hm

[Ooki]

Japp, jeg er nok ganske normal.

Det er det sosiale kjønnet mitt jeg har problemer med, ikke det biologiske.

[Gjest Timari]

Så lenge du selv føler at situasjonen er ok for deg, så er det ingen grunn til bekymring:) Det er først når dette skaper bekymring og engstelse at det blir et problem

lykke til med livet:)

[Ooki]

Så lenge du selv føler at situasjonen er ok for deg, så er det ingen grunn til bekymring:) Det er først når dette skaper bekymring og engstelse at det blir et problem

lykke til med livet:)

Jeg vet ikke. Faktisk. Nå ja. Jeg finner vel ut av det (:

[pilt2005]

Jeg vet ikke. Faktisk. Nå ja. Jeg finner vel ut av det (:

Jeg har fulgt med i hva du skriver, og jeg kjenner meg godt igjen. Jeg har i flere år forsøkt å finne noe om akkurat dette problemet. Det har ikke lykkes meg å finne noe hverken innen psykologi eller sexologi.

Helt siden jeg var liten har jeg hatt problemer med å være i mitt sosiale kjønn.

I barneårene var det kanskje tydeligst. Jeg fant meg ikke til rette i rollen som jente. Jeg følte meg rett og slett svært fremmed.

Før jeg tilpasset meg de "strenge" kravene til hvordan jeg skulle være, gikk jeg bare i gutteklær. Jeg presenterte meg konsekvent med et guttenavn. Jeg har aldri følt meg vel i kvinnefora, jeg har følt meg som en fremmed. Fordi jeg så til de grader gikk inn i rollen som gutt ble jeg for eksempel også kjeppjaget ut av offentlige toaletter. I tillegg opplevde jeg selvsagt en forrakt og aggresjon fra omverdenen på at jeg ikke rettet meg etter de gjeldende regler for kjønnsrelaterte koder og normer. Skolegangen var nok i så måte værst. I det jeg jo kalte meg for et guttenavn og gikk i gutteklær, var det ikke naturlig for jentene i klassen å invitere meg i typiske jentebursdager i den tiden det var aktuelt. Det er jo visse år der kjønnsegregeringen er særlig sterk i barneårene, og da var det et helvete å skille seg ut.

Tanter, onkler og andre familiemedlemmer har nok i oppveksten tenkt at jeg var homofil, men jeg har alltid følt meg seksuelt tiltrukket av gutter/menn.

Det er selvsagt også her viktig å opplyse om at jeg rent kroppslig ikke har hatt lyst til å være gutt/mann. Jeg kunne ikke tenke med en kjønnsbekreftende operasjon. det er som du Ooki skriver, først og fremst det sosiale kjønnet som ikke stemmer.

Det oppleves som en slags identitetsforvirring.

I enkelte viteskapelige kjønnsdebatter har jeg hørt noen mene at man kan inndele i flere enn to kjønn. Dette er tanker jeg følger. Jeg har ikke helt skjønt hvor Ester Pirelli er i forhold til kjønnsidentitet og tilhørighet, men jeg har hørt vedkommende uttale at han som 12 årig ble seksuelt opphisset av å ikle seg dameklær. For ham er tydeligvis det å våge seg over i "den andre leieren" knyttet opp imot seksuelle følelser.

For meg har det aldri vært noen seksuelle følelser knyttet til det å gå i gutteklær eller gjøre gutteting. For meg har det vært naturlig fordi det rett og slett var mere meg. Det føltes falskt og uriktig å være jente. det bød meg så inderlig imot. Mine preferanser var på alle plan typisk guttete.

I barne- og ungdomsårene var dette et problem jeg slet veldig med, og jeg møtte ingen støtte eller forståelse for dette. Dette utviklet seg da også til en stor skamfølelse. Det var vasneklig alltid å føle seg annerledes, det var vanskelig alltid å føle seg fremmen på typiske kvinnearenaer.

