Jeg er så redd for å legge på meg!

[LillemorX]

Jeg vet ikke helt hvor jeg burde poste dette innlegget, så jeg prøver meg fram.

I litt over ett år nå har jeg vært skikkelig ”dårlig” (les; nådd bunnen). Slitt med null selvtillit, dårlig selvbilde, angst, depresjon og selvmordstanker. Jeg har vært innlagt, og etter mange år fikk jeg endelig en diagnose, alvorlig tilbakevendende depresjon og angst. Jeg har gått ned ca 12 kg i vekt i løpet av denne tiden.

Men så fulgte det med ett annet problem. Noe som det er veldig vanskelig for meg å innrømme. Med vektreduksjonen kom også en stor redsel for å legge på meg igjen. Jeg tenker med forferdelse at jeg kan bli som før, selv om jeg egentlig vet at jeg ikke var direkte overvektig for 12 kg siden heller. Det har slettes ikke noe med noen andre enn meg selv. Jeg kan godt se en ”stor” person, og tenke at jeg skulle ønske jeg følte meg så vel som h*n. Store mennesker kan være flotte og vakre. Men det kan bare ikke være meg.

Jeg slanker meg ikke. Jeg er egentlig veldig glad i alt som er søtt og godt. Glad i all slags mat. Men redselen min for å legge på meg, gir meg et forvrengt bilde av ernæringen min. En ting er å prøve å kutte ut all sjokoladen og snopet, og sukkeret. Jeg får i meg mye mindre enn før. Men jeg får heller ikke så mye mat i meg. Og jeg kan falle for fristelsen av å heller erstatte ett måltid med en sjokolade. Men uansett hva jeg får i meg, så får jeg en grusom skyldfølelse, og angrer så fælt på det jeg har spist, at jeg har mest lyst til å kaste opp. Ofte blir jeg kvalm av å spise også. Det er kanskje psykisk?

Det er vanskelig å gå i butikken for å handle, for man må alltid gå forbi godteriet på vei til kassa. Spesielt er jeg utrolig svak for salg på for eksempel smågodt. Det er sjelden jeg klarer å la være å kjøpe noe, føler at det ligger og skriker etter meg…”Kjøp meg! Kjøp meg!”. Når jeg kommer hjem, lar jeg være å spise mat, for å gjøre plass til godiset, som jeg tvinger i meg, for å så bli kvalm og dårlig få samvittighet. Dette er mest når jeg er alene. Samtidig må jeg late som om jeg nyter av maten når jeg har barna mine, og være et godt eksempel på at man spiser riktig og ofte osv. At det ikke er farlig å legge på seg litt osv. Ønsker at de skal ha et sunt forhold til mat og kropp (selv om jeg tydeligvis ikke har det). Jeg tar alltid veldig lite til meg av mat, for jeg skal jo ikke bli mett.

Det er så slitsomt å plages av dette tankekaoset og av stemmene i hodet som roper ”NEI, NEI, NEI!” for alt jeg tenker på å spise. Selv frukt og grønt får jeg dårlig samvittighet for. Men jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Kan man være anorektiker selv om man ikke er sykelig tynn? Jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg ut av dette. Det er lenge siden jeg kunne spise en god middag, og nyte den, kose meg, og like følelsen av å være mett. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre det igjen…

Jeg veier meg HVER dag, gjerne flere ganger. Og har jeg gått opp litt i vekt, blir jeg skuffet over meg selv, og grensene jeg setter for meg selv blir litt strengere. Har jeg gått litt ned i vekt, blir jeg glad. Tøylene blir litt slakkere ved nedgang i vekta, og jeg tillater meg en sjokolade. Hjelpes meg. Dette høres ganske sykt ut når det kommer ut. Jeg ønsker egentlig bare å stabilisere vekta mi, bare så lenge jeg ikke legger på meg noe. Men helst ville jeg gått ned noen få kg til.

Til opplysning er jeg 165 cm høy og veier nå 54 kg.

[Gjest nøffnøff]

høres ut som du har spiseproblemer slik som du forklarer hvordan du tenker. har flere venninner som har det/har hatt det, og de tenker akkurat slik som du gjør.(men nekter selvsagt for det de har fortalt når de er i de verste periodene...) disse problemene har igrunnen ikke noe med vekt å gjøre,men er først og fremst psykisk- og hvem som helst kan utvikle det under de rette forutsetningene.

du må rett og slett oppsøke hjelp for det, for du har bare en garanti- og det er at det blir verre med tiden hvis du ikke gjør det. har ei venninne som er treningsnarkoman/spiseforstyrret, men man kan ikke se det på henne. hun vil ikke oppsøke hjelp, og jeg tror deler av grunnen er for at hun er redd for å gå opp i vekt hvis hun skulle bli kvitt dette behovet for å trene hver dag og ha et unormalt kosthold....så jeg tror det er ganske vanlig å ville bli kvitt de kjipe følelsene, men ikke "livsstilen". du kan jo lese om spiseforstyrrelser på nettet, og se hva konsekvensene blir av det, kanskje det hjelper deg til å forsøke å ta det første steget?

[Gjest kunne vært meg]

Det du skriver kunne vært meg..

Du har en form for spiseforstyrrelse. En angst for å legge på seg. Jeg har også hatt mange tanker omkring dette, har man sf hvis det ikke vises på kroppen? Jeg er jo normalvektig, men mye av mitt liv dreier seg om mat.

Jeg har slitt med dette i mange år. Er så og si frisk nå. Har hatt/har en kjæreste som har hjulpet meg utrolig mye!

Jeg tenker fortsatt en del på at jeg ikke må legge meg, men ting er ikke så ekstremt som det var.

Jeg klarer nå å spise et måltid uten å få dårlig samvittighet.

Jeg har også kastet opp maten. Det gikk noen år før jeg tok det steget. Men nå spyr jeg nesten aldri. (Litt stolt

Mitt råd til deg, du må prate med noen om dette her. Jeg har i tillegg til kjæresten min hatt en venninne som har slitt med det samme. Har pratet med henne og hun har blitt bedre. Hun ble bra før meg, noe som hjalp meg mye. Jeg har også fått vite at en tanten min også har hatt dette problemet. Sf har lett for å gå i "arv".

Jeg vil bare si til deg, det er mulig å bli bra av dette. Men ikke så lenge du holder det for deg selv. Første steg på veien var at du skrev dette her på dol:)