Hjelp til depresjon/noe lignende (langt)

[DarkPink]

Hei,

jeg er en 19 år gammel jente som har følt meg periodevis deprimert i 5-6 år.

Det går i hovedsak ut på at det skal ingenting til før jeg havner helt i kjelleren. Det kan være at kjæresten min sier noe om eksen sin, eller at noen har fine pupper, det kan være at lillebroren min på 9 sier i sinne at han hater meg, eller at noen sier noe litt spydig til meg eller ler av meg. Jeg tar alt veldig til meg, og blir som regel gående og gruble på det, til jeg har tenkt så langt at jeg ikke er verdt noe, ingen liker meg, osv. Det går ikke en uke uten at jeg tenker nå tar jeg livet mitt, dette går bare ikke mer, men jeg har ikke guts eller viljestyrke nok til å faktisk gjøre det.

Spesielt slitsomt er dette for kjæresten min, da han er den eneste jeg trives med å ha mye kontakt med. Jeg skjeller ham ut nesten daglig, fordi han ikke gir meg nok kos, fordi han vil se en fotballkamp, osv. Jeg er hele tiden bevisst på at dette er vanvittig oppførsel, men jeg greier ikke styre meg. Jeg blir bare så lei meg når han ikke vil være med meg 24 timer i døgnet.

Det har gått enda mer ut over familien min, men de har jeg flyttet langt fra for mange år siden, og slipper dermed å forholde meg noe særlig til vårt dårlige forhold. Jeg har forsøkt litt forsiktig å fortelle om mine problemer, men det falt litt bort, og jeg ønsker egentlig ikke å involvere dem i dette, jeg vil heller bare gjenoppta kontakt med dem når jeg blir frisk. Moren min er en kald og hard kvinne på mange måter, og jeg tror hun er roten til mange av mine problemer, spesielt det med at jeg ikke føler meg verdsatt og elsket.

Hverdagen min er lang og tom, jeg orker ingenting, må lade opp en stund før jeg orker å gå på butikken, takker alltid nei til besøksinvitasjoner, og kvir meg veldig for å ta telefoner med ukjent nummer. Tv'en står på hele dagen. Jeg tar opp igjen to fag bare, har ingen jobb eller hobbyer, og orker heller ikke å tenke på det.

Jeg har i mange år trodd at jeg bare var en hormonbombe, og at dette ville gå over, men nå merker jeg at tankene mine modner og er iferd med å bli voksne, men følelsene henger ikke med. Jeg ønsker ikke å oppføre meg slik jeg gjør, men greier heller ikke å la være. Jeg gråter sikkert en gang om dagen, og er iferd med å bli helt utslitt.

For noen uker siden satte jeg meg ned å skrev et ærlig brev til kjæresten min om hvordan jeg egentlig hadde det, at jeg var klar over måten jeg oppførte meg på, og hva jeg trodde var grunnen (ev. depresjon?), og at jeg trengte hjelp. Han sa at han forstod meg, og gjerne ville hjelpe. Så jeg besilte meg en legetime, og ba om henvisning til psykolog.

Legen pratet litt med meg, spurte om jeg hadde tenkt på å ta livet mitt, osv, og jeg svarte så ærlig jeg kunne, men syntes det var vanskelig å sitte midt på dagen i edru tilstand og fortelle om min syke oppførsel og tankegang, at jeg noen ganger har lyst til å dø, osv. Jeg fikk ikke fortalt henne at jeg noen ganger kutter meg i armen, f.eks, men tror ellers jeg fikk fram det meste.

Hun sa jeg skulle bestille meg ny time etter en uke eller to, hvilket jeg gjorde. Det var idag, og da hadde hun skrivet ut en test fra nettet, som minnet meg mer om Er han drømmemannen? fra KK. Den spurte om jeg/hvor ofte jeg følte indre spenning osv, og så regnet hun sammen en poengsum som sa at jeg var så vidt innenfor grensen for depresjon (men at det ikke var noen fasit og blabla).

