Nå er jeg endelig klar og nå vil jeg fortelle

[Gjest ikkenoenavn]

Jeg er en jente i tjueåra som har levd sammen med en voldelig kjæreste. Dette tok slutt for seks år siden, men han har fortsatt å forfølge meg. For en stund siden gikk det så langt at han voldtok meg.

Han jeg er sammen med nå, har jeg fortalt det til, sånn delvis. Han vet ikke hva som har skjedd eller hvordan. Det han vet er at eksen min har voldtatt meg og at jeg sliter med det.

Jeg føler meg så utrolig alene, selv om han sier han er glad i meg og at han er der for meg. Han spør meg aldri om det som skjedde og jeg synes det er utrolig vanskelig å forholde meg til han. Det hender jeg blir påmint om den vonde opplevelsen når vi er sammen. Det kan være helt ubetydelige små ting, som noe vi ser på tv eller snakker om.

Nå vil jeg fortelle han det, men jeg vet ikke hva jeg skal si og hva jeg ikke skal si.. Det er kanskje ting som kan gjøre han sint og fortvila..Jeg vil ikke såre gutten min og jeg vil ikke si eller gjøre noe som støter han bort fra meg.

Hva skal jeg gjøre?

[earthquake]

Hei

Ville bare si lykke til, jeg har ikke noen råd å komme med egentlig.

Håper det går bra med deg og dere.

[storelille]

Hei!

Så bra at du vil fortelle! Du er modig!

Jeg har ikke noen konkrete råd om hva eller hvordan du skal fortelle til kjæresten din. Men jeg vil gjerne ønske deg lykke til! Jeg tror veldig på å prøve å formidle hva man har opplevd til noen av de menneskene som er nærmest en. Jeg har selv en samboer som har møtt meg på en god måte når jeg har fortalt Selv om det er mye han ikke forstår rekkevidden av selvfølgelig...

Noen ting som jeg trenger å minne meg selv på, og som kanskje kan være nyttige for deg også:

- Det er ikke lett å forstå hva slike opplevelser gjør med en når man ikke har opplevd det selv. Selv om han ikke forstår f.eks. hvor dypt noen sår sitter, betyr ikke det at han ikke tar det som har skjedd på alvor.

- Jeg har levd med dette lenge. Jeg har hatt og har mine metoder for å holde ting på avstand og avreagere. Vær forberedt på at han vil reagere anderledes og på andre ting. Det kan være lettere for en som ikke er midt oppi noe å reagere veldig utadvent.

- Ting som kan føles enorme å fortelle om for meg, kan kanskje virke litt selvsagte for ham. Han kjenner ikke all den skammen jeg kjenner når jeg forteller. Det betyr ikke at han ser på det som uviktig eller lite.

- Gi ham tid til å fordøye. Ikke hold hans spontane reaksjoner opp som det som viser hvordan han ser på deg eller det som skjedde. Det som er viktigst er hvordan han forholder seg til deg på lang sikt.

Massevis av lykke-til til deg!

Kanskje du kan skrive litt her om hvordan det går? I hvert fall hvis det blir vanskelig...