Pms- Begynner å bli et stort problem for meg.

[Gjest KariKruskakli]

Vet ikke hvilket forum dette kan passe inn på, men prøver her.

Dette har bare blitt verre med årene, og nå er det slik at det begynner å bli et kjempeproblem.

Dette går ikke utover venner eller kolleger, men bare mannen min, og ja ungene også desverre. Det er ikke dem jeg blir sint på (kun mannen min), men jeg blir så lite fornuftig og voksen når jeg har det slik, og jeg greier ikke å ta hensyn til at de hører på.

Nå synes jeg jo virkelig at jeg har en grunn til å reagere noen ganger da.Men når jeg blir "meg selv" igjen, skjønner jeg at jeg har overreagert og jeg blir flau over meg selv.

Han er ikke akkurat enkel å bo sammen mannen min, fokusert som hodet hans er på jobb og praktiske ting. Hisser seg opp over bagateller gjør han også.

Men jeg tar alt dette mye verre uka før mensen, og jeg detter rett i kjelleren og ser bare svart på alt. Jeg prøver å prate om disse tingene som sårer meg og han kan bli fjern i blikket, for så å plutselig spørre om et eller annet praktisk spørsmål.

Altså hører han ikke på meg.

Jeg bestemmer meg hver måned for at neste måned skal jeg være litt forberedt. Jeg skal ikke ta meg så nær av ting.

Men så skjer det igjen og igjen og igjen.

Hold dere fast. Denne måneden dro jeg på protestferie. Bestilte hotellrom, da jeg var som lengst nede.

Dere som har lest innleggene mine før, vet at jeg truer med skillsmisse av og til. Jeg ikke bare truer for å true, men jeg mener det så inderlig akkurat der og da.

Dette går jo så klart utover ungene. Jeg greier ikke annet enn å tenke på meg selv, når jeg er slik. Så angrer jeg etterpå over at jeg gjør dem så ulykkelig. Alt jeg ønsker og vil er å gi dem en trygg og god oppvekst. Vi greier jo det også, men akkurat dette må jo gjøre dem usikker.

Jeg vil ikke være slik lenger.

Jeg begynner å bli redd for at jeg en vakker dag, skiller meg på impuls, for så å angre etterpå.

Jeg vil ikke ta på meg all skyld, for vanligvis er jeg roligere og stødigere i humøret enn han.

Men det er liksom nok med en hissigpropp i familien, og jeg tror at jeg fremprovoserer ting hos han, når jeg er på det verste.Slik at jeg innbiller meg at det bare er han som er den vanskelige.

Hva kan jeg gjøre med dette?

Jeg tror ikke lenger noe på at det bare er å bestemme seg for skjerpe seg, for jeg klarer det ikke.

Jeg ser på meg selv som en rolig og avbalansert person. Jeg er ikke typen som irriterer meg over småting, men en gang i måneden så raser altså verden sammen for meg.

[Gjest ibro]

Leste ikke hele innlegget,men et godt råd mot PMS er nattlysolje. Jeg har i mange år brukte merket Efamol med godt resultat. Kan ikke unnvære det. ! kapsel hver dag og to hver dag når jeg merker at humøret kommer i PMS-modus.

[yeehaw]

Jeg hadde slik som deg. Alt var bare svart før mensen, og det var ikke vanlig pms humør, det mye verre. Jeg tok kontakt med fastlegen min og fikk vite at rundt 5% av kvinner sliter med en type PMS depresjons, altså en depresjon som bare varer uken før mensen kommer. Jeg fikk tabletter mot det som jeg tar når jeg føler at nå kommer depresjonen. Det funker bra for meg. Tar kanskje tabletter i 5-6 dager i måneden.

[Gjest KariKruskakli]

Jeg hadde slik som deg. Alt var bare svart før mensen, og det var ikke vanlig pms humør, det mye verre. Jeg tok kontakt med fastlegen min og fikk vite at rundt 5% av kvinner sliter med en type PMS depresjons, altså en depresjon som bare varer uken før mensen kommer. Jeg fikk tabletter mot det som jeg tar når jeg føler at nå kommer depresjonen. Det funker bra for meg. Tar kanskje tabletter i 5-6 dager i måneden.

Men det rare her er at at jeg bare blir sint/ såret på mannen min.

Tror ingen andre merker noe på meg.

Det er forholdet vårt jeg ser svart på, men så lysner alt når PMS-en er over.

Det er nesten som jeg får på følelsen av at vi har PMS samtidig.

[yeehaw]

Men det rare her er at at jeg bare blir sint/ såret på mannen min.

Tror ingen andre merker noe på meg.

Det er forholdet vårt jeg ser svart på, men så lysner alt når PMS-en er over.

Det er nesten som jeg får på følelsen av at vi har PMS samtidig.

Det er ikke rart i det hele tatt, det er slik jeg var også, tok det bare ut på kjæresten min, det var liksom enklere å "oppføre meg" rundt andre mennesker enn sammen med ham som var rundt meg hele tiden og kjente meg så godt.