Videre sa hun at hun kunne skrive en henvisning til psykolog, og at det ville ta bortimot en mnd før jeg fikk svar på om jeg ville få behandling. Så avsluttet hun, og jeg skjønte at hun så seg ferdig. Jeg spurte om tabletter, om det var muligheter for å få noe som kunne få meg gjennom de verste periodene, hvorpå hun svarte at hun, slik hun anså min situasjon, ikke mente det var nødvendig.

Da fikk jeg bare lyst å reise meg å skrike Jeg har lyst til å dø flere kvelder i uken, og du sier at det kanskje er noe der? Skal jeg bare fortsette å leve i dette dag-til-dag-helvetet mens jeg venter på å kanskje få snakke med noen om noen måneder? Men jeg var så skuffet at jeg holdt på å begynne å gråte, så jeg bare tok farvel og gikk. Hun sa at jeg bare kunne komme å prate med henne innimellom, osv, og gjorde vel så godt hun kunne.

Jeg føler bare at jeg ikke blir tatt seriøst i det hele tatt, kanskje fordi jeg er så ung. Men dette har vart lenge nok til at jeg vet at det ikke går over av seg selv, og at jeg ikke kan fortsette å ha det sånn, både for min egen del, og de rundt meg. Det virker også som om fordi jeg ikke HELE tiden føler at ALT er håpløst, så er det ikke alvorlig. Men når jeg først får et anfall eller hva jeg skal kalle det (skjer hvertfall innen en uke), så ER alt håpløst. Kanskje det er noe annet enn depresjon jeg har, men at hun ikke tror det er alvorlig siden det ikke gav så stort utslag på depresjonstesten?

Nå er jeg så lei meg, for jeg hadde endelig innstilt meg på at nå skal vi sette igang og jobbe for at jeg skal kunne gå gjennom en hel dag uten å gråte og kjefte, og så føler jeg at det bare svinner ut i ingenting og nederst i skrivebordsskuffen.

Hva skal jeg gjøre?

[Gemini]

Skriv ut dette og send (eller lever personlig) til legen din.

Hun kan ikke hjelpe deg, uten å forstå omfange av problemet.

Det er nok ikke enkelt verken på den ene eller andre siden av lege-pasient-rollen alltid.

[bugge -jenta]

I ditt tilfelle kan jeg ikke forstå at legen din ikke vil prøve et SSRI(det man så feilaktig kalte lykkepille en gang). Den kunne hjulpet deg med depresjonen og angsten du har. Cipralex, fontex, seroxat, zoloft er noen av typene. Selv har jeg best erfaring med cipralex. (15 mg)

Synes det er trist med en lege som ikke tar deg mer på alvor når du kommer med alt dette vanskelige du har slitt med i mange år.

Av og til må en prøve seg frem litt før en finner den riktige medisinen, og det kan være litt ubehagelig. men på den andre siden kan disse medisinene forandre livet ditt.

Å komme seg til psykolog kan ta tid. Ingen grunn til å vente med medisinbehandling.

Hvis du har en slik lege som venter til man er helt suicidal før hun vil skrive ut antidepressiva, gå til en annen. Det er livet ditt det gjelder. Og du beskriver år med denne tilstanden, som ikke på noen måte har forbedret seg.

Ikke gi deg før du får legen din til å forstå. Bestill en ny time med en gang. Lykke til. Jeg har vært der en gang jeg også, men medisiner og terapi har gjort underverker på depresjonen.

Vennlig hilsen

[Gjest lykketil:)]

Nå er ikke jeg noen ekspert, men jeg tenkte på borderline personlighetsforstyrrelse (også kalt ustabil/emosjonell ustabil pers.hetsforst.) da jeg leste innlegget ditt

[DarkPink]

Nå er ikke jeg noen ekspert, men jeg tenkte på borderline personlighetsforstyrrelse (også kalt ustabil/emosjonell ustabil pers.hetsforst.) da jeg leste innlegget ditt

Oj, det hørtes freaka ut. Hva går det ut på, og hvor kan jeg finne noe om det?

