Emosjonelt ustabil

[maire]

Jeg er snart 40 år (37 helt presis), og fikk i år diagnosen emosjonelt ustabil. Jeg har, etter å ha vært flittig leser her, etterhvert skjønt at det er en "forferdelig" diagnose som de færreste vil vedkjenne seg.

Hvorfor skammer og skjemmes de med diagnosen "emosjonelt ustabile" seg? Og hvorfor blir vi så stigmatisert?

Så vidt jeg vet er det en alvorlig diagnose, men ikke en diagnose det er umulig å bli bra fra, dessuten finnes det mange varianter og grader av diagnosen.

Jeg fatter heller ikke hvorfor alle "borderlinere" blir ansett for å være "bråkmakere".

Selv er jeg absolutt ikke en bråkmaker. Jeg forvolder ingen skade på andre enn meg selv, i alle fall ikke med vitende og vilje. Og de gangene jeg får vite at jeg har påført andre ulemper, forsøker jeg virkelig å jobbe med meg selv for å kunne lære/rette opp feilene.

Til gjengjeld påfører jeg stadig meg selv skade. Jeg er selvdestruktiv, mangler selvtillit, kan være paranoid, og fryktelig sint, frustrasjonsterskelen kan være lavere enn gulvet.

Men, jeg skader ikke andre med vilje enn meg selv.

Så klart lider de som er glad i meg av at jeg påfører meg selv problemer, men det blir på en måte forståelig at jeg ikke alltid hanskes med psykisk smerte på den mest hensiktsmessige måten. Verre hadde det vært om jeg hadde hatt dårlig psykdomsinnsikt og latt smerten, fortvilelsen og frustrasjonen gå utover andre enn meg selv. Men det skjer svært, svært sjelden. Og de gangene det skjer, er jeg faktisk i stand til å korrigere meg selv og lære av det.

Jeg tror andre med samme pf er i stand til det samme. Dvs, at vi med diagnosen "emosjonelt ustabil" kan fungere normalt i samfunnet, men det koster oss noe mer enn for de som er mer "problemfrie".

Så hvorfor dømmes vi så hard? Hvorfor er det viktig for andre med andre, men lignende diagnoser å vise så stor avstand til oss?

Vi har ikke de samme problemene å slite med, men vi er vel ikke mindre verdt av den grunn..eller?

[nikkinik]

Hei.

Jeg fikk denne diagnosen for 4 år siden i en alder av 36.

Jeg skammer meg ikke.

Tvertimot så syns jeg det er "godt" å ha en diagnose å forholde meg til.

Og jeg legger ikke skjul på at jeg har den diagnosen. Folk får akseptere det eller la det være har jeg funnet ut.

Har lest masse om diagnosen og kjenner meg godt igjen i det meste.Men ikke alt.

Jeg er heller ikke en bråkemaker og er ikke manipulerende. Ikke bytter jeg partner i hytt å pine heller.. Har hatt den samme gubben i 20 år...

Fungerte veldig godt i jobb når jeg jobbet og fikk masse skryt av jobben jeg gjorde.Men klarte selvfølgelig ikke å ta det positive innover meg..For jeg syns ikke jeg fortjente det..

Har meget stor sykdomsinnsikt,men

er i dårlige perioder selvdestruktiv og da skader meg selv, men aldri om jeg kunne funnet på å skade andre.

Men det er klart de som er meg nærmest lider når jeg er dårlig og ikke vil leve lenger.

Ellers har jeg de samme "trekkene" du beskriver.

Har fått beskjed av psykiateren min at jeg blir nok aldrig helt bra, men kan bli mye bedre. Og det syns jeg er helt greit!!

Men i gode perioder er jeg helt "normal" jeg og det er mange som ikke tror jeg er psykis syk for jeg ser så "normal ut"

Men hvem er egetlig helt normal tro??? Alle har vel noe rart for seg skulle en tro..(he he)

[mamma til ni]

Eg fekk for seks år sidan diagnosa emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. Eg var heller ingen bråkmakar. Eg visste berre ikkje kvar eg skulle gjere av alle dei vonde følelsane, så dei gjekk utover meg sjølv.

I dag er eg frisk. Opplever at eg toler å stå i mykje meir stress og press enn mange andre.

Det har vore knallhard jobbing, både i grupper og individualterapi.

Eg trur du blir frisk også