Ekspertsvar Er jeg syk?

[lydmann]

Hei.

Jeg er en gutt på 21 og lurer på om jeg er syk. Grunnen til dette er at jeg nå i ett og ett halvt år har bare vært hjemme uten verken jobb eller skole, og jeg har ingen sosialt nettverk utenom min mor og hennes samboer da jeg enda bor hjemme.

Folk jeg snakker med på nettet sier det er veldig unormalt måten jeg har vært tilbaketrukket det siste et og ett halve året. Er også på grunnlag av disse kommentarene om at jeg er unormalt asosial at jeg skriver dette og har begynt å spekulere på om jeg faktisk kanskje har noe som gjør meg noe sosialt handikappet. Dog, jeg har erfart jeg noen ganger kan avvike på noen områder, har jeg ikke før nå tenkt at dette kanskje er noe reelt som kan være et problem.

Min mor jobber innen psykiatri og har jobbet bl.a på Haukåsen i Trondheim.

Sønnen til mors samboer har aspergers, så jeg antar mye av fokuset er på ham og kanskje det er derfor min mor enda ikke har reagert noe på livsituasjonen min.

Min far har tendenser til autisme, og han er ganske tilbaketrukket og sær på flere måter. Men det er flere år siden sist jeg så ham, men jeg vil tro han fortsatt er veldig innesluttet.

Mine erfaringer om at jeg er noe anderledes begynte da jeg var 16 og begynte på vidregående. Jeg merket selv jeg hadde noen avvik fra andre ungdom, ikke bare sosialt med også i tankemåte, interesser o.l. Jeg begynte også å bli småparanoid og var veldig betenkt med hva andre tenkte og trodde om meg. Jeg syntes også det var ubehagelig å være blandt store forsamlinger (f.eks kantina) helt på egenhånd.

Første året mitt på vidregående var jeg beryktet for uvanlig god hukommelse. Flere av mine medelever første året på vidregående lurte på om jeg hadde fotografisk hukommelse, men jeg vil ikke si fotografisk, bare særdeles (uvanlig) god. En bekjent av meg påpekte jeg hadde autistiske trekk angående hukommelsen, så jeg nevner dette i tilfelle det kanskje er relevant.

De påfølgende årene fant jeg det vanskeligere å bli akspetert og få delta i klikkene i klassen og på skolen. Siste året var jeg ganske ensom, selv om jeg hadde kontakt med folk på skolen hadde jeg ingen gjevnlig kontakt med andre på fritiden.

Russetiden opplevde jeg som en demostrasjon på avstanden som hadde blitt mellom meg og med medelevene mine. Hele russetiden måtte jeg prøve å henge meg på andre, og redningen min ble å henge meg på noen jeg ikke kjente spesielt godt fra en paralellklasse.

Nå i ettertid prøver jeg å forstå hvorfor jeg fungerte så dårlig sosialt på vidregående, og hva det er som gjør at jeg har problemer med å danne nære vennskap. Tydeligvis har jeg sosiale problemer, men jeg vil veldig gjerne ha gode venner. Jeg forakter ikke andre mennesker jeg kommer i kontakt med, tvert imot, men som jeg nevnte tidligere har jeg en paranoia når jeg er blandt store samlinger av mennesker jeg ikke kjenner.

Da jeg var i militæret etter vidregående snakket jeg med en lege og fikk forklart hun denne frykten jeg har for store samlinger av mennesker. Hun mente jeg hadde sosialangst og at dette ikke er så uvanlig. Men om sosialangsten er relatert til mine sosiale problemer vet jeg ikke, men jeg utelukker det ikke.

Militæret var første gangen siden ungdomskolen at jeg stiftet nært vennskap med noen andre. Men etter militæret har jeg ikke hatt noe jevnlig kontakt med noen andre mennesker med unntak av mor og hennes samboer på over ett og et halvt år.

Etter hva jeg opplevde på vidregående har jeg fått et inntrykk at andre mennesker er svært egoistiske. Vennskap dannes så lenge noen kan tjene på det etter hva jeg har erfart. Man kan si jeg har blitt litt skeptisk til mennesker, men jeg skulle fortsatt ønske jeg hadde noen venner om ikke kjæreste.

Nedenfor er noen punkter om andre ting enn nevt tidligere som kan være relevant:

- Noe fjern virkelighets oppfattelse. Nesten som å være beruset, og ofte kan jeg lure på om ting virkelig skjer og er. Denne 'svimmelheten' og surrealismen gjør at jeg synes det er skremmede å prøve ta sertifikatet, da jeg føler ingen kontroll eller oversikt over omgivelsene.

- Spesiell atmosfærisk følelse. Fortid deler jeg opp i spesielle perioder eller æra ut ifra hvordan jeg opplevet atmosfæren på det tidpunktet. Vet ikke om dette er normalt.

- Har en viss grad av synaesthesia (http://en.wikipedia.org/wiki/Synesthesia) slik at jeg kan 'føle' formen på lyd og lydbølger. Dette er også grunnlaget mitt for min spesielle interesse for lyd, lydteknikk og musikk. Dette kan umulig være noe mange opplever.

- Sover og spiser svært uregelmessig. Noen dager er jeg våken 12-14 timer, mens andre dager 20 timer eller mere.

- Svært variabel konsentrasjon. I perioder hvor jeg har god konsentrasjon kan jeg jobbe med et prosjekt e.l. opp til 20 timer i strekk. Andre perioder klarer jeg ikke å få noe gjort, selv ikke støvsuge 'hybelen' min.

- Noen problemer med å formulere og snakke (uttale spesielt), og veldig dårlig med språk. Ironisk nok har jeg er voldsomt vokabular av fremmedord, og kan formulere meg greit skriftlig. Strøyk i både tysk og nynorsk på vidregående.