[DarkPink]

I ditt tilfelle kan jeg ikke forstå at legen din ikke vil prøve et SSRI(det man så feilaktig kalte lykkepille en gang). Den kunne hjulpet deg med depresjonen og angsten du har. Cipralex, fontex, seroxat, zoloft er noen av typene. Selv har jeg best erfaring med cipralex. (15 mg)

Synes det er trist med en lege som ikke tar deg mer på alvor når du kommer med alt dette vanskelige du har slitt med i mange år.

Av og til må en prøve seg frem litt før en finner den riktige medisinen, og det kan være litt ubehagelig. men på den andre siden kan disse medisinene forandre livet ditt.

Å komme seg til psykolog kan ta tid. Ingen grunn til å vente med medisinbehandling.

Hvis du har en slik lege som venter til man er helt suicidal før hun vil skrive ut antidepressiva, gå til en annen. Det er livet ditt det gjelder. Og du beskriver år med denne tilstanden, som ikke på noen måte har forbedret seg.

Ikke gi deg før du får legen din til å forstå. Bestill en ny time med en gang. Lykke til. Jeg har vært der en gang jeg også, men medisiner og terapi har gjort underverker på depresjonen.

Vennlig hilsen

Tusen takk for godt og seriøst svar.

På en måte vil jeg veldig gjerne begynne på medisiner, men kjæresten min er veldig skeptisk, og jeg er også selv litt redd for å ikke greie å slutte igjen. Hva tenker du om dette?

Jeg har veldig vanskelig for å gå tilbake til den samme legen nå.. jeg åpnet meg for henne, og hun gav meg et svar, og jeg jattet med og sa ja og ha og javel. Jeg har ikke lyst å gå tilbake og si "jeg løy, det var ikke greit, jeg syns du gjorde helt feil" osv. Har heller ikke råd til å bruke så mange timer på ingenting, spesielt siden jeg er student, og ikke vil involvere foreldrene mine i dette.

Tror også det er ganske vanskelig å få en annen lege enn fastlegen sin.. men setter veldig pris på svaret ditt, og at du forsøker å hjelpe.

[Gjest Sara Salamander]

Jeg var i samme situasjon for et par år siden. Jeg hadde hatt det veldig vanskelig i to år. Jeg klarte nesten ikke gå på skolen. Da jeg endelig kom meg til lege, ble jeg avvist. Jeg sluttet på skolen. Det skulle gå to år til før jeg turte å gå til en ny lege igjen. Da hadde jeg med meg en av mine nærmeste, som forøvrig også bestilte time til meg.

Det går ikke over av seg selv, og du fortjener å ha det bedre! Kan du få noen til å bli med deg? Hvis for eksempel kjæresten din forteller hvordan han opplever situasjonen, kanskje det vil hjelpe legen å ta dette alvolig.

Hvis medisiner er det eneste som kan få deg bedre, så bør du vel vurdere dette? Er ikke kjæresten din mer redd for at du skal gå med dette lenger? Medisinene er ikke avhengighetsdannende. Hvis du skulle få bivirkninger kan du slutte.

[DarkPink]

Jeg var i samme situasjon for et par år siden. Jeg hadde hatt det veldig vanskelig i to år. Jeg klarte nesten ikke gå på skolen. Da jeg endelig kom meg til lege, ble jeg avvist. Jeg sluttet på skolen. Det skulle gå to år til før jeg turte å gå til en ny lege igjen. Da hadde jeg med meg en av mine nærmeste, som forøvrig også bestilte time til meg.

Det går ikke over av seg selv, og du fortjener å ha det bedre! Kan du få noen til å bli med deg? Hvis for eksempel kjæresten din forteller hvordan han opplever situasjonen, kanskje det vil hjelpe legen å ta dette alvolig.

Hvis medisiner er det eneste som kan få deg bedre, så bør du vel vurdere dette? Er ikke kjæresten din mer redd for at du skal gå med dette lenger? Medisinene er ikke avhengighetsdannende. Hvis du skulle få bivirkninger kan du slutte.

Jeg synes bare det blir flaut og rart og nedvrdigende å komme tilbake (med eller uten støtte) og si at jeg VIL ha tabletter eller noe sånt. Hvorfor sa jeg det ikke når jeg var der da, liksom?

