Redd og fortvilet

[earthquake]

litt leneg sidne jeg har vert innom her nå for å skrive noe.

Skulle ønske at jeg kunne si at jeg var kommet lengre, men det har jeg ikke.

Det har nok heller gått andre veien. Har ikke orket å ta kontakt med noen.

Privat så går livet mitt på halv åtte.

jeg ligger på sofaen, for jeg får ikke sove inne på soverommet, må ha masse lyder rundt meg når jeg skal sove.

Noen må snakke i bakgrunnen.. på en måte er jeg flau, men på en annen måte så har jeg hadd det slik når jeg tenker tilbake.. ved flere annledninger, nå vet jeg hva det er jeg prøver å hindre i å komme å hjemsøke meg om nettene..... det visste jeg ikke da.

På jobb går det heller ikke helt, men klarer "heldigvis" (på en måte) å ta på meg masken, slik at alt ser ok ut.

Men det koster meg så mye mye mer for tide, når jeg kommmer hjem er alt jeg vil bare å sove.

Har ikke orket å sette meg inn her for å skrive noe, og har heller ikke orket tenke på å ta kontakt med noen andre...

er så fryktelig sliten, verker i kroppe som om noen har rullet over meg med dampveivals, det er vondt å bevege seg, det er vondt å ligge, vondt å stå...

Slik følelse kjenner jeg spesielt rett etter at jeg har våknet om morningen, tror nok jeg drømmer en del, heldigvis har jeg enda sluppet å huske hva jeg har drømt.

Men tanker kommer hele tiden hver eneste dag husker jeg noe nytt. Ikke bare om voldtekten slik som det var i begynnelsen.

Men husker ting jeg ikke helt forstår noe av.. som regel husker jeg bare en følelse i forbindelse med handlemønsteret mitt nå.

Som for eksempel, redselen for å sovne "alene" den var der når jeg var liten og, husker at mamma måtte ha tv på slik at jeg hørte at noen var våken.

Føeleser jeg husker jeg har prøvd å glemme, jeg husker bare at dette må ingen få vite.

Stod å masserte en kollega på jobb for morro skyld....

Da ha skulle takke med sier han du er så god mot meg, den settningen traff meg mitt i magen, kvalme, redsel, sinne, og gråt stormet gjennom kroppen min uten at jeg helt forstod hvorfor.

Når jeg husker ting tilbake fra voldtekten, så husker jeg at jeg var redd for at noen skulle finne oss, se meg slik jeg var... det som er ekkelt er at jeg mener å huske nå at det ikke var første gangen.

Er nesten som at for hvert minne av voldtekten husker jeg noe lengre tilbake... det skremmer meg.

Det at jeg er blitt redd for så mye er også begynt å bli et hinder i hverdagen, er redd for høye lyder, om noen tar hardt tak i meg (har skjedd i sammenhend me dspøk)

er deddere og reddere for at det skal skje igjen, er redd for å miste kontrollen, for å bli deprisiv, for å aldri bli bedre, for...

Veldig mange flere ting.

[Gjest svaksterk]

Hei igjen.

Det vises at du har det vondt nå. Og det har du all grunn til å ha!

Jeg kjenner igjen mye av det du beskriver, og kroppen din og hodet ditt er kanskje kommet til et punkt, der det er presset til sitt ytterste?

En tur til legen tror jeg hadde vært lurt. Få en pustepause i hverdagen, og kanskje litt hjelp til å takle det du står overfor.

Ingen kan klare alt alene...

Man trenger noen som kan støtte.

Ligge på soffaen er ikke det dummeste du kan gjøre nå...

Jeg tenker at du står overfor et valg nå, du kan ta tak i dette sorte, ekle skumle, for å få det bedre... hvis du makter og tør..

Håper du tør det :-)

lykke til

[earthquake]

Hei igjen.

Det vises at du har det vondt nå. Og det har du all grunn til å ha!

Jeg kjenner igjen mye av det du beskriver, og kroppen din og hodet ditt er kanskje kommet til et punkt, der det er presset til sitt ytterste?

En tur til legen tror jeg hadde vært lurt. Få en pustepause i hverdagen, og kanskje litt hjelp til å takle det du står overfor.

Ingen kan klare alt alene...

Man trenger noen som kan støtte.

Ligge på soffaen er ikke det dummeste du kan gjøre nå...

Jeg tenker at du står overfor et valg nå, du kan ta tak i dette sorte, ekle skumle, for å få det bedre... hvis du makter og tør..

Håper du tør det :-)

lykke til

Tusen takk for svar og at du sier du forstår noe av det jeg går igjennom.

Jeg vet at jeg burde kanskje fått en sykemelding av lege, men det er lang ventetid.

Jeg har også nettopp tiltrådd i en ny stilling og den mister jeg om jeg sykemelder meg.

Vet ikke helt hva jeg skal gjøre.. føles nesten som at jeg har blitt holdt oppe av mange ballonger.. og så har jeg begynt å miste en og en.. og har begynt å falle... jo flere ballonger jeg mister (jo flere ting jeg husker) jo større blir farten nedover.

Orker ikke huske mer men kalrer ikke nontrollere det skikkelig lengre, for jeg ønsker så sterkt å ha det helt bra, har så enormt lyst å kunne fungere normalt i forholdt til så mye.

Jeg kan ikke få noen form for sammenbrudd ikke nå iallefall.

[storelille]

Kjære Earthqake!

Har lest en del av det du har skrevet her inne... Tenker at du har vært utrolig modig! Selv om du forakter deg selv, tenker jeg at du har sterke krefter inni deg som ønsker å hjelpe deg - og som vet noe om hva du trenger. Jeg tror det er derfor du kommer innom sidene her, selv om du lovet deg selv at du skulle slutte...