De senere årene har jeg forsøkt å gå inn i kompromisser. Det vil si finne en slags sporty stil som er i retning det kvinnelige. Nå har det også skjedd en rivende utvikling som har gjort det langt mer legitimt å være mere guttete når man er kvinne. En så banal ting som å kunne sykle på en guttesykkel uten å bli tatt for å være homofil, var i min ungdom ikke så enkelt som det er nå. Unisex-stilen som råder, tillater en langt mer fleksibel "kjønns-atferd" enn tidligere. Nå er det sporty og sprekt, og absolutt kvinnelig for en jente å sykle på en off-roader, bare for å følge det eksempelet.

Jeg opplever at psykologer ikke sitter inne med så mye kunnskap om et romsligere og videre kjønnsbegrep. Jeg har ikke møtt noe brukbart fra den fronten i terapeutisk sammenheng.

At det finnes flere sosiale kjønn enn mann og kvinne er sikkert.

Hvis noen der ute har kommet over artikler som belyser disse problemstillingene ville det være nyttig.

Dette ble mye om meg Ooki, men jeg ville i alle fall gi det et signal om at du ikke er alene.

Hvis du sender meg et svar eller en betraktning, vil det av praktiske årsaker ta noen tid før jeg kan svare deg.

[Ooki]

Jeg har fulgt med i hva du skriver, og jeg kjenner meg godt igjen. Jeg har i flere år forsøkt å finne noe om akkurat dette problemet. Det har ikke lykkes meg å finne noe hverken innen psykologi eller sexologi.

Helt siden jeg var liten har jeg hatt problemer med å være i mitt sosiale kjønn.

I barneårene var det kanskje tydeligst. Jeg fant meg ikke til rette i rollen som jente. Jeg følte meg rett og slett svært fremmed.

Før jeg tilpasset meg de "strenge" kravene til hvordan jeg skulle være, gikk jeg bare i gutteklær. Jeg presenterte meg konsekvent med et guttenavn. Jeg har aldri følt meg vel i kvinnefora, jeg har følt meg som en fremmed. Fordi jeg så til de grader gikk inn i rollen som gutt ble jeg for eksempel også kjeppjaget ut av offentlige toaletter. I tillegg opplevde jeg selvsagt en forrakt og aggresjon fra omverdenen på at jeg ikke rettet meg etter de gjeldende regler for kjønnsrelaterte koder og normer. Skolegangen var nok i så måte værst. I det jeg jo kalte meg for et guttenavn og gikk i gutteklær, var det ikke naturlig for jentene i klassen å invitere meg i typiske jentebursdager i den tiden det var aktuelt. Det er jo visse år der kjønnsegregeringen er særlig sterk i barneårene, og da var det et helvete å skille seg ut.

Tanter, onkler og andre familiemedlemmer har nok i oppveksten tenkt at jeg var homofil, men jeg har alltid følt meg seksuelt tiltrukket av gutter/menn.

Det er selvsagt også her viktig å opplyse om at jeg rent kroppslig ikke har hatt lyst til å være gutt/mann. Jeg kunne ikke tenke med en kjønnsbekreftende operasjon. det er som du Ooki skriver, først og fremst det sosiale kjønnet som ikke stemmer.

Det oppleves som en slags identitetsforvirring.

I enkelte viteskapelige kjønnsdebatter har jeg hørt noen mene at man kan inndele i flere enn to kjønn. Dette er tanker jeg følger. Jeg har ikke helt skjønt hvor Ester Pirelli er i forhold til kjønnsidentitet og tilhørighet, men jeg har hørt vedkommende uttale at han som 12 årig ble seksuelt opphisset av å ikle seg dameklær. For ham er tydeligvis det å våge seg over i "den andre leieren" knyttet opp imot seksuelle følelser.

For meg har det aldri vært noen seksuelle følelser knyttet til det å gå i gutteklær eller gjøre gutteting. For meg har det vært naturlig fordi det rett og slett var mere meg. Det føltes falskt og uriktig å være jente. det bød meg så inderlig imot. Mine preferanser var på alle plan typisk guttete.