Kjæresten min vil bare det beste for meg, om tabletter er det, er han jo positiv til det. Men han er bare redd at jeg skal ta for mange, eller alltid ty til tabletter når jeg er nedfor resten av livet, og det er jeg redd for selv også.

[DarkPink]

Må legge til at jeg også gjerne ønsker svar fra fagpersonell. (Ser at ikke alle får automatisk svar).

[frosken]

Ut i fra det du skriver får jeg inntrykk av at legen din har tatt deg på alvor og forstått at du sliter. Hun sier hun skal henvise deg til psykolog og du vil i løpet av en måneds tid på beskjed om og når du evt. kan få behandling. I tillegg tilbyr hun deg å komme til henne å prate når du trenger det.

At du reagerer så sterkt på at hun ikke straks vil gi deg medikamenter virker å være nettopp en del av de problemene du sliter med. Du reagerer i forhold til henne slik du beskriver at du også reagerer i forhold til andre i dine ommgivelser.

Bra at du har vært hos legen og at du både er henvist til psykolog og at hun inntil videre tilbyr deg å komme til henne for samtale ved behov.

[Gjest ^ c a i i n e s ^]

Skriv ut dette og send (eller lever personlig) til legen din.

Hun kan ikke hjelpe deg, uten å forstå omfange av problemet.

Det er nok ikke enkelt verken på den ene eller andre siden av lege-pasient-rollen alltid.

Har også hatt (som de aller fleste) mild form for depresjon som jeg har pratet med legen min om. Vi satt og diskuterte faglig rundt dette og virkningen av medisiner. Jeg bestemte meg for at dette sansynligvis var en forbigående depresjon og vi valgte å avvente med medisinsk behandling. Problemet varte i 5 måneder og gikk over av seg selv.

Slik du (ganske godt og detaljert) beskriver det skjønner jeg at du ikke har det lett! Jeg vil råde deg til å snakke med en lege som har større forståelse for deg enn det din forrige hadde. Man vet aldri hvilke momenter som ligger til grunn for dette. Ikke vær redd for å bytte lege. Legg frem situasjonen for legen og forklar at du er inneforstått med risiko med medisiner osv. Sjansen for at legen skal lytte til deg blir kanskje større. Av og til er det nødvendig med medisinering, kanskje bare for en kort periode.

Uansett burde du finne ut om kjæresten din virkelig støtter deg. Driver han og snakker om andre skjønner jeg deg meget godt. Om du har noen gode venner kan kanskje disse være til kjempehjelp akkurat her.

Du virker som en fornuftig og oppegående jente. Jeg har i alle fall tiltro til det du sier.

[Gemini]

Har også hatt (som de aller fleste) mild form for depresjon som jeg har pratet med legen min om. Vi satt og diskuterte faglig rundt dette og virkningen av medisiner. Jeg bestemte meg for at dette sansynligvis var en forbigående depresjon og vi valgte å avvente med medisinsk behandling. Problemet varte i 5 måneder og gikk over av seg selv.

Slik du (ganske godt og detaljert) beskriver det skjønner jeg at du ikke har det lett! Jeg vil råde deg til å snakke med en lege som har større forståelse for deg enn det din forrige hadde. Man vet aldri hvilke momenter som ligger til grunn for dette. Ikke vær redd for å bytte lege. Legg frem situasjonen for legen og forklar at du er inneforstått med risiko med medisiner osv. Sjansen for at legen skal lytte til deg blir kanskje større. Av og til er det nødvendig med medisinering, kanskje bare for en kort periode.

Uansett burde du finne ut om kjæresten din virkelig støtter deg. Driver han og snakker om andre skjønner jeg deg meget godt. Om du har noen gode venner kan kanskje disse være til kjempehjelp akkurat her.

Du virker som en fornuftig og oppegående jente. Jeg har i alle fall tiltro til det du sier.

Det var vel ikke et svar til meg, men til trådstarter?

[bugge -jenta]

Tusen takk for godt og seriøst svar.

