Er det normalt å kaste ting i veggen når man krangler?

[Gjest kroppogsjel]

Ok, jeg ser at han har et poeng. Men betyr det at det er greit å skrike og bære seg og skremme barnet vårt?!

- oppgitt i dag

Normalt? ikke hos oss, men det er vel ikke unormalt. utifra det jeg leser så har du pushet ham til det han tålte, til maxgrensen. han har kanskje dårlig samvittighet fordi han er mye borte. kanskje han faktisk savner datteren sin og skulle ønske du kunne jobbe så kan kunne fått sett henne mer? Også kommer du og trykker på alle de ømme punktene- igjen. Og da sprekker det for ham, selvfølgelig vil jeg nesten si. Det får være måte på hva han skal tåle av klaging også når han står på. Liker han jobben sin? Har han lyst til å jobbe så mye som han gjør? Er han fornøyd med tilværelsen. Det burde kanskje finnes ut av før du går til verks.

Til tider har jeg også en umenneskelig mye å gjør på jobb. Det blir mye på gubben der hjemme, det ser jeg. Men sånn er det. Og hadde han i tillegg anklaget meg for å jobbe for mye og se for lite til ungene, ja da skal du ikke se bortifra at det hadde gått et og annet i veggen hos oss også.

Det at han skremte datteren deres er leit, men det blir liksom bare "hans skyld" fordi han var den som kastet. Altså, når hadde du tenkt å forstå det han sa da? Eller var du så oppptatt av at han skulle forstå deg at du glemte å forstå ham også?

Det går sikkert bra, og det går sikkert over. Men noen grunn til å avlyse bryllup syns ikke jeg det er. Men å avtale hvordan fremtiden skal se ut er vel greit. Bryllupet avhenger vel mer av om du har det ok med at situasjonen er som den er i dag, eller om dere skal se på andre muligheter for å få inntekter til heimen. For du kan ikke få en mann som både jobber for å få inn nok penger til en familie på 3 OG å ha ham mer hjemme.

[Gjest Timon&Pumba]

Har noen grunn til å avlyse bryllupet må det være han. Jeg ville garantert ikke likt å jobbe så mye for at samboer/ektefelle skulle få være hjemme og i tillegg godtatt at vedkommende beklaget seg over det. Syns du har fått mange gode svar til ettertanke. Du har presset ham over grensen, og du må ta din del av ansvaret for det.

[fyrlykt]

Du har det som plommen i egget, får være hjemmeværende som du ønsker, og han er den som står på for at det skal la seg gjøre. Takken er at du klager over at han aldri er hjemme.

Synes det er rart at ikke HAN vurderer å droppe giftemål. Galt blir det uansett hva han gjor og hvor mye/lite han jobber!

[Gjest papirtiger]

Nei, det er ikke normalt og tyder på dårlig impulskontroll.

[Gjest oppgitt i dag]

"Det dreide seg om hans lange arbeidstider som jeg ofte beklager meg over, enda det betyr at jeg ikke må jobbe og kan være hjemme med vår lille datter, noe jeg også ønsker." sitat slutt.

Alt har en pris, og den er du tydeligvis ikke villig til å betale? At han blir skikkelig forbanna på at du klager på mye jobbing, når du ikke selv gidder å jobbe ute, er forståelig, selv om han ikke burde kasta flaska i veggen.

Kjøtthue. Jeg gidder å jobbe. Jeg har jobbet i mange år. Men når barnet mitt er så lite vil jeg ta vare på henne selv.

HAN vil heller at jeg er hjemme med henne enn at jeg jobber og vi har henne i barnehage.

[Gjest oppgitt i dag]

Ok, jeg ser at han har et poeng. Men betyr det at det er greit å skrike og bære seg og skremme barnet vårt?!

- oppgitt i dag

Normalt? ikke hos oss, men det er vel ikke unormalt. utifra det jeg leser så har du pushet ham til det han tålte, til maxgrensen. han har kanskje dårlig samvittighet fordi han er mye borte. kanskje han faktisk savner datteren sin og skulle ønske du kunne jobbe så kan kunne fått sett henne mer? Også kommer du og trykker på alle de ømme punktene- igjen. Og da sprekker det for ham, selvfølgelig vil jeg nesten si. Det får være måte på hva han skal tåle av klaging også når han står på. Liker han jobben sin? Har han lyst til å jobbe så mye som han gjør? Er han fornøyd med tilværelsen. Det burde kanskje finnes ut av før du går til verks.

