Om å bruke "psykiatri" som skjellsord /NHD

[frosken]

For noen uker siden hadde vi en real konflikt med nevrologisk avdeling. Mannen min var lagt inn pga langvarige krampeanfall med og uten bevissthetstap, men etter at nevrolog nr 8 (ca) hadde ment noe skulle han plutselig skrives ut uten at planlagte undersøkelser var gjennomført. Jeg nektet å ta ham hjem fra sykehus og i "kampens hete" sier seksjonsoverlegen (som ennå ikke hadde møtt min mann) at "dette er psykiatri". Han ble forøvrig ikke skrevet ut fordi sykehusets sjefslege overprøvet avgjørelsen og undersøkelsene konkluderte med epilepsi.

Slike opplevelser er uhyre belastende å stå i og det undrer meg hvordan deler av helsevesenet kan tillate seg å benytte "psykiatri" som skjellsord. Og hvis man mener at det er psykiatri hvorfor tilkaller man da ikke psykiatrisk tilsyn? Å være bevisstløs i kramper opptil flere timer i døgnet bør vel evt. utgjøre såpass alvorlig "psykiatri" at det i det minste rettferdiggjør tilsyn av en psykiater? (Leger som kjenner min mann mener at dette er nevrologi og han har ikke hatt kontakt med psykiater på over fem år, bruker nå heller ikke litium lenger uten at det har gitt symptomer. Det har vært spekulert på om det som tidlig i sykdomsforløpet fremsto som bipolar lidelse var debuten på den hjerneorgansiske sykdommen.)

Finnes det noen måte å bekjempe slike holdninger på?

[bugge -jenta]

Hei!

Blir temmelig oppgitt og ganske rasende også av å høre din fremstilling. Etter å ha vært i helsevesenet i 15- 20 år, har jeg mange trasige opplevelser, og i etterkant er mange sår oppstått fordi jeg var så "snill pike" og aldri tok igjen, forklarte meg, konfronterte leger.

Det er det nå slutt på. Jeg konfronterer og "krangler"(på verdens roligste måte, ellers er det bare mot sin hensikt) og forlanger forklaringer fra deres side om antagelser de har. Jeg vet ikke hvor mye det forandrer dem, men det forandrer ihvertfall meg. Jeg føler meg ikke så tråkka på når jeg har hatt en time med noen fra helsevesenet.

Spesielt vanskelig er det når man i mitt tilfelle, og i mange andres også, ligger i et grensefelt mellom psykiatri(angst og depresjoner) og andre fysiske tilstander. En gang i tiden trodde de jeg hadde MS, mye basert på et "bevissthetstap" som jeg uttrykkelig forklarte var et angstanfall. Jeg hadde hatt så uendelig mange av dem at jeg vet jeg ikke har hatt noe som ligner på bevissthetstap av en annen kategori. Men ble jeg hørt? Ikke i det hele tatt.

I lang tid når jeg kom til mine tidligere primærleger med noe fysisk, sa de;Jeg ser du har tidligere vært mye plaget av angst og depresjoner. I rest my case.

Det er ikke for sent å konfrontere i ettertid når man har fått tenkt seg litt om, og kjent på hva som var galt. Kanskje skulle du bedt om /forlangt å få gitt en tilbakemelding på hvordan du(ev. din mann) opplevde behandlingen. Evig tilbakemelding fra oss pasienter tror jeg på. Vi må bare være mange nok, gjøre det ofte nok, og være standhaftige og ryddige i vår tilbakemelding. Ellers blir det selvsagt brukt elegant mot oss tilbake, som "psykiatri"...

[thinkerbell]

Det vil alltid finnes idioter.

Man burde ta dem for seg, spikre dem opp etter veggen og lekse ut for dem hvilken belastning slike komplett hårreisende utsagn er. Man må på en eller annen måte få dem til å begripe og ta ansvar. Desverre er ofte den/de som blir utsatt for slike idioter ofte i en "fase" hvor de har mer enn nok med å komme seg gjennom dagene og smertene.

Gode tanker til deg og din kjære.

(PS.Er man i en slik fase ringer man bella; som gjerne stiller opp for å banke vett inn der det skulle være behov).

[frosken]

Det vil alltid finnes idioter.

Man burde ta dem for seg, spikre dem opp etter veggen og lekse ut for dem hvilken belastning slike komplett hårreisende utsagn er. Man må på en eller annen måte få dem til å begripe og ta ansvar. Desverre er ofte den/de som blir utsatt for slike idioter ofte i en "fase" hvor de har mer enn nok med å komme seg gjennom dagene og smertene.

Gode tanker til deg og din kjære.

(PS.Er man i en slik fase ringer man bella; som gjerne stiller opp for å banke vett inn der det skulle være behov).

Kan du ikke komme å vikariere for meg når jeg er lei av å "si fra" ?

Det er selvfølgelig aldri noen som ber om unskyldning i etterkant, de bare later som ingenting...

