Til legen : etter sondernæring = vaskeansamling??

[Gjest Luiza]

Hei,

Jeg fikk sondernæring i ca. 2 1/2 uke + intravenøs, per grunn av livstruende undernæring. Spist litt mat ved siden av, på sykehus og de var helt greit, fikk til og med å se at jeg var/er sykelig tynn.

Problemet er at etter at jeg ble utskrevet, måtte begynner å spise kostplanen på egen hand og etter 2 dager uten sonda, begynt å bli oppblåst i magen, mye væske i bena, låre og ansikter, dessuten vekten kan svinger 4kg i lopen av en dag!

Trenger bare drikker litt vann eller annen drikk/flytende mat.

alt vokser og jeg svetter em masse, og når jeg klemmer huden, de bli helt gult og det tar tid til å bli normalt igjen.

Det er bare ekkelt, fordi jeg føler meg tykk, og blir redd av å å spise, enda om jeg vet at dette er bare væskeansamling og kommer til å gå bort etterhvert.

.

Men, finnes det noe måte å gjøre det raskere på?

Og til andre jenter som opplevde det samme, hvordan kan jeg bli kvitt av dette?

Hjelp!!!

>hilsen,

Luiza

[Silja]

Hei

Opplever akkurat det samme som deg etter å ha fått sondeforing, og begynt å spise "orntli" igjen... Vet ikke om det er noe å gjøre med det. De jeg har spurt, sier at man bare må ta tiden til hjelp... Men jeg får akkurat som deg, ganske mye panikk fordi magen blir så STOR i forhold til resten av kroppen. Har imidlertid bestemt meg for å holde ut litt til, og se om det blir bedre etter hvert. Hold ut du også!!

Vennlig hilsen

[Gjest Laila Sundgot Schneider, lege]

Kjære Luiza ! Du har hatt en tøff tid bak deg og jeg skjønner at det ikke er enkelt slik du opplever kroppens reaksjon på matinntak. Som du sikkert vet er kroppen din nå inne i en "omstillingsprosess", kroppen trenger tid på denne omstillingen- den normale fordøyelsesprossessen. Du skriver ikke noe om mengde mat eller væskeinntak som du nå inntar og heller ikke hyppighet av måltider og hva slags mat. Jeg regner med at du har fått med deg en tilpasset kostplan fra sykehuset, med gradvis vektøkning. Det er viktig at du spiser og drikker svært langsomt ellers er det stort sett bare tiden som kan hjelpe deg. Jeg regner med at du blir fulgt opp av din lege og jeg vil råde deg til å ta opp dine bekymringer med han/henne. Lykke til videre !

Informasjon via Internett erstatter ikke en legekonsultasjon. For en sikker

vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet bør du derfor rådføre deg

med legen din.

Vennlig hilsen Laila Sundgot Schneider, lege

[Gjest Luiza]

Hei

Opplever akkurat det samme som deg etter å ha fått sondeforing, og begynt å spise "orntli" igjen... Vet ikke om det er noe å gjøre med det. De jeg har spurt, sier at man bare må ta tiden til hjelp... Men jeg får akkurat som deg, ganske mye panikk fordi magen blir så STOR i forhold til resten av kroppen. Har imidlertid bestemt meg for å holde ut litt til, og se om det blir bedre etter hvert. Hold ut du også!!

Vennlig hilsen

Hei Silja,

Det føles bra å vite at jeg er ikke det

eneste som har slik problem, og at

noen kan forstå hvordan jeg har det.

Det er psykisk veldig truende for meg

å føle seg så tykk, etter at jeg hadde

det så mye bedre og følte meg så mye

tryggere på sykehus. Nå etter å ha

blitt utskrevet, det er så vanskelig å

ikke bli redd av mat, når kroppen min

svinger så mye.

jeg er veldig deprimert, gråter flere ganger

om dagen, greie ikke å gå ut fordi jeg er flau

av å treffe noen som kjenner meg.

Vet ikke om jeg greier å holde det ut lenger.

Men takk for svaret alikevel!