Til tider har jeg også en umenneskelig mye å gjør på jobb. Det blir mye på gubben der hjemme, det ser jeg. Men sånn er det. Og hadde han i tillegg anklaget meg for å jobbe for mye og se for lite til ungene, ja da skal du ikke se bortifra at det hadde gått et og annet i veggen hos oss også.

Det at han skremte datteren deres er leit, men det blir liksom bare "hans skyld" fordi han var den som kastet. Altså, når hadde du tenkt å forstå det han sa da? Eller var du så oppptatt av at han skulle forstå deg at du glemte å forstå ham også?

Det går sikkert bra, og det går sikkert over. Men noen grunn til å avlyse bryllup syns ikke jeg det er. Men å avtale hvordan fremtiden skal se ut er vel greit. Bryllupet avhenger vel mer av om du har det ok med at situasjonen er som den er i dag, eller om dere skal se på andre muligheter for å få inntekter til heimen. For du kan ikke få en mann som både jobber for å få inn nok penger til en familie på 3 OG å ha ham mer hjemme.

Takk for konstruktivt svar!

[collins]

Kjøtthue. Jeg gidder å jobbe. Jeg har jobbet i mange år. Men når barnet mitt er så lite vil jeg ta vare på henne selv.

HAN vil heller at jeg er hjemme med henne enn at jeg jobber og vi har henne i barnehage.

Du forteller i grunnen ganske mye om din personlighet, når du gir andre betegnelsen "kjøtthue". Betviler ikke at du kan erte på deg en stein.

Et slikt opplegg som dere har valgt, har ofte en økonomisk konsekvens, og da skjønner jeg godt at han trenger en jobb med god lønn, og slike høytlønnede og krevende jobber, medfører ofte veldig mye jobbing. Det bør du forstå, når dere er villig til å avstå fra din lønn. DET var poenget mitt.

God bedring.

[Gjest oppgitt i dag]

Du forteller i grunnen ganske mye om din personlighet, når du gir andre betegnelsen "kjøtthue". Betviler ikke at du kan erte på deg en stein.

Et slikt opplegg som dere har valgt, har ofte en økonomisk konsekvens, og da skjønner jeg godt at han trenger en jobb med god lønn, og slike høytlønnede og krevende jobber, medfører ofte veldig mye jobbing. Det bør du forstå, når dere er villig til å avstå fra din lønn. DET var poenget mitt.

God bedring.

Hadde du uttrykt deg slik den første gangen kunne du sett lang etter det fryktelige kjøtthue-stempelet.

Men når du sier "siden du ikke gidder å jobbe" så har du jammen ikke mye respekt for en mor som er hjemme med 1-åringen sin.

God bedring til deg og.

[collins]

Hadde du uttrykt deg slik den første gangen kunne du sett lang etter det fryktelige kjøtthue-stempelet.

Men når du sier "siden du ikke gidder å jobbe" så har du jammen ikke mye respekt for en mor som er hjemme med 1-åringen sin.

God bedring til deg og.

Poenget er ikke at jeg ikke har respekt for ditt/deres valg. Poenget er at du sier at kranglingen dreier seg om at han jobber mye, sannsynligvis for å kompensere for sviktende inntekter, og at du ikke kan koble dette faktum, med at du er særdeles priviligert som kan være hjemme. Dette poenget har du ikke berørt i våre "samtaler".

Skjønner at han blir frustrert og forbannet over det, selv om han lot sinnet få et noe uheldig uttrykk.

[Nellie]

Jeg kunne nok funnet på å kaste noe i veggen, om jeg hadde fått klager når jeg kommer hjem dødsliten etter mye overtidsarbeid....

Jeg har hittil ikke gjort det, men så har jeg heldigvis en foreståelsesfull sambis da, som snarere disker opp med middag og puser litt ekstra med meg i tøffe arbeidsperioder.