I barne- og ungdomsårene var dette et problem jeg slet veldig med, og jeg møtte ingen støtte eller forståelse for dette. Dette utviklet seg da også til en stor skamfølelse. Det var vasneklig alltid å føle seg annerledes, det var vanskelig alltid å føle seg fremmen på typiske kvinnearenaer.

De senere årene har jeg forsøkt å gå inn i kompromisser. Det vil si finne en slags sporty stil som er i retning det kvinnelige. Nå har det også skjedd en rivende utvikling som har gjort det langt mer legitimt å være mere guttete når man er kvinne. En så banal ting som å kunne sykle på en guttesykkel uten å bli tatt for å være homofil, var i min ungdom ikke så enkelt som det er nå. Unisex-stilen som råder, tillater en langt mer fleksibel "kjønns-atferd" enn tidligere. Nå er det sporty og sprekt, og absolutt kvinnelig for en jente å sykle på en off-roader, bare for å følge det eksempelet.

Jeg opplever at psykologer ikke sitter inne med så mye kunnskap om et romsligere og videre kjønnsbegrep. Jeg har ikke møtt noe brukbart fra den fronten i terapeutisk sammenheng.

At det finnes flere sosiale kjønn enn mann og kvinne er sikkert.

Hvis noen der ute har kommet over artikler som belyser disse problemstillingene ville det være nyttig.

Dette ble mye om meg Ooki, men jeg ville i alle fall gi det et signal om at du ikke er alene.

Hvis du sender meg et svar eller en betraktning, vil det av praktiske årsaker ta noen tid før jeg kan svare deg.

Wow.

Dette innlegget var som en beskrivelse av livet mitt. Bortsett fra to ting. Jeg har aldri presentert meg med guttenavn, og jeg har heller ikke blitt oppfattet som homofil. Det siste kan godt ha med at "å være jente og ha offroad sykkel" er normalt/godtatt i dag.

Jeg tenner heller ikke på å kle meg i gutteklær. Det gir meg tilfredstillelse mentalt, men ikke seksuelt. Er det sånn med deg også?

Når det gjelder seksualitet, så er jeg panfil. Jeg vet ikke om det kan ha noe å si.

Jeg leser en bok som heter "Queerfeministisk agenda" av Tiina Rosenberg, som tar for seg queerteori, som bygger litt på blant annet dette med kjønn.

Jeg har hatt en periode på 2-3år hvor jeg har tvunget meg selv til å gå i skjørt, kjoler osv. Det bare funker ikke. Jeg har igjen begynt å bruke gutteklær. Har nettopp begynt på folkehøgskole, og miljøet her er åpent, men de har nok vanskelig for å forstå, virker det som.

Hvis det er noen som har artikler eller forslag til bøker om dette emnet så kom med det (:

[pilt2005]

Wow.

Dette innlegget var som en beskrivelse av livet mitt. Bortsett fra to ting. Jeg har aldri presentert meg med guttenavn, og jeg har heller ikke blitt oppfattet som homofil. Det siste kan godt ha med at "å være jente og ha offroad sykkel" er normalt/godtatt i dag.

Jeg tenner heller ikke på å kle meg i gutteklær. Det gir meg tilfredstillelse mentalt, men ikke seksuelt. Er det sånn med deg også?

Når det gjelder seksualitet, så er jeg panfil. Jeg vet ikke om det kan ha noe å si.

Jeg leser en bok som heter "Queerfeministisk agenda" av Tiina Rosenberg, som tar for seg queerteori, som bygger litt på blant annet dette med kjønn.

Jeg har hatt en periode på 2-3år hvor jeg har tvunget meg selv til å gå i skjørt, kjoler osv. Det bare funker ikke. Jeg har igjen begynt å bruke gutteklær. Har nettopp begynt på folkehøgskole, og miljøet her er åpent, men de har nok vanskelig for å forstå, virker det som.

