avist i barndommen

[molkte]

Hei,

Kjæresten min vokste opp i et hjem hvor han ble avist av moren. Han har stor selvinnsikt og vet at det ikke er normalt for barn å vokse opp slik.Men han sliter veldig med selvfølelsen og det skal ingenting til før denne går istykker. Jeg prøver å nå inn til han og fortelle at han er elsket av meg som han er, men han som han sier har han ingen tro på seg selv eller at jeg gjør det. Tilliten er borte. Så da er spørsmålet: hvordan skaper man tillit og hva kan jeg gjøre for å hjelpe? Bør jeg holde meg unna og la han få tid til å tenke selv, eller bør jeg fortsette å støtte? Finnes det noe lesestoff som forteller hva som skjer med barn som ikke får kjærlighet hjemme og hva som evt. kan redde de ut av en vond sirkel? Molkte

[Gjest spørreren?]

Utallige luller seg inn i en selvmedlidende offerrolle pga en "vanskelig barndom" i stedet for å ta tak i livet sitt i dag.

Er han en av dem?

[husmoren]

jeg er 41 år gammel og har foreldre som ALDRI har brydd seg om meg.en far som drev psykisk terror med meg og min mor,men hun valgte å bli hos den idioten og ikkemeg.hadde det ikke vært for den supre mannen min og all hans tålmodighet hadde jeg ikke vært i live i dag.stå på støtt opp som du gjør jeg vet selv det er vanskelig å ta i mot kjærligh når du aldr har fått d selv.jeg har det fint uten mine forelder de har såret meg for mye,noe jeg aldri kan tilgi

[molkte]

Utallige luller seg inn i en selvmedlidende offerrolle pga en "vanskelig barndom" i stedet for å ta tak i livet sitt i dag.

Er han en av dem?

Ja kanskje gjør han det. Det er iallefall lite som skjer på eget initiativ. Litt lite tak i han kan man vel si. Vet ikke helt hva som skal til for å motivere han.

[molkte]

jeg er 41 år gammel og har foreldre som ALDRI har brydd seg om meg.en far som drev psykisk terror med meg og min mor,men hun valgte å bli hos den idioten og ikkemeg.hadde det ikke vært for den supre mannen min og all hans tålmodighet hadde jeg ikke vært i live i dag.stå på støtt opp som du gjør jeg vet selv det er vanskelig å ta i mot kjærligh når du aldr har fått d selv.jeg har det fint uten mine forelder de har såret meg for mye,noe jeg aldri kan tilgi

Det er vanskelig å ikke gi opp.

Han har trukket seg inn i seg selv og ønsker ikke lenger kontakt. han sier han er glad i meg innerst inne, men at alt er kaos inne i han.Han føler at jeg har avist han på samme måte som moren. Han vet at jeg er glad i han, men sier at han ikke lenger tror på meg.Finnes det noen gode for å nå inn til han tro?

Vet ikke lenger hvordan

[Gjest ingen lisens, kun mine tanker]

hei molkte.

jeg har følt det litt på samme måten i min barndom. Selv om jeg har ikke alltid blirr avvist. Har gått i bølgedaler. En mamma som også har hatt sine bølgedaler, og på topp var vi flotte barn, på bunn var vi fæle. Dette gjør ikke det beste med selvbildet til en person, og spesielt siden jeg ikke klarer å få snakket med henne om det. Vet også med ganske stor sikkerhet at i stedenfor å kommunisere med oss og bli ordentlig kjent med oss og snakke om problemene, ble hun paranoid og snoket i sakene våre for å finne ut av om vi skrev ned reaksjonene på hennes oppførsel noe sted. men aldri kunne vi prate om det. Selv ikke nå, etter at vi barna er voksne. Det er vanskelig. Men prøv å oppmuntre han til å snu situasjonen på hodet, innest inne har han en kjærlighet til hun som gav ham liv og kan helt sikkert huske glimt av glede han også. be ham se inn i fortiden sin og prøv å få ham til å huske hvordan moren var. var hun lykkelig hun da? er man ikke i balanse med seg selv, er det vanskelig å gi balanse tilbarna. det bli en ond sirkel, og han må bryte den og ta et oppgjør før han fører det videre. han må prøve å se morens situasjon og tilgi hennes oppførsel og innse at han er verdifull selv om hun ikke klarte å vise det.. Vet det er vanskelig, men han må selv ta tak i sitt eget liv, og ikke sture. Prøve å la sinnet overfor moren gå over til medlidenhet, det kan hjelpe.