Har du fått banket opp trygdelegen ennå da? Eller er han bortgjemt ennå?

Og hvis du "snakker" med hun utlendingen borte i England, så si at hun godt kan sende meg en mail så jeg kan stille henne noen intrikate spørsmål.

[thinkerbell]

Kan du ikke komme å vikariere for meg når jeg er lei av å "si fra" ?

Det er selvfølgelig aldri noen som ber om unskyldning i etterkant, de bare later som ingenting...

Har du fått banket opp trygdelegen ennå da? Eller er han bortgjemt ennå?

Og hvis du "snakker" med hun utlendingen borte i England, så si at hun godt kan sende meg en mail så jeg kan stille henne noen intrikate spørsmål.

Jeg er klar, anytime

Jeg har ikke hatt kontakt med damen på veldig lenge, hun er savnet fra denne kanten også. I dag fikk jeg en pakke i retur som jeg hadde sendt merra.

Jeg spiser konfekt. Vil du ha? Rødvin og? (Gi nå faen i fedon i kveld!)

[frosken]

Jeg er klar, anytime

Jeg har ikke hatt kontakt med damen på veldig lenge, hun er savnet fra denne kanten også. I dag fikk jeg en pakke i retur som jeg hadde sendt merra.

Jeg spiser konfekt. Vil du ha? Rødvin og? (Gi nå faen i fedon i kveld!)

Tar gjerne i mot konfekt, takk!

[thinkerbell]

Tar gjerne i mot konfekt, takk!

*hiver over 1kg*

[thinkerbell]

Tar gjerne i mot konfekt, takk!

Jeg tror sannelig vi har pådratt oss lik døgnrytme

Apropo damen. Jeg tror at grunnen til at jeg ikke får sendt denne pakken er fordi hun ikke bor "der" mer. Aner ikke. Dersom du støter på henne så si at det ligger en presang her og venter på sin rette eier

Og kvelden din...?

[bibben]

Det er opprørende å lese innlegget ditt Frosken! Virkelig!

Hvordan har det gått?

Jeg håper dere har møtt på fornuft ett eller annet sted i systemet nå.

Din og din manns erfaring med å bli møtt med slik arroganse og uforstand blåste liv i en tilsvarende kamp jeg stod i for noen tid siden.

En av mine nærmeste, som har en psyke-historie, begynte å snakke usammenhengende og adferdet seg mer unormalt enn vanlig. Denne tilstanden ble fulgt av svimmelhet og enkelte fall.

Lege ble oppsøkt, men hun ble sendt hjem med et overbærende blikk og noen klapp på skulderen. Underforstått "psykiatri" som man må leve med.

I uken som fulgte ble det verre. Vi i den nærmeste familie tenkte psykose, men ville selvsagt at en lege skulle ta seg av saken og reagere.

Ulike leger ble oppsøkt, en ny (riktignok i lokalmiljøet) hver dag i én uke. Alle disse, som kjenner litt til forhistorie, reagerte på samme måte. Med overbærenhet og distanse.

(Der fallene førte til brudd, ble dette selvsagt ordnet, uten noen nærmere vurdering).

Frustrasjonen og engstelsen bygget seg opp for oss i den nærmeste familie. Det var som om den syke personen mistet hele seg.

Vi ringte til sist 113. Tilfeldighetene gjorde det slik, at det nettopp var en ukjent vikarlege på vakt i kommunen da vi ringte. Vedkommende rekvirerte en ambulanse slik vi ønsket.

Ved mottaket på sykehuset var det videre en ung, nyutdannet lege som ikke bare tenkte psykiatri (han var jo ikke farget av allment kjent psyke-historie). Det bar rett inn på CT. Resultatet: stor og dramatisk hjerneblødning.

En konsekvens av at "psykiatri" brukes som skjellsord av systemet, er på den ene siden at litt "vanskelige" somatiske pasienter avfeies. I tillegg risikerer man faktisk også at de som regelrett er psykiatriske pasienter underdiagnostises ved somatiske lidelser.

Disse forholdene er så alvorlige, at det er forunderlig at man gjentatte ganger støter på mennesker som har dårlige erfaringer nettopp på denne fronten.

Som pårørende har man mer enn nok med å komme seg igjennom krisen, om man ikke også skal måtte rettferdiggjøre behovet for å bli møtt med alminnelig respekt uansett om det dreier seg om den ene eller andre type lidelse.

Lykke til med situasjonen dere står i. Sender deg mange varme, og støttende tanker!

[Gjest Liza i London]

Det vil alltid finnes idioter.

Man burde ta dem for seg, spikre dem opp etter veggen og lekse ut for dem hvilken belastning slike komplett hårreisende utsagn er. Man må på en eller annen måte få dem til å begripe og ta ansvar. Desverre er ofte den/de som blir utsatt for slike idioter ofte i en "fase" hvor de har mer enn nok med å komme seg gjennom dagene og smertene.

Gode tanker til deg og din kjære.

(PS.Er man i en slik fase ringer man bella; som gjerne stiller opp for å banke vett inn der det skulle være behov).