Hvis det er noen som har artikler eller forslag til bøker om dette emnet så kom med det (:

Hei sann, her fikk jeg en utfordring!

Frem med fremmedordboka (den avanserte) jeg må nok finne ut hva panfil er. Det har jeg aldri hørt om.

Boken du nevner skal jeg forsøke å få klørne i.

Ellers er jeg helt med på notene dine. Det å tvinge seg til mer aksepterte kjønnsuttrykk (kjoler, sminke, yndig undertøy osv.) er øvelser som virkelig tar på, og som i alle fall for meg virker direkte krenkende inn på selvfølelsen.

Når jeg skriver dette om at utenforstående oppfattet meg som potensiell homofil, er henger det sammen med den noe strengere grensegangen mellom kjønnsuttrykk som regjerte for noen år siden. Nå lever vi i en langt mere behagelig og romslig epoke i så måte.

Det undrer meg at det ikke har vært skrevet mere om dette. Når jeg ser litt rundt meg, ser jeg av og til kvinner som jeg i alle fall tror sliter med noe av det samme som meg, om enn ikke i så sterk en grad.

[pilt2005]

Wow.

Dette innlegget var som en beskrivelse av livet mitt. Bortsett fra to ting. Jeg har aldri presentert meg med guttenavn, og jeg har heller ikke blitt oppfattet som homofil. Det siste kan godt ha med at "å være jente og ha offroad sykkel" er normalt/godtatt i dag.

Jeg tenner heller ikke på å kle meg i gutteklær. Det gir meg tilfredstillelse mentalt, men ikke seksuelt. Er det sånn med deg også?

Når det gjelder seksualitet, så er jeg panfil. Jeg vet ikke om det kan ha noe å si.

Jeg leser en bok som heter "Queerfeministisk agenda" av Tiina Rosenberg, som tar for seg queerteori, som bygger litt på blant annet dette med kjønn.

Jeg har hatt en periode på 2-3år hvor jeg har tvunget meg selv til å gå i skjørt, kjoler osv. Det bare funker ikke. Jeg har igjen begynt å bruke gutteklær. Har nettopp begynt på folkehøgskole, og miljøet her er åpent, men de har nok vanskelig for å forstå, virker det som.

Hvis det er noen som har artikler eller forslag til bøker om dette emnet så kom med det (:

PS. Det med guttenavnet ga seg tidlig i barneårene, da "straffereaksjonene" fra omgivelsene ble for sterke.

Jeg tilfredsstilles også bare rent mentalt av typiske gutteting.

[Ooki]

PS. Det med guttenavnet ga seg tidlig i barneårene, da "straffereaksjonene" fra omgivelsene ble for sterke.

Jeg tilfredsstilles også bare rent mentalt av typiske gutteting.

ah, Panfil/Pansexualitet

En person som ikke bryr seg om hvem hun/han forelsker seg i kalles panfil. Når man er seksuelt interessert i ”alt” eller ”hvem som helst” kalles man panseksuell. Av noen ansett som en legning og seksualitet, av andre ansett som en bredere form for bifili og biseksualitet hvor mange sier de er interessert i ”personligheten” og ikke i kjønnet og identiteten.

Jeg har begynt å gå i typiske guttebutikker og kjøpe klær. Jeg sier alltid at jeg skal kjøpe til en "kjæreste" eller "bror", så sier jeg ar vedkommende er litt stor, så jeg finner klær som jeg får over hoftene.

Det burde definitivt bli skrevet mer om dette. Kanskje Pirelli vet noe?

[Gjest har lest litt om det]

Jeg har fulgt med i hva du skriver, og jeg kjenner meg godt igjen. Jeg har i flere år forsøkt å finne noe om akkurat dette problemet. Det har ikke lykkes meg å finne noe hverken innen psykologi eller sexologi.

Helt siden jeg var liten har jeg hatt problemer med å være i mitt sosiale kjønn.

I barneårene var det kanskje tydeligst. Jeg fant meg ikke til rette i rollen som jente. Jeg følte meg rett og slett svært fremmed.