På en måte vil jeg veldig gjerne begynne på medisiner, men kjæresten min er veldig skeptisk, og jeg er også selv litt redd for å ikke greie å slutte igjen. Hva tenker du om dette?

Jeg har veldig vanskelig for å gå tilbake til den samme legen nå.. jeg åpnet meg for henne, og hun gav meg et svar, og jeg jattet med og sa ja og ha og javel. Jeg har ikke lyst å gå tilbake og si "jeg løy, det var ikke greit, jeg syns du gjorde helt feil" osv. Har heller ikke råd til å bruke så mange timer på ingenting, spesielt siden jeg er student, og ikke vil involvere foreldrene mine i dette.

Tror også det er ganske vanskelig å få en annen lege enn fastlegen sin.. men setter veldig pris på svaret ditt, og at du forsøker å hjelpe.

Hei igjen!

Nå er jeg blitt mitt i 30-åra, og du er en ung, men voksen jente. Samtidig er du så ung for å si det slik, at du virkelig har lov til å være litt usikker og si ja og ha rundt slike ting. Det skulle bare mangle om du ikke kom dit til primærlegen din og hadde full kontroll. Det tror jeg hun skjønner hvis du kommer tilbake. Så jeg ville sagt det slik det var, at dette er ukjent for deg, og du blir usikker rundt dette, og synes det er vanskelig å vite hvordan du best skal forholde deg.

Jeg har selv vært svært skeptisk til medisiner, og var nærmere 30 før jeg brukte noe som helst. Det er mange typer medisiner. De medisinene jeg foreslo er ikke blant den avhengighetsskapende og rusavhengige typen. Det er noe som heter benzodiazepiner, sobril, vival, valium, stesolid. Disse kan man bli avhengige av og ruse seg på hvis en vil det.

Går man på et SSRI, antidepressiva, er det mange som ikke har bruk for disse medisinene, siden angsten og depresjonen kommer i lage med SSRIet.

Denne medisinen(SSRI) er ikke avhengighetsskapende, og tar du flere en dag, blir du bare dårlig. Du kan ikke ta en overdose på slike tabletter. De trappes imidlertid sakte opp, og mens du går på dem må du ta de hver dag regelmessig. Når du eventuelt bestemmer deg for å slutte trapper du gradvis ned. Blir nedtrappingen ubehagelig kan du bruke så lang tid som kroppen din trenger. Går du på antidepressiva og det fungerer bra, bør man minst gå et år før man avslutter behandlingen, siden det da er mindre fare for tilbakefall. Fungerer det ikke bra, kan du trappe ned, eller prøve en annen medisin.

Selv om du skulle bestemme deg for å prøve et SSRI, vil jeg si at det er viktig at tanken om oppfølging i terapi er der. Bare medisiner er sjelden en god nok behandling.

Tanken bak bruken av et SSRI er at det er en ubalanse i signalstoffer i hjernen som gjør at en blir deprimert og får angst. Når man går på SSRI, (selektiv serotonin reopptakshemmer), søker man å få en bedre balanse i signalstoffet serotonin. Noen ganger gjør medisinen at denne balansen gjenopprettes for en lang periode, eller alltid. Andre mennesker går på medisinen i lengre tid. Selv har jeg nå kuttet ut SSRI etter noen år, og det går greit uten.

De vanligste bivirkningene er tretthet, kvalme, svimmelhet, vektøkning eller vektnedgang(man går like gjerne ned som opp), nedsatt seksuallyst. Mange opplever derimot ikke så mye til bivirkninger i det hele tatt, spesielt ikke hvis de har funnet frem til en medisin som fungerer for dem. Listen over bivirkninger i felleskatalogen er lang som et uår, men det er den på de fleste medisiner uten at de fleste merker så mye til det, så jeg har sluttet å la meg skremme av den. Blir det for ubehagelig, kan en jo slutte.

Og det har jeg gjor et pat ganger.