Luiza

[Gjest Luiza]

Kjære Luiza ! Du har hatt en tøff tid bak deg og jeg skjønner at det ikke er enkelt slik du opplever kroppens reaksjon på matinntak. Som du sikkert vet er kroppen din nå inne i en "omstillingsprosess", kroppen trenger tid på denne omstillingen- den normale fordøyelsesprossessen. Du skriver ikke noe om mengde mat eller væskeinntak som du nå inntar og heller ikke hyppighet av måltider og hva slags mat. Jeg regner med at du har fått med deg en tilpasset kostplan fra sykehuset, med gradvis vektøkning. Det er viktig at du spiser og drikker svært langsomt ellers er det stort sett bare tiden som kan hjelpe deg. Jeg regner med at du blir fulgt opp av din lege og jeg vil råde deg til å ta opp dine bekymringer med han/henne. Lykke til videre !

Informasjon via Internett erstatter ikke en legekonsultasjon. For en sikker

vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet bør du derfor rådføre deg

med legen din.

Vennlig hilsen Laila Sundgot Schneider, lege

Tusen takk for svaret!

Jeg skal prøve å ha tålmodighet, men tar det

lang tid inntil kroppen fungerer som det skal

igjen???

Om mengde mat, ernaringsfisiologen på sykehus

lagt em kostplan basert i matvarer som jeg er

ikke så redd for, men sammensat på det riktig

måte. Kostplanen består av 4 måltider om dagen

+ afi-nutrin, alt sammen blir som circa 1500kcal.

Det er vanlig mat, havregrøt til frokost og kvelds,

suppe til lunch, fisk/potetmos/grønnsaker til

middag.

7 glass vann eller anen drikke burde jeg drikke,

men det har jeg ikke greide å gjøre i løpen av

dagen fordi jeg

føler meg helt oppsvulmet, og det blir bare værre

med væskeansamlingen når jeg drikker.

legen anbefalt mosjon, o laktulosa (som trekker

vann sammen me avføring) jeg har veldig treg

i magen siden sondaernæring.

Det virker som det er ikke mye å gjøre, bortsett

fra å prove å spise og vente :/

Takk for hjelp,

Luiza

[Silja]

Hei Silja,

Det føles bra å vite at jeg er ikke det

eneste som har slik problem, og at

noen kan forstå hvordan jeg har det.

Det er psykisk veldig truende for meg

å føle seg så tykk, etter at jeg hadde

det så mye bedre og følte meg så mye

tryggere på sykehus. Nå etter å ha

blitt utskrevet, det er så vanskelig å

ikke bli redd av mat, når kroppen min

svinger så mye.

jeg er veldig deprimert, gråter flere ganger

om dagen, greie ikke å gå ut fordi jeg er flau

av å treffe noen som kjenner meg.

Vet ikke om jeg greier å holde det ut lenger.

Men takk for svaret alikevel!

Luiza

Hei igjen!

Vet ikke om det hjelper deg så mye akkurat nå...men hvis du bare klarer å holde ut den "første kneika" så vil du få det mye bedre etterpå. Og det er ikke noe jeg bare sier, jeg har nemlig erfart det selv. Det ER fælt å komme ut fra sykehuset og miste all tryggheten, det ER fælt å plutselig skulle passe på alt selv uten noen "masete" sykepleiere som forteller deg når og hva du skal spise. MEN det blir bedre etter hvert! Tro meg! Jeg ble skrevet ut for ca fem måneder siden, og det er ikke akkurat som om jeg lever i noen "lykkeverden" nå, men det går framover. Med bittesmå musesteg.

Får du oppfølgning etter sykehusoppholdet? Det er nemlig utrolig viktig å ha noen som "følger" deg gjennom denne vanskelig perioden, og hjelper deg å holde motivasjonen oppe. Det første jeg tenkte da jeg kom ut fra mitt første sykehusopphold, var at jeg ville gå ned i vekt igjen så jeg fikk komme tilbake på avdelinga. Der var det trygt og godt, og ingenting ansvar.. Det tok meg seks nye innleggelser å forstå at det ikke var noen vits i å tenke sånn. Det blir like vanskelig hver gang du kommer ut igjen uansett, og en gang er man bare nødt til å kjempe seg gjennom den tøffe perioden som kommer etterpå. Hvorfor ikke gjøre det nå, så slipper du kaste bort mange år på å gå inn og ut av sykehus??