Før jeg tilpasset meg de "strenge" kravene til hvordan jeg skulle være, gikk jeg bare i gutteklær. Jeg presenterte meg konsekvent med et guttenavn. Jeg har aldri følt meg vel i kvinnefora, jeg har følt meg som en fremmed. Fordi jeg så til de grader gikk inn i rollen som gutt ble jeg for eksempel også kjeppjaget ut av offentlige toaletter. I tillegg opplevde jeg selvsagt en forrakt og aggresjon fra omverdenen på at jeg ikke rettet meg etter de gjeldende regler for kjønnsrelaterte koder og normer. Skolegangen var nok i så måte værst. I det jeg jo kalte meg for et guttenavn og gikk i gutteklær, var det ikke naturlig for jentene i klassen å invitere meg i typiske jentebursdager i den tiden det var aktuelt. Det er jo visse år der kjønnsegregeringen er særlig sterk i barneårene, og da var det et helvete å skille seg ut.

Tanter, onkler og andre familiemedlemmer har nok i oppveksten tenkt at jeg var homofil, men jeg har alltid følt meg seksuelt tiltrukket av gutter/menn.

Det er selvsagt også her viktig å opplyse om at jeg rent kroppslig ikke har hatt lyst til å være gutt/mann. Jeg kunne ikke tenke med en kjønnsbekreftende operasjon. det er som du Ooki skriver, først og fremst det sosiale kjønnet som ikke stemmer.

Det oppleves som en slags identitetsforvirring.

I enkelte viteskapelige kjønnsdebatter har jeg hørt noen mene at man kan inndele i flere enn to kjønn. Dette er tanker jeg følger. Jeg har ikke helt skjønt hvor Ester Pirelli er i forhold til kjønnsidentitet og tilhørighet, men jeg har hørt vedkommende uttale at han som 12 årig ble seksuelt opphisset av å ikle seg dameklær. For ham er tydeligvis det å våge seg over i "den andre leieren" knyttet opp imot seksuelle følelser.

For meg har det aldri vært noen seksuelle følelser knyttet til det å gå i gutteklær eller gjøre gutteting. For meg har det vært naturlig fordi det rett og slett var mere meg. Det føltes falskt og uriktig å være jente. det bød meg så inderlig imot. Mine preferanser var på alle plan typisk guttete.

I barne- og ungdomsårene var dette et problem jeg slet veldig med, og jeg møtte ingen støtte eller forståelse for dette. Dette utviklet seg da også til en stor skamfølelse. Det var vasneklig alltid å føle seg annerledes, det var vanskelig alltid å føle seg fremmen på typiske kvinnearenaer.

De senere årene har jeg forsøkt å gå inn i kompromisser. Det vil si finne en slags sporty stil som er i retning det kvinnelige. Nå har det også skjedd en rivende utvikling som har gjort det langt mer legitimt å være mere guttete når man er kvinne. En så banal ting som å kunne sykle på en guttesykkel uten å bli tatt for å være homofil, var i min ungdom ikke så enkelt som det er nå. Unisex-stilen som råder, tillater en langt mer fleksibel "kjønns-atferd" enn tidligere. Nå er det sporty og sprekt, og absolutt kvinnelig for en jente å sykle på en off-roader, bare for å følge det eksempelet.

Jeg opplever at psykologer ikke sitter inne med så mye kunnskap om et romsligere og videre kjønnsbegrep. Jeg har ikke møtt noe brukbart fra den fronten i terapeutisk sammenheng.

At det finnes flere sosiale kjønn enn mann og kvinne er sikkert.

Hvis noen der ute har kommet over artikler som belyser disse problemstillingene ville det være nyttig.

Dette ble mye om meg Ooki, men jeg ville i alle fall gi det et signal om at du ikke er alene.

Hvis du sender meg et svar eller en betraktning, vil det av praktiske årsaker ta noen tid før jeg kan svare deg.

