Faren min har blitt så sur! :(

[Gjest vil ha tilbake den gode gamle faren min]

Faren min har nettopp fått konstatert at han har diabetes 2. Jeg vil si at han ikke bare har fått den sykdommen, men endret personlighet også.

Den før så blide og ertelystne faren min er nå en sur, nebbete gubbe. Jeg skjønner at han kan bli sur når blodsukkeret er i ulage, men ikke hele tida. Man kan spørre han om en enkel ting på en høflig måte, og få et svar som gir bakoversveis. Min mor har hatt diabetes i nærmere 20 år, så han kjenner godt til sykdommen fra før.

Er det typisk for dem som får denne sykdommen å ha så kort lunte?

[Atene]

Faren min ble deprimert. Kanskje faren din også er det ?

Det gikk over da han vendte seg til tanken på sykdommen, og tok noen avgjørelser angående hvordan han ville leve resten av livet sitt.

[Sør]

Hei,

Det har sikkert intet (direkte) med sykdommen å gjøre, men heller at han kanskje ikke vet hvordan han skal "leve med" den. Altså, at han føler han mister kontrollen over kroppen sin, og slikt.

Du kunne, for eksempel, ta en snakk med ham. Forklare at du forstår det er vanskelig, men at han ikke kan la det gå ut over dere. Alternativt, kan du skrive det ned i et brev til ham.

Med vennlig hilsen

[Gjest tidligere '!-o-!']

Hvis diabetesen ikke er regulert, altså hvis blodsukkeret til faren din hopper opp og ned som en yo-yo, kan det føre til endret personlighet. Agresjon eller "surhet"/nedstemthet er slett ikke uvanlig. Hvis reguleringen blir bedre vil han bli mer lik sitt gamle jeg igjen.

Selvsagt kan han ha problemer med å takle sykdommen og være sur/deprimert av den grunn, det er heller ikke uvanlig når man får en diagnose som dette.