Huff, det blei kanskje litt moraliserende det her...det er ikke meninga å mase på deg sånn som sikkert alle andre gjør også. Vil bare at du skal vite fra en som går gjennom det samme som deg, at det BLIR bedre etter hvert! Kanskje ikke om to uker eller en måned, men etter hvert går det oppover. Du får mer krefter hvis du følger kostplanen, du kommer til å føle deg gladere! Jeg er i alle fall mindre deprimert nå, enn jeg var for 10 kg siden... Prøv å tenke på det, og prøv å stole på legene som sier at kroppen kommer til å "jevne seg ut" etter hvert. Vet det er hardt, og klarer det vel egentlig ikke helt selv også. Men har vi egentlig noe annet valg?

Kan jeg spørre deg hvilket sykehus du lå på? (du trenger ikke å svare asså, er bare litt nyskjerrig om vi lå på samme sykehus..). Mail meg gjerne på [email protected] (huske to streker bak silja), hvis du vil.

Vennlig hilsen

[Gjest Luiza]

Hei igjen!

Vet ikke om det hjelper deg så mye akkurat nå...men hvis du bare klarer å holde ut den "første kneika" så vil du få det mye bedre etterpå. Og det er ikke noe jeg bare sier, jeg har nemlig erfart det selv. Det ER fælt å komme ut fra sykehuset og miste all tryggheten, det ER fælt å plutselig skulle passe på alt selv uten noen "masete" sykepleiere som forteller deg når og hva du skal spise. MEN det blir bedre etter hvert! Tro meg! Jeg ble skrevet ut for ca fem måneder siden, og det er ikke akkurat som om jeg lever i noen "lykkeverden" nå, men det går framover. Med bittesmå musesteg.

Får du oppfølgning etter sykehusoppholdet? Det er nemlig utrolig viktig å ha noen som "følger" deg gjennom denne vanskelig perioden, og hjelper deg å holde motivasjonen oppe. Det første jeg tenkte da jeg kom ut fra mitt første sykehusopphold, var at jeg ville gå ned i vekt igjen så jeg fikk komme tilbake på avdelinga. Der var det trygt og godt, og ingenting ansvar.. Det tok meg seks nye innleggelser å forstå at det ikke var noen vits i å tenke sånn. Det blir like vanskelig hver gang du kommer ut igjen uansett, og en gang er man bare nødt til å kjempe seg gjennom den tøffe perioden som kommer etterpå. Hvorfor ikke gjøre det nå, så slipper du kaste bort mange år på å gå inn og ut av sykehus??

Huff, det blei kanskje litt moraliserende det her...det er ikke meninga å mase på deg sånn som sikkert alle andre gjør også. Vil bare at du skal vite fra en som går gjennom det samme som deg, at det BLIR bedre etter hvert! Kanskje ikke om to uker eller en måned, men etter hvert går det oppover. Du får mer krefter hvis du følger kostplanen, du kommer til å føle deg gladere! Jeg er i alle fall mindre deprimert nå, enn jeg var for 10 kg siden... Prøv å tenke på det, og prøv å stole på legene som sier at kroppen kommer til å "jevne seg ut" etter hvert. Vet det er hardt, og klarer det vel egentlig ikke helt selv også. Men har vi egentlig noe annet valg?

Kan jeg spørre deg hvilket sykehus du lå på? (du trenger ikke å svare asså, er bare litt nyskjerrig om vi lå på samme sykehus..). Mail meg gjerne på [email protected] (huske to streker bak silja), hvis du vil.

Vennlig hilsen

Silja,

Tusen takk igjen for støtte

Jeg skjønner det veldig godt at det er

viktig at jeg stå på, men det er fryktelig

vanskelig, du skjønner.

Det er så tøft, jeg takler alt dette helt

alene, og jeg savner det tryggheten fra

sykehus. Jeg hadde det akkurat som deg,

med en gang jeg var ute av sykehuset

og dro hjem og måtte lage mat til meg selv,

ble jeg desperat og ville bare dra tilbake.

