsmønster, jo sykere blir det. Jo mer et sykt adferdsmønster "presses" av et krav og en forventning om å oppføre seg ordentlig, jo større er sjansen for at det blir friskere.

Det som ofte er vanskelig i en slik sammenheng er at når den syke møter motstand blir vedkommende motstanden kommer fra umiddelbart definert som slem og forstår meg ikke. Så vender den syke seg til andre som ennå ikke har gått lei...

Slik får man en rundans som er slitsom for omgivelsene og skadelig for virkelighets-oppfattningen.

Om du skal orke å fortsette å hjelpe henne må du kanskje definere for deg selv hva du kan og ikke kan utrette. Du må også bestemme hvilke grenser du skal ha, og holde deg til disse.

Og ha for all del klart for deg at du ikke er i stand til å gjøre henne lykkelig og tilfreds.

Prøv å møte hennes noe overdramatiske utbrudd med et skuldertrekk, enten de er rettet mot deg eller andre.

mvh