Så forvirret!

[Gjest skal]

Har akkurat begynnt å snakke om det som skjedde hos psykologen min. Og nå blir jeg bare dårligere. Så lei av fysiske minner som ikke vil gå vekk. Nå har visst kroppen gjort opprør. Klarte ikke å stå opp i dag, var så svimmel og kvalm og alle musklene bare protesterte. Litt bedre nå, men nå er liksom alle minnene "borte", er bare ør og nummen og trøtt og lurer på hva som skjer? Blir dette hverdagen? Har akkurat begynnt å jobbe etter et år med hel og delvis sykemelding, vil så gjeren klare!

Bare måtte få ut litt.. så trøtt og forvirret!

[Gjest Fallen]

Ikke uvanlig at når man først åpner seg og snakker om ting, at man kan bli skikkelig dårlig. Alt kommer opp, og kroppen reagerer ofte. Er sånn at man ofte må ha det dårligere for å bli bedre igjen - dessverre. Men er nok ikke sånn hverdagen blir framover. Er kanskje en periode nå i begynnelsen. Du tar jo opp ting du har lagt litt lokk på. Ikke hold noe tilbake. Få ut dritten og få bearbeida det. Hvis ikke vil det i hvert fall forfølge deg... Lykke til.

[Gjest skal]

Ikke uvanlig at når man først åpner seg og snakker om ting, at man kan bli skikkelig dårlig. Alt kommer opp, og kroppen reagerer ofte. Er sånn at man ofte må ha det dårligere for å bli bedre igjen - dessverre. Men er nok ikke sånn hverdagen blir framover. Er kanskje en periode nå i begynnelsen. Du tar jo opp ting du har lagt litt lokk på. Ikke hold noe tilbake. Få ut dritten og få bearbeida det. Hvis ikke vil det i hvert fall forfølge deg... Lykke til.

Går mye bedre, prøver å nyte det mens det varer!

Prøver så godt det går, men stenger av når det blir for mye drit på en gang, så prøver å ta det i små porsjoner. Funker jo ikke altid.. Men godt å høre at det er normalt. Var forberedt på at det skulle bli tøft, men ikke så fysisk!

[Lee1365380400]

Går mye bedre, prøver å nyte det mens det varer!

Prøver så godt det går, men stenger av når det blir for mye drit på en gang, så prøver å ta det i små porsjoner. Funker jo ikke altid.. Men godt å høre at det er normalt. Var forberedt på at det skulle bli tøft, men ikke så fysisk!

Kjenner meg igjen i det du beskriver om kroppens reaksjon og hvor overveldende den kan oppleves. Iallefall føler jeg det slik til tider.. at jeg blir matt helt ut i lilletåa. Ikke engang det å tenke går særlig fort. Da er det lett å kjenne oppgittheten sige innover.

Men tross alt hvert minutt er et minutt lengre bort og videre frem, du virker sterk. Hold fast ved beslutningen om ikke å gi opp.. Sender alt jeg kan av styrke og gode ønsker

[hilgul (trist22)]

Det blir sånn en stund,hadde det sånn selv.Og det er liten trøst,men det blir bedre etterhvert.Man må bare prøve å holde ut fram til da