Det var forresten, på Aker, alle der er utrolig

flink (legerne, sykepleierne, ernaringsfisiologen,

psikiater, hjelpepleier) og jeg er svært fornøyd

med å hadde blitt innlagt der, anbefaler til andre

som sliter med det samme problemet. Jeg

bestemt meg for å bli innlagt fordi jeg orket ikke

mer å ha det så dårlig fysisk, når jeg har lyst

til å gjøre så mye, men hadde ikke kreft nok.

Jeg vet at jeg må ta ansvar for min egen sykdom,

men det er ikke lett, det er som det eksisterer to

personer inni meg :/

Som feks, vet at det har ikke

logikk om å føle seg tykk, når jeg vet at dette

er bare væske og avføring, og kroppen trenger

tid til å bli vant til vanlig mat igjen. Vet at det

kommer til å ordne seg, og at det trengs inmari

mye mat til å bli tykk når jeg har vært så

underernært i så lenge. MEN, den andre del av

meg, sier følelsesmessig og tror sterkt at jeg har

blitt tykk, og at mat er farlig og jeg er en gris.

Det er så ekkelt, jeg ville bare ha litt stabilitet,

når at jeg burde tenke på utdannelse i høsten,

har lyst til å trene igjen å fullføre mine planer,

har fått til og med en kattung! Men i istedefor

bare tenker på at jeg har blitt tykk!!!!!

Herregud, ingen kan bli fet fra en dag til en annen!

og sondeernæring har bare livsviktige fettsyrer,

jeg har ikke lagt på meg av mat hjemme heller!

Jeg burde bare gjør som alle sier, hvis jeg spiser

mer, kroppen blir raskere i bedre form og det

øker forbrening. Hvorfor er det så vanskelig?????

Og som psykiater sa til meg idag:

"hva da i tilfelle at dette var egentlig ikke væske?

hvis du hadde lagt på deg, du kunne like godt å

ha kontrol og å slanke deg igjen. Det er bedre å

gå opp litt og styre sykdomen, enn å blir styrt av

sykdomen i istedefor."

jeg lover at jeg skal tror på deg, det

kommer sikkert til å bli bedre etter hver.

Aller sier det, jeg må ikke la meg styre av

det andre slem del av meg. Ikke nå etter

alt som skjedde.

Jeg har vært i behandling siden sommer i fjor,

men jeg har spiseforstyrrelse siden 15 år gamle

(da jeg ble vegan) og er nå 23. Går til helsestasjon

en gang i uke for veiing, snakker med legen og

helsesøster og 1 gang ukentlig hos psykiater på

Sinsen. Før det var 2 gang i uke, med det ble mye,

jeg bli helt sprø av terapiet, så mange tankene og

følelser og jeg liker ikke å kjenne smerteful tankene.

Brukt zoloft i et år, men nå er på tolvon og trilafon,

men liker det ikke, føler at det har ikke hjulpet like

mye som zoloft. Vil prøver noe annet, eller ingenting.

Jeg aner ikke hvorfor er det så godt å være på sykehus.

jeg tror at fordi jeg kunne tror at jeg er virkelig SYK.

men med en gang jeg dro hjem, glemt alt og begynner

med de gamle vaner.

Jeg vil ikke havner på sykehus igjen, enda om det

var så deilig å ha noen å passe på meg.

Hvorfor er det så vanskelig å passe på seg selv???

Hvorfor å kaste livet i denne ond sirkel?

Jeg syns at det var godt å få høre fra deg, det var

ikke moraliserende i det hele tatt. DEt føles

så mye mer ekte å få støtte fra noen som har

opplevde/opplever det samme selv, enn å få

bagatelisering av folk omkring som har ikke

peiling av hvordan jeg egentlig har det inni

i meg.

Jeg vil prøver å fortsetter med kostplanen,

forsiktig, jeg vet at jeg greie ikke å bli helt frisk

etter 8 år i dette helvete, men jeg vil lære å

berherske anoreksien min på en måte at jeg

ikke få en livstruende vekt igjen og kommer

til å dø.

jeg tror at vi har ikke noe annet valg, enten

livet eller død. Jeg valgt livet...

jeg vil gjerne maile deg snart

Vennlig hilsen,

Luiza