Kanskje nå?

[kodiak1365380846]

Endelig begynner det å skje ting i positiv retning! Hverdagen nærmer seg kanskje sakte, men sikkert? Har omsider, etter flere måneders venting, fått snakke med psykolog, og skal få komme igjen! Det var vondt, men likevel godt, å få stukket hull på byllen. Historien er blitt så lang, konfliktene så mange... Har så mye på hjertet, så mange tanker og følelser. Håper jeg klarer å legge denne perioden bak meg, og kanskje tilgi... Men glemme gjør jeg aldri!! Det er tungt å innse at familien for alltid vil være splittet p.g.a dette. Hvordan kan det være slik at for dem, er det han som blir stakkaren? Det er HAN det er synd på, og vi liksom skal ta hensyn til... når det er mine barn som er offerene...? Jeg vet, i mitt hjerte, hva som er rett for meg og mine barn, og jeg skal kjempe for at de skal komme seg ut av dette med hodet over vannet! Om jeg så må melde meg ut av familien! Er det flere der ute som har det på samme måten? Hvorfor får overgriperen sympatien og støtten, mens ofrene sitter igjen og nærmest ikke blir trodd...?

[hilgul (trist22)]

Hei.MAn glemmer dessverre aldri,men ting blir lettere etterhvert.Men de første timene hos psykolog er helt jævlige.Men når det er så ille at man ser null utvei,så skjer det en liten ting som gir et lite håp.For 4 år siden var jeg stort sett innlagt.Kuttet meg,og holdt på å blø i hjel.Nå er jeg ute,vært ute i tre år og har til og med startet skolegangen igjen.Og sluttet med selvskading.Så det er håp for alle!