- Humørsvigninger mellom trist og glad. Selv om jeg aldri har vært spesielt agerende på følelser, så svinger det en del. I perioder når jeg føler sterk ensomhet blir jeg trist, men å bare høre en låt eller se en god film kan gjøre meg fort glad igjen.

- En unik evne til å sortere og strukturere systematisk. Klasseforstanderen jeg hadde i førsteklasse på vidregående var en eldre dame som hadde jobbet hele livet som lærer. Hun komplementerte meg på denne evnen siden jeg gjorde det spesielt bra i naturfag, og avla flere prøver i naturfag med karakter 5 og 6.

- Noe spesiell følsomhet ovenfor berørelse og kroppskontakt. Jeg legger spesielt godt merke til om jeg blir tatt i. Men hvordan jeg opplever dette varierer med vedkommende som jeg er i kontakt med. Bare å få klem av ei jente jeg liker godt kan være overvelmende noen ganger. Jeg er spesielt var for smerte og har fått kommentarer om at jeg er pysete og syter.

Er dette noe jeg burde søke hjelp for? Sosialt har jeg problemer, men er dette rett og slett alvorlig nok til å engasjere f.eks psykolog?

Per i dag har jeg svært lyst til å begynne på høyskole til neste høst for å kunne komme i kontakt med mennesker. Selv om jeg vet jeg kanskje ikke er en ekspert på sosial omgang synes jeg ensomhet er svært trist. Jeg har også spesielt lyst på kjæreste.

Men å flytte for meg selv virker skremmende da det kan resultere i at jeg blir ensom igjen - og da uten den sosiale omgangen jeg har med mor og samboeren hennes.

Håper noe kan kommentere på hva jeg kan lide av, ikke nødvendigvis komme med en diagnose, men hjelpe meg å finne ut hva jeg skal gjøre.

Jeg har ikke lyst å dra til psykolog om dette jeg sliter med er bare bagateller for å si det slik =)

På forhånd takk, og beklager for svært langt innlegg.

[Gjest Charlot]

Hei! Det høres ikke godt ut å ha det slik som du har det. Du bør definitivt oppsøke psykolog - dine problemer er mer enn store nok for det.

Helt tilsynelatende vanlige folk oppsøker psykolog for mye lettere problemer enn det du har. GJØR det, du har alt å tjene på det. Jeg har ikke greie nok på psykologi til å sette en diagnose selvfølgelig - men aspberger hørtes jo ikke HELT usannsynlig ut utfra det du skrev.

[marlenexxx27]

Hei! Det høres ikke godt ut å ha det slik som du har det. Du bør definitivt oppsøke psykolog - dine problemer er mer enn store nok for det.

Helt tilsynelatende vanlige folk oppsøker psykolog for mye lettere problemer enn det du har. GJØR det, du har alt å tjene på det. Jeg har ikke greie nok på psykologi til å sette en diagnose selvfølgelig - men aspberger hørtes jo ikke HELT usannsynlig ut utfra det du skrev.

Du bør be fastlegen din henvise deg til psykolog for en ordentlig utredning. Ikke nøy deg med beskjeden om at du har sosial angst, det høres ut som at det er noe annet/mer som plager deg.

Det høres ut som en god ide å begynne på skole. Det er lett for alle mennesker (om de har psykiske problemer eller ikke) å bli ensom når de både er singel og ute av jobb/skole. Dessuten virker du som en intelligent fyr som kan gjøre det bra på skole.

Det er trist at du ikke har det bra, og det bør du gjøre noe med. Samtidig er det viktig å huske at man ikke er nødt til å være som alle andre heller. Hvis du er litt sær og annerledes enn andre, så er jo det greit. Det er kun det man SELV opplever som et problem man bør endre på...

[gullfisk]

Her er det mange ting du tar opp, men er ikke hovedproblemet at du i ett og ett halvt år ikke verken har jobbet eller studert? Hva er planene dine for framtiden? Både når du begynner i en jobb eller på studier vil du nødvendigvis møte andre mennesker, og måtte forholdet deg til dem, og hvis du flytter hjemmefra vil du sikkert ØNSKE å møte andre mennesker, siden du ikke har noen særlig omgangskrets fra før. Så er det personligheten din/ psyken din / sosialangst som hindrer deg fra å jobbe, flytte eller studere? I så fall ville jeg ha skaffet meg hjelp, fortrinnsvis hos lege/psykolog. Det kan hende du har sosialangst som er forholdsvis lett å behandle, du har jo ingen ting å tape på å forsøke å forbedre situasjonen?

Å studere på høyskole høres veldig lurt ut, men det er lenge til neste høst. Du bør forsøke å benytte tiden fram til da til å få deg noe sosial omgang annet enn familien, slik at ikke overgangen blir for tøff. Hvis jeg var deg ville jeg forsøkt å få meg en liten jobb så lenge, og også gått til lege igjen og hørt hva h*n har å si med hensyn til disse andre tingene du lurer på (overfølsomhet osv. + evt. sosialangst) Din skepsis til vennskap og mennesker tror jeg stammer fra liten erfaring, og når du begynner å omgås folk igjen er det greit å ha i bakhodet at ikke alle man møter og omgås blir nære venner eller trenger å være det.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg definerer sykdom vanligvis ut fra to forhold.

a. Subjektiv lidelse. Vanligvis egen, men også for andre.

b. Nedsatt funksjon. Arbeid/skole, familie, sosialt.

Ut fra ditt innlegg er både a og b oppfylt.

Jeg synes du skal be fastlegen henvise deg til en utredning inkl diagnostikk for å finne ut hva dette er.

Ut fra resultatene av denne kan en legge opp behandling.