Diskusjonstema, bl.a . kontakt med følelser

[Gjest flinkpike]

Hei!

Jeg savner diskusjon rundt noen temaer som kanskje også engasjerer flere enn meg her inne på forumet. For eksempel hvilken behandling man har særlig tro på eller mer eksistensielle spørsmål som om livet bygger på tilfeldigheter eller om alt er forutbestemt osv.

Akkurat nå er jeg særlig opptatt av hvordan jeg skal få kontakt med følelsene mine igjen. Jeg har forstått at det er symptomatisk for mange med psykiske lidelser å være helt avstengt for følelser. Jeg er derfor svært interessert i å høre fra andre i samme situasjon, evt. noen som har jobbet seg igjennom det eller har "faglige råd" på veien.

[cathlin]

Følelsene har det med å dukke opp etter hvert. De er i deg.

Pust. Oppsøk stillhet.

Pusten forbinder kropp og sjel, og er selve livskraften.

[favn]

Den dagen du erkjenner at følelser verken er sanne eller falske er du et godt stykke på veg.

Følelser kan derimot være gode eller dårlige, likt eller mislikt. Det er en annen sak.

Film, musikk, bøker og natur er fine anledninger og kanaler til å la følelsene slippe til.

For mange er det nemlig for sterkt, for farlig, forbudt el.l. å ta imot og kjenne på følelsene i forbindelse med seg selv og andre mennesker.

[Gjest flinkpike]

Den dagen du erkjenner at følelser verken er sanne eller falske er du et godt stykke på veg.

Følelser kan derimot være gode eller dårlige, likt eller mislikt. Det er en annen sak.

Film, musikk, bøker og natur er fine anledninger og kanaler til å la følelsene slippe til.

For mange er det nemlig for sterkt, for farlig, forbudt el.l. å ta imot og kjenne på følelsene i forbindelse med seg selv og andre mennesker.

Tusen takk for et innsiktsfullt svarinnlegg!

Jeg kjente meg veldig igjen mht. frykten for å ta i mot eller kjenne på følelser på egne vegne. Når det gjelder andres følelser, projiserer jeg nok noen av mine egne over på dem og overdramatiserer gjerne deres situasjon.

Jeg er enig i at film, musikk, bøker og natur kan fremkalle følelser. Problemet kan være at særlig film og bøker også kan fungere som "flukt" fra egen virkelighet. Jeg synes balansegangen er vanskelig.

Jeg stusset på en ting i innlegget ditt. Hva mener du med at følelser aldri er sanne? Selv har jeg alltid trodd at hvis noe er sant så er det følelsene - såfremt man kan få tak i dem.

Håper på tilbakemelding! ;-)

[Gjest flinkpike]

Følelsene har det med å dukke opp etter hvert. De er i deg.

Pust. Oppsøk stillhet.

Pusten forbinder kropp og sjel, og er selve livskraften.

Du er inne på noe vesentlig der! Jeg har selv deltatt på flere kurs med bl.a. pusteøvelser. Og det er virkelig skummelt. Jeg kjenner skikkelig motstand mot å trekke pusten dypt... Pusteøvelsene får frem følelser og sinnstilstander jeg ikke ante jeg kunne romme. Det er tydelig at kroppen husker!

Selv om jeg vet at å være bevisst pusten kombinert med stillhet kan være alfa omega for meg, så makter jeg det rett og slett ikke, men flykter...

Hva med deg, har du jobbet aktivt med bevisstgjøring av pusten?

Håper å høre mer fra deg!

[meira]

Du er inne på noe vesentlig der! Jeg har selv deltatt på flere kurs med bl.a. pusteøvelser. Og det er virkelig skummelt. Jeg kjenner skikkelig motstand mot å trekke pusten dypt... Pusteøvelsene får frem følelser og sinnstilstander jeg ikke ante jeg kunne romme. Det er tydelig at kroppen husker!

Selv om jeg vet at å være bevisst pusten kombinert med stillhet kan være alfa omega for meg, så makter jeg det rett og slett ikke, men flykter...

Hva med deg, har du jobbet aktivt med bevisstgjøring av pusten?

Håper å høre mer fra deg!

Noe du kan prøve og trene på hver dag er og identifisere en følelse hver dag. erkjenne den, godta den, og si den høyt til deg selv.

Det høres kanskje patetisk ut, men for mange blir følelser vedlig flytende, de kommer og går, ubevisst. Uten at vi egentlig er helt med på og fårstå hva som foregår.

Prøv og identifisere en følelse hver dag, sinne, sjalusi, glede osv..

Mvh

[favn]

Tusen takk for et innsiktsfullt svarinnlegg!

Jeg kjente meg veldig igjen mht. frykten for å ta i mot eller kjenne på følelser på egne vegne. Når det gjelder andres følelser, projiserer jeg nok noen av mine egne over på dem og overdramatiserer gjerne deres situasjon.

Jeg er enig i at film, musikk, bøker og natur kan fremkalle følelser. Problemet kan være at særlig film og bøker også kan fungere som "flukt" fra egen virkelighet. Jeg synes balansegangen er vanskelig.

Jeg stusset på en ting i innlegget ditt. Hva mener du med at følelser aldri er sanne? Selv har jeg alltid trodd at hvis noe er sant så er det følelsene - såfremt man kan få tak i dem.

Håper på tilbakemelding! ;-)

Takk selv - du skriver godt og har et reflektert forhold til deg selv, det er bra.

