Trodde jeg hadde klart å glemme...

[Gjest mcdass]

...men det hadde jeg visst ikke klart..

Kanskje det bare var for en stund? Jeg føler meg så skitten.. Jeg drømmer om det. Har mareritt... Sover svært lite og jobber veldig mye. Jeg prøver å ha et normalt liv, jeg prøver å ikke la meg påvirke. Men jeg klarer ikke. Jeg orker ikke. Ja, jeg burde kanskje prate med noen om dette.. Men jeg har bært det med meg selv i mange år nå... Veit ikke om jeg kan klare å sette ord på det jeg tenker og føler hvis jeg prater med noen. Er så greit å bare jobbe så jeg ikke har tid til å tenke..

Husker fortsatt hva jeg tenkte når det skjedde. Jeg husker omgivelsene. Folka... Jeg kjente dem jo!

Faen, jeg må gjøre noe. Kan ikke fortsette sånn..

[bugge -jenta]

Kjære deg!

Du kan ikke glemme, og du skal ikke glemme. Det er nå engang slik det er, og det må vi leve med.

Vi må lære oss å leve med det på en måte slik at det ikke ødelegger for oss og tar over hele dagen vi har her og nå. I perioder vil det alltid komme tilbake, og i lange perioder vil ting kjennes mer ut som om det er på avstand.

Veien dit tror jeg finnes gjennom å få nærhet til det gjennom terapi, eller snakke med andre som har opplevd det samme, mennesker på incestsenter for eksempel. Når du får nærhet til noe, blir ikke alt så grøtete og uhåndterlig. Som min gode psykiater sier; målet er at det skal komme på en plass, en skuff inne i deg som heter fortid, men som en likevel åpner opp i ny og ne. For fortiden er en del av nåtid og fremtid. Og samtidig er det målet at det først og fremst skal være fortid. Du har nok snakket og fått bearbeidet det du har opplevd i for liten grad. Det er smertefullt å gjøre det, men det er det som skaper et bedre liv på sikt.

Og det er godt å gjøre det på en måte også. Det kan ta svært lang tid. Det er både vondt og godt når men kan få plassere ting og kjenne på følelser rundt _det_.

Jeg ville prøvd å hoppet i det og fått mer samtalehjelp med noen hvis jeg var deg.

Vennlig hilsen bugge.

[Blålys]

Å flykte er en strategi som funker inntil det ikke funker lengre... Og når det ikke funker så må man ha hjelp for å bearbeide.

Hva med å be om henvisning til en dyktig psykolog?

Det er egentlig ikke noe poeng i å forsøke å glemme. Det er mye bedre å huske alt, og slippe å være redd for minnene. Da blir livet 1000 ganger bedre! Tilslutt!

Hilsen Renate

www.blalys.no