Det skal ikke stikkes under en stol at å treffe på feil medisin ikke er spesielt kjekt, og opptrappingsfasen kan være litt tung for enkelte. Noen blir litt ekstra nedtrykt i startfasen og får kanskje mer angst, til kroppen eventuelt vender seg til medisinen.(Noen dager eller uker) Blir bivirkningene vedvarende, er det ingen grunn til å bli stående på akkurat dem. Jeg synes uansett at selve depresjonen er verre enn de opplevelsene jeg hatt med medisiner. Det blir uansett ditt valg. Jeg håper du kommer frem til noe som gjør at du får det bedre.

Vh

[Gjest caaines]

Det var vel ikke et svar til meg, men til trådstarter?

Riktig

[Gjest Sara Saamander]

Jeg synes bare det blir flaut og rart og nedvrdigende å komme tilbake (med eller uten støtte) og si at jeg VIL ha tabletter eller noe sånt. Hvorfor sa jeg det ikke når jeg var der da, liksom?

Kjæresten min vil bare det beste for meg, om tabletter er det, er han jo positiv til det. Men han er bare redd at jeg skal ta for mange, eller alltid ty til tabletter når jeg er nedfor resten av livet, og det er jeg redd for selv også.

Jeg forstår at dere er skeptiske til medisiner. Jeg mener også at medisiner er siste utvei. Men jeg tror det er nødvendig. Hvis du skulle få problemer med å kontrollere det kan vel kjæresten din ta vare på pillene?

Jeg synes absolutt ikke du bør gå tilbake til den samme legen. Siden du antageligvis skal tilbake til denne flere ganger, bør det jo være en du kan snakke med.

Lykke til, klem

[frosken]

Jeg forstår at dere er skeptiske til medisiner. Jeg mener også at medisiner er siste utvei. Men jeg tror det er nødvendig. Hvis du skulle få problemer med å kontrollere det kan vel kjæresten din ta vare på pillene?

Jeg synes absolutt ikke du bør gå tilbake til den samme legen. Siden du antageligvis skal tilbake til denne flere ganger, bør det jo være en du kan snakke med.

Lykke til, klem

Hvorfor mener du at hun ikke kan snakke med legen hun har vært hos? For meg høres det ut som om legen både har tatt henne på alvor og tilbudt videre støtte og behandling.

[DarkPink]

Ut i fra det du skriver får jeg inntrykk av at legen din har tatt deg på alvor og forstått at du sliter. Hun sier hun skal henvise deg til psykolog og du vil i løpet av en måneds tid på beskjed om og når du evt. kan få behandling. I tillegg tilbyr hun deg å komme til henne å prate når du trenger det.

At du reagerer så sterkt på at hun ikke straks vil gi deg medikamenter virker å være nettopp en del av de problemene du sliter med. Du reagerer i forhold til henne slik du beskriver at du også reagerer i forhold til andre i dine ommgivelser.

Bra at du har vært hos legen og at du både er henvist til psykolog og at hun inntil videre tilbyr deg å komme til henne for samtale ved behov.

Hei,

mulig du misforstod meg litt, jeg synes ikke jeg reagerte sterkt mot legen min. Hun er en ung fødselspermisjonsvikar, og som jeg sa, virket det som om hun gjorde sitt beste.

Jeg er helt enig med henne i at man heller bør gi ut for få medisiner enn for mange, og at det er mange smådeprimerte fjortiser ute og vanker, og vanskelig å skille mellom dem.

Det jeg skrev om her, var bare at jeg ble så skuffet og redd for at jeg ikke skal få noe hjelp i det hele tatt. Det er ikke sikkert jeg får psykologbehandling, og hvis jeg får, vil det ta mange måneder, og akkurat det føles veldig lenge akkurat nå.

Jeg bruker å merke forskjell selv på hva som er urimelig sykdomssinne og hva som er oppriktig skuffelse.

Takker ellers for svar fra både deg og de andre her.

[frosken]

Hei,

mulig du misforstod meg litt, jeg synes ikke jeg reagerte sterkt mot legen min. Hun er en ung fødselspermisjonsvikar, og som jeg sa, virket det som om hun gjorde sitt beste.