'Jeg kjente meg veldig igjen mht. frykten for å ta i mot eller kjenne på følelser på egne vegne.'

Det er fordi følelseralltid innebærer et visst tap av kontroll. Hvis du greier å gi slipp på kontrollfreaken i deg for en stund, ditt over-jeg som Freud sier, er det et godt tegn.

Du kan feks øve deg hjemme bak gardinene... sett på fet musikk og dans, dans.

Du kaller deg flinkpike. Høye krav til prestasjoner, aldri hvile i forhold til skole, innsats, kan aldri være middels i noe, foreldre krever og forventer, alltid prestere for andre...? Hvis det er kjente toner, kan du vite at mange har det sånn, og at alle dere flinke piker har lov å sette dere selv først og ikke gå gjennom livet for andres skyld.

Beklager hvis dette var bortebom.

'Når det gjelder andres følelser, projiserer jeg nok noen av mine egne over på dem og overdramatiserer gjerne deres situasjon.'

Tja, kanskje du kan snu litt på det og si at du har godt utviklet evne til empati. Og det er et gode og en verdifull egenskap. Men et sted må man sette grensen slik at man ikke lever seg så mye inn i andre at det går ut over en selv. For noen går grensen her, for andre der.

Det er ganske vanlig tror jeg, i alle fall kjenner jeg igjen hos meg selv at det er lett å være en god lytter, bedømme livssituasjoner og komme med mange konstruktive råd, veiledning og innspill - til andre. Det er MYE vanskeligere å være 'flink' med seg selv og forstå seg selv. Vi er simpelthen for nær oss selv til å forstå oss selv.

'Jeg er enig i at film, musikk, bøker og natur kan fremkalle følelser. Problemet kan være at særlig film og bøker også kan fungere som "flukt" fra egen virkelighet.'

Det synes jeg er uproblematisk. Selv om vi lar oss rive med på alle måter, vet vi jo utmerket godt at bøker, film er fiksjon, at musikk treffer oss ordløst og kroppslig, og at naturen kanskje lar oss skue noe som er mye større enn oss selv. Det er vel nettopp det, at du kanskje ikke bør være så redd for dette. La det flomme om så. Det 'verste' som skjer er at man griner, at man blir euforisk, at man driver avsted i musikken... for en stund.

Kunst, rus, sex og naturopplevelser er ting vi gjør/opplever som alle handler om lek til en viss grad, til å la fornuften og kontrollen fare, til å slippe følelser fram, mao tape kontrollen og la kaoset råde. Det er simpelthen nødvendig for at vi skal kunne bli hele mennesker. Men for mange, som hos deg?, kreves det et visst mot.

'Jeg stusset på en ting i innlegget ditt. Hva mener du med at følelser aldri er sanne? Selv har jeg alltid trodd at hvis noe er sant så er det følelsene - såfremt man kan få tak i dem.'

Dine følelser er alltid sanne for deg. Bare sett en strek over det jeg sa, det jeg tenkte var i grunnen malplassert i forhold til denne situasjonen.

Jeg heier på deg, vær modig og la Dionysos slippe til, ikke bare Apollon (gjør noen søk, så ser du hva disse figurene fra antikken representerer).

[Jeg er en annen]

Du er inne på noe vesentlig der! Jeg har selv deltatt på flere kurs med bl.a. pusteøvelser. Og det er virkelig skummelt. Jeg kjenner skikkelig motstand mot å trekke pusten dypt... Pusteøvelsene får frem følelser og sinnstilstander jeg ikke ante jeg kunne romme. Det er tydelig at kroppen husker!

Selv om jeg vet at å være bevisst pusten kombinert med stillhet kan være alfa omega for meg, så makter jeg det rett og slett ikke, men flykter...

Hva med deg, har du jobbet aktivt med bevisstgjøring av pusten?

Håper å høre mer fra deg!

Enig med cathlin -- den beste måten å få tilgang til følelser på er å jobbe med avspenning av kroppen. Har du svært sterke følelser som holdes i sjakk -- f.eks. pga. traumer -- er dette antagelig noe du burde jobbe med sammen med en psykolog, kanskje en med en som jobber særlig med kropp/psyke. Ellers kan ulike avspenningsteknikker og/eller meditasjon være verd å forsøke.

[cathlin]

Du er inne på noe vesentlig der! Jeg har selv deltatt på flere kurs med bl.a. pusteøvelser. Og det er virkelig skummelt. Jeg kjenner skikkelig motstand mot å trekke pusten dypt... Pusteøvelsene får frem følelser og sinnstilstander jeg ikke ante jeg kunne romme. Det er tydelig at kroppen husker!

Selv om jeg vet at å være bevisst pusten kombinert med stillhet kan være alfa omega for meg, så makter jeg det rett og slett ikke, men flykter...

Hva med deg, har du jobbet aktivt med bevisstgjøring av pusten?

Håper å høre mer fra deg!

Ok. jaja, tar tid det der. Du får ta det i ditt tempo og høre hva du vil og trenger.

Joda, jeg har erfaring. det kan være fint å være sammen med andre når man *øver*. Flere treninger -yoga, qi gong eller tai-chi er aktuelle. Med en behandler, som Jeg er en annen skriver eller noe med mer bevegelse, hva som måtte passe deg. Ser du har fått lignende råd.

Men,en del spenninger trenger man selv om noen av oss er beredt for flukt eller krig når som helst.

GOd tur!