Ja, du nevner vel ganske klart grunnen til at det har vært problematisk for deg: de rigide kjønnsrollene/-oppfatningene.

Jenter ER og forblir guttete, i mer eller mindre grad.

Men, kulturellt sett er JENTER JENTER, nesten no matter what.

Heldigvis har kulturen endret seg litt, slik at man tillater - for å bruke ditt korrekte/godt beskrivende begrepe - unisex.

[Gjest en som har lest litt om det]

Wow.

Dette innlegget var som en beskrivelse av livet mitt. Bortsett fra to ting. Jeg har aldri presentert meg med guttenavn, og jeg har heller ikke blitt oppfattet som homofil. Det siste kan godt ha med at "å være jente og ha offroad sykkel" er normalt/godtatt i dag.

Jeg tenner heller ikke på å kle meg i gutteklær. Det gir meg tilfredstillelse mentalt, men ikke seksuelt. Er det sånn med deg også?

Når det gjelder seksualitet, så er jeg panfil. Jeg vet ikke om det kan ha noe å si.

Jeg leser en bok som heter "Queerfeministisk agenda" av Tiina Rosenberg, som tar for seg queerteori, som bygger litt på blant annet dette med kjønn.

Jeg har hatt en periode på 2-3år hvor jeg har tvunget meg selv til å gå i skjørt, kjoler osv. Det bare funker ikke. Jeg har igjen begynt å bruke gutteklær. Har nettopp begynt på folkehøgskole, og miljøet her er åpent, men de har nok vanskelig for å forstå, virker det som.

Hvis det er noen som har artikler eller forslag til bøker om dette emnet så kom med det (:

Det kan hende at Queer-teori: ”Seid” av Brit Solli. også, kan være grei lesning for dere.

[Gjest har lest litt om det]

PS. Det med guttenavnet ga seg tidlig i barneårene, da "straffereaksjonene" fra omgivelsene ble for sterke.

Jeg tilfredsstilles også bare rent mentalt av typiske gutteting.

Bekrefter.

Det er en vanlig misoppfattelse å tro at det som skiller seg ut fra normalen (kvantitativt) hva angår kjønn skal ha med seksualitet å gjøre.

Se bare på homofili. Folk flest tror det dreier seg om seksualitet. De homofile selv (og andre selvfølgelig) vet at det dreier seg om følelser - også.

[Gjest har lest litt om det]

Hei sann, her fikk jeg en utfordring!

Frem med fremmedordboka (den avanserte) jeg må nok finne ut hva panfil er. Det har jeg aldri hørt om.

Boken du nevner skal jeg forsøke å få klørne i.

Ellers er jeg helt med på notene dine. Det å tvinge seg til mer aksepterte kjønnsuttrykk (kjoler, sminke, yndig undertøy osv.) er øvelser som virkelig tar på, og som i alle fall for meg virker direkte krenkende inn på selvfølelsen.

Når jeg skriver dette om at utenforstående oppfattet meg som potensiell homofil, er henger det sammen med den noe strengere grensegangen mellom kjønnsuttrykk som regjerte for noen år siden. Nå lever vi i en langt mere behagelig og romslig epoke i så måte.

Det undrer meg at det ikke har vært skrevet mere om dette. Når jeg ser litt rundt meg, ser jeg av og til kvinner som jeg i alle fall tror sliter med noe av det samme som meg, om enn ikke i så sterk en grad.

...og tenk bare hvor vanskelig det er for mennene, som har enda strengere koder...

Dog har de et historisk sett hatt bedre nettverk, i motsetning til kvinner (meg bekjent)

[Ooki]

Det kan hende at Queer-teori: ”Seid” av Brit Solli. også, kan være grei lesning for dere.

takk (:

skal sjekke den ut (:

[pilt2005]

Det kan hende at Queer-teori: ”Seid” av Brit Solli. også, kan være grei lesning for dere.

Tusen takk for tankene og tipsene dine! Jeg skal ta en titt på boken du nevner!

Hvis du har flere synspunkter er det topp!