Jeg er helt enig med henne i at man heller bør gi ut for få medisiner enn for mange, og at det er mange smådeprimerte fjortiser ute og vanker, og vanskelig å skille mellom dem.

Det jeg skrev om her, var bare at jeg ble så skuffet og redd for at jeg ikke skal få noe hjelp i det hele tatt. Det er ikke sikkert jeg får psykologbehandling, og hvis jeg får, vil det ta mange måneder, og akkurat det føles veldig lenge akkurat nå.

Jeg bruker å merke forskjell selv på hva som er urimelig sykdomssinne og hva som er oppriktig skuffelse.

Takker ellers for svar fra både deg og de andre her.

Min kommentar var selvfølgelig kun basert på det du skrev, og du kan godt ha rett i at din reaksjon var passende ut i fra det som skjedde.

Men samtidig beskriver du en situasjon som har vart ganske lenge, og det finnes vanligvis ingen rask løsning på slike problemer. Derfor synes jeg legens opplegg virker godt, selv om det sikkert kan være ulike oppfatninger mht hvorvidt du burde vært tilbydt antidepressiv medisin med det samme.

Benytt deg av tilbudet om å snakke mer med legen. Det tar tid å finne ut hvilket utbytte slike samtaler kan gi - og det tar tid for legen å bli kjent med deg. Tror ikke det er så sannsynlig at du vil oppleve det så mye mer positivt hva andre leger har å tilby i forhold til tilsvarende vansker.

Lykke til fremover, uansett hvilke løsninger du forsøker:-)

[DarkPink]

Min kommentar var selvfølgelig kun basert på det du skrev, og du kan godt ha rett i at din reaksjon var passende ut i fra det som skjedde.

Men samtidig beskriver du en situasjon som har vart ganske lenge, og det finnes vanligvis ingen rask løsning på slike problemer. Derfor synes jeg legens opplegg virker godt, selv om det sikkert kan være ulike oppfatninger mht hvorvidt du burde vært tilbydt antidepressiv medisin med det samme.

Benytt deg av tilbudet om å snakke mer med legen. Det tar tid å finne ut hvilket utbytte slike samtaler kan gi - og det tar tid for legen å bli kjent med deg. Tror ikke det er så sannsynlig at du vil oppleve det så mye mer positivt hva andre leger har å tilby i forhold til tilsvarende vansker.

Lykke til fremover, uansett hvilke løsninger du forsøker:-)

Du fikk med deg at jeg bare fikk LYST å reise meg og skrike, og ikke faktisk gjorde det? =)

Har ikke lyst å gå tilbake til legen igjen.. Føler hun sa det bare for å si det, som man sier til gamle damer som "liksom" har influensa hele tiden, og bare er skravlesyke.

DET kan imidlertid være sykdommen min sin oppfatning, men det er fortsatt hvordan jeg føler det, så får jeg ikke inkallelse til psykolog, så kommer jeg nok bare til å forsøke å leve med det..

[frosken]

Du fikk med deg at jeg bare fikk LYST å reise meg og skrike, og ikke faktisk gjorde det? =)

Har ikke lyst å gå tilbake til legen igjen.. Føler hun sa det bare for å si det, som man sier til gamle damer som "liksom" har influensa hele tiden, og bare er skravlesyke.

DET kan imidlertid være sykdommen min sin oppfatning, men det er fortsatt hvordan jeg føler det, så får jeg ikke inkallelse til psykolog, så kommer jeg nok bare til å forsøke å leve med det..

Reaksjonsmønsteret du beskriver er svært typisk for en del personer som sliter med den type problemer du forteller om. Det betyr ikke at det er enkelt å oppsøke helsevesenet og be om hjelp - og det skal noe til å ikke føle at den hjelpen som tilbys er utilstrekkelig når man endelig har mannet seg opp til å be om hjelp.

Men den eneste du "straffer" ved å ikke gi legen noen nye sjanser. er deg selv. Håper du får time hos psykolog, men hvis du skulle få avslag bør du selvfølgelig drøfte situasjonen med legen, men dette vet du vel selv:-)