Orker ikke mer nå

[Gjest anonym akkurat nå i natt]

Jeg opplevde to voldtekter for fem år siden, da jeg var 16 år.

begge av samme mann. Den første var en "ren" voldtekt, den andre var det verre med..ble både banket hardt og voldtatt på det groveste.. i tillegg måte jeg vente på han til han var klar for å reise hjem igjen, da vi var langt fra hus og folk..

Det er den som er verst, og den som er vanskeligst å glemme..

I tillegg til det har d skjedd så mye mer i ettertid..både kjæresteforhold og utroskap..

jeg har vært sammen med min samboer siden like etter jeg ble voldtatt.. i begynnelsen var han hardhendt, og sykelig sjalu. Dette er noe han har jobbet mye med, og er en helt annen i dag..

Vi har nå ei jente på 2 år sammen , og vi har hus, bil og "alt".. Jeg burde jo være lykkelig..

Men jeg sliter.. slet mye de første par årene, så bedret det seg, og nå har jeg fått disse periodene igjen.. de er verre og varer mye lengre..

Jeg har ikke overskudd til noe.. jeg vil sove..det er de dagene jeg ikke vil stå opp..jeg har rett og slett ikke energi..Alt er så innvikla..får ikke orden på tankene..er bare så sliten..

datteren vår er handicappet og trenger ekstra oppfølging.. Føler at jeg ikke klarer det.

vil bare gi opp.

Samboeren min er sliten, det vet jeg..har så dårlig samvittighet..og samtidig orker jeg ikke å gjøre noe. bare det å stå opp å komme meg gjennom dagen har blitt vanskelig..et ork.

Så skal jeg i tillegg begynne på skole nå, ta meg av datteren vår, være kjæreste..være husmor..

Får ikke til noe av det! vet ikke hva jeg skal gjøre lenger..føler at alt er så håpløst.. kan ha en kjempeflott dag, men så får jeg en nedtur igjen..

Går ikke ting som planlagt så blir jeg hysterisk. Må ha kontroll. Føler at jeg ikke har kontroll over alt lenger.

Har så utrolig dårlig samvittighet for datteren min og samboeren min. Han er verdens snilleste..men jeg føler at en del av hatet til han som voldtok meg, har gått over til samboeren min..vet ikke hvorfor egentlig. Kanskje fordi han gjorde det han gjorde rett etter voldtektene. det ble lettere å hate han. Han var der.

jeg var redd han, og kan bli redd om han hever stemmen av og til. Han merker det og blir lei seg og unnskylder. Men det er jo hos meg problemet ligger.

I tillegg så er jeg utro..har sikkert vært utro med 10 stk disse 5 årene vi har vært sammen.

all oppmerksomheten og forelskelsen..føler at jeg må ha det.. Og rett etterpå er d som det ikke har skjedd. Det har ikke det.

Jeg kobler helt ut..

Huff..dette ble langt, og allikavel har jeg så mye på hjertet.. Vet bare ikke hva jeg skal gjøre lenger..vil bare sove.. Er så utrolig sliten. Vil ha et normalt liv. Går å drømmer om dagen vi skal bygge hus, jeg har jobb og alt blir "perfekt".

Men tror ikke den dagen kommer lenger..

Vet ikke om jeg orker vente ..

Jeg sliter med dårlig samvittighet, samboeren min må ta seg av datteren vår mesteparten av tiden og i tillegg takle alt med meg..

datteren vår gråter når jeg ikke vil stå opp..hun gråter når jeg gråter..

Hva i all verden orker jeg fortsette for?

Jeg finner ikke noe grunn.

De ville fått d mye bedre uten meg. Jeg føler jeg ødelegger alt jeg rører ved..

nå er det en gutt som er forelska i meg og tror det er vi som skal være sammen..gir han forhåpninger og lover han alt..

og en dag så finner jeg på noe og sårer han på d verste..

Hvorfor i all verden gjør jeg det??

Hvorfor kan jeg ikke ha et normalt liv og gjøre gode ting mot de jeg er glad i?

jeg orker bare ikke mer..vet ikke hva jeg skal gjøre.

Orker ikke ..

[Jana 84]

Hei.

Ville bare si at jeg kjenner meg igjen i det du forteller om å være utro. Jeg har vært sammen med verdens snilleste mann i snart tre år nå, og jeg har også hatt mange sånne meningsløse tilfeller som du forteller om. Og som du også sier, så er det som om jeg bare glemmer det etterpå. Har aldri forstått akkurat hvorfor jeg gjør sånne ting, om det har noe med overgrepene å gjøre eller om jeg bare er sånn..Man føler seg jo bare jævlig etterpå.

Nå i sommer fant jeg ut at jeg bare ikke kan behandle samboeren min sånn, han fortjener det ikke! Samtidig stoler jeg ikke nok på meg selv til å bare kunne si at jeg skal slutte med det. Derfor bestemte jeg meg for å gjøre det slutt og prøve å finne ut av litt ting på egenhånd.

Nå er jeg ikke så etablert som deg, så det er vel lettere for meg å velge en sånn løsning på akkurat det, selvom det gjør forferdelig vondt..

Uansett, ville bare si til deg at du ikke er alene. Ønsker deg alt godt!

Klem fra meg