*bella er rimelig farlig for helsepersonell om hun oensker det*

[Gjest Liza i London]

Kan du ikke komme å vikariere for meg når jeg er lei av å "si fra" ?

Det er selvfølgelig aldri noen som ber om unskyldning i etterkant, de bare later som ingenting...

Har du fått banket opp trygdelegen ennå da? Eller er han bortgjemt ennå?

Og hvis du "snakker" med hun utlendingen borte i England, så si at hun godt kan sende meg en mail så jeg kan stille henne noen intrikate spørsmål.

Denne dama jobber med tanken om aa faa satt opp en privat pc hvor hun kan operere med hvilken mailadresse hun vil...fortrinnsvis den gamle som dere kjenner!

[Gjest Liza i London]

Jeg tror sannelig vi har pådratt oss lik døgnrytme

Apropo damen. Jeg tror at grunnen til at jeg ikke får sendt denne pakken er fordi hun ikke bor "der" mer. Aner ikke. Dersom du støter på henne så si at det ligger en presang her og venter på sin rette eier

Og kvelden din...?

Hvilken presang?????

har du sendet den til Windsor eller Weston?

*vil ha ost og servelat og ...og...og...og..."*

[frosken]

Det er opprørende å lese innlegget ditt Frosken! Virkelig!

Hvordan har det gått?

Jeg håper dere har møtt på fornuft ett eller annet sted i systemet nå.

Din og din manns erfaring med å bli møtt med slik arroganse og uforstand blåste liv i en tilsvarende kamp jeg stod i for noen tid siden.

En av mine nærmeste, som har en psyke-historie, begynte å snakke usammenhengende og adferdet seg mer unormalt enn vanlig. Denne tilstanden ble fulgt av svimmelhet og enkelte fall.

Lege ble oppsøkt, men hun ble sendt hjem med et overbærende blikk og noen klapp på skulderen. Underforstått "psykiatri" som man må leve med.

I uken som fulgte ble det verre. Vi i den nærmeste familie tenkte psykose, men ville selvsagt at en lege skulle ta seg av saken og reagere.

Ulike leger ble oppsøkt, en ny (riktignok i lokalmiljøet) hver dag i én uke. Alle disse, som kjenner litt til forhistorie, reagerte på samme måte. Med overbærenhet og distanse.

(Der fallene førte til brudd, ble dette selvsagt ordnet, uten noen nærmere vurdering).

Frustrasjonen og engstelsen bygget seg opp for oss i den nærmeste familie. Det var som om den syke personen mistet hele seg.

Vi ringte til sist 113. Tilfeldighetene gjorde det slik, at det nettopp var en ukjent vikarlege på vakt i kommunen da vi ringte. Vedkommende rekvirerte en ambulanse slik vi ønsket.

Ved mottaket på sykehuset var det videre en ung, nyutdannet lege som ikke bare tenkte psykiatri (han var jo ikke farget av allment kjent psyke-historie). Det bar rett inn på CT. Resultatet: stor og dramatisk hjerneblødning.

En konsekvens av at "psykiatri" brukes som skjellsord av systemet, er på den ene siden at litt "vanskelige" somatiske pasienter avfeies. I tillegg risikerer man faktisk også at de som regelrett er psykiatriske pasienter underdiagnostises ved somatiske lidelser.

Disse forholdene er så alvorlige, at det er forunderlig at man gjentatte ganger støter på mennesker som har dårlige erfaringer nettopp på denne fronten.

Som pårørende har man mer enn nok med å komme seg igjennom krisen, om man ikke også skal måtte rettferdiggjøre behovet for å bli møtt med alminnelig respekt uansett om det dreier seg om den ene eller andre type lidelse.

Lykke til med situasjonen dere står i. Sender deg mange varme, og støttende tanker!

Takk for omtanken:-)

Vi er i den heldige situasjonen at et tungt fagmiljø innen palliativ medisin gjør alt de kan for å hjelpe til, samt at vi bor i en kommune som også yter den bistand som virker avlastende.

Men det er langt mellom de nevrologene som ser ut til å mestre det de ikke fullt ut forstår. Det som forundrer oss i denne sammenheng, er at man jo vet at en god del nevrologiske sykdommer ikke med sikkerhet kan diagnostiseres før etter pasienten er død. Allikevel tar de sjansen på å tråkke på pasientene sine, og ber ikke om undskyldning når det viser seg at de tar feil (denne gangen viste jo de undersøkelsene som vi nærmest tvang dem til å fullføre at det var epilepsi og ikke "psykiatri" som etter all sannsynlighet ga krampeanfallene).

Ting går rimelig greit så lenge vi klarer å holde oss langt unna nevrologer:-)

[frosken]

Denne dama jobber med tanken om aa faa satt opp en privat pc hvor hun kan operere med hvilken mailadresse hun vil...fortrinnsvis den gamle som dere kjenner!

På tide at hun derre utlendingen nå snart får det til!