Det blir for enkelt å si at jeg skjønner hvordan du har det...det er det jo bare du som vet akkurat hvordan er. Likevel vil jeg si at jeg kjenner igjen veldig mya av det kaoset og den kampen du beskriver inni deg. Jeg kjenner også igjen de forsiktige spørsmålene om hva som har vært av vankelige ting tidligere i livet ditt. Det er viktige spørsmål, og svarene ligger gjemt i deg et sted. Ikke glem de spørsmålene, men jeg tror ikke du skal bruke alt for mye krefter på å finne svarene akkurat nå.Det kan du gjøre når hverdagen din kjennes litt tryggere, og du har funnet noen som kan hjelpe deg. For det tror jeg du trenger. AT det kjennes umulig forstår jeg veldig veldig godt!! Min erfaring er at det umulige er mulig å få til på akkurat den fronten..og at det er veldig nyttig. Selv om du tror den du møter ikke vil tro på deg, eller hvis hun tror på deg så vil hun forakte deg og se på deg som ekkel - så er det ikke det som kommer til å skje hvis du finner en klok person.

Jeg merker at jeg skriver langt, og får lyst til å skrive mye mer... Det er fordi du og det du skriver engasjerer meg! Jeg vet at det går an å få hjelp til å jobbe seg gjennom både nye forferdelige opplevelser, og gamle... Det er veldig hard arbeid - men ikke så hardt arbeid som å leve med ubearbeidede traumer.

Håper du bærer over med at jeg skriver så langt og prøver å si veldig mange ting på en gang!

Ønsker deg mot og styrke!

[earthquake]

Kjære Earthqake!

Har lest en del av det du har skrevet her inne... Tenker at du har vært utrolig modig! Selv om du forakter deg selv, tenker jeg at du har sterke krefter inni deg som ønsker å hjelpe deg - og som vet noe om hva du trenger. Jeg tror det er derfor du kommer innom sidene her, selv om du lovet deg selv at du skulle slutte...

Det blir for enkelt å si at jeg skjønner hvordan du har det...det er det jo bare du som vet akkurat hvordan er. Likevel vil jeg si at jeg kjenner igjen veldig mya av det kaoset og den kampen du beskriver inni deg. Jeg kjenner også igjen de forsiktige spørsmålene om hva som har vært av vankelige ting tidligere i livet ditt. Det er viktige spørsmål, og svarene ligger gjemt i deg et sted. Ikke glem de spørsmålene, men jeg tror ikke du skal bruke alt for mye krefter på å finne svarene akkurat nå.Det kan du gjøre når hverdagen din kjennes litt tryggere, og du har funnet noen som kan hjelpe deg. For det tror jeg du trenger. AT det kjennes umulig forstår jeg veldig veldig godt!! Min erfaring er at det umulige er mulig å få til på akkurat den fronten..og at det er veldig nyttig. Selv om du tror den du møter ikke vil tro på deg, eller hvis hun tror på deg så vil hun forakte deg og se på deg som ekkel - så er det ikke det som kommer til å skje hvis du finner en klok person.

Jeg merker at jeg skriver langt, og får lyst til å skrive mye mer... Det er fordi du og det du skriver engasjerer meg! Jeg vet at det går an å få hjelp til å jobbe seg gjennom både nye forferdelige opplevelser, og gamle... Det er veldig hard arbeid - men ikke så hardt arbeid som å leve med ubearbeidede traumer.

Håper du bærer over med at jeg skriver så langt og prøver å si veldig mange ting på en gang!

Ønsker deg mot og styrke!

Tusen takk for svaret.

Gjorde ingenting at det var langt det var bare koselig.

har vert inne her flere ganger for å skrive men klarer ikke skrive noe...

Lettere å svare på det andre skriver.

Har vert veldig tøfft i det siste, i begynnelsen klarte jeg å sitte her å skrive selv om ikke noen hadde skrevet til meg, men det klarer jeg ikke nå lengre.

Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal skrive nå heller forresten..

Huff håpløst.

All energien min går for tiden til å klare å gå på jobb, husker ikke helt hva jeg skreve her inne sist, men det har dukket oftere og oftere opp ting fra fortiden når jeg skal sove om natten.

Klarer ikke kotrollere det på andre måter nå enn at jeg holder meg våken om natten, gjerne med å sitte å jobbe med ting fra arbeid. Så går jeg på jobb og sover noen timer når jeg kommer hjem.

Tankene kommer ikke til meg på dagtid, når det er mye lyd og støy rundt meg, så da får jeg sove.

Men begynner å bli sliten, mer og mer av normale ting eller ting som jeg klarte før får jeg ikke til lengre.

Klarer ikke nærhet, ikke det minste grann.

Orker ikke ha kontakt med noen, tiden jeg har på dagen går med til å få to tre timer søvn.

Orker ikke noe, det har blitt vanskelig å være hjemme alene..

Ønsker ikke å se hva som skjedde den gangen om igjen og om igjen, huske ting han virket meg i øret, hva jeg hadde på meg, orker ikke savne den jeg en gang var...

Men likevel gjør jeg det.

Og husker ikke bar e det heller husker ting som skjedde under oppveksten, ting jeg ikke vet om stemmer ting jeg ikke vet om er sant.

Jeg hater virkelig meg selv for tiden, hater å føle meg som den jeg faktisk er: hjelpeløs, ekkel, kvalm, verdiløs, utakknemlig.

Har lysst å bare spy og spy til alt av ham er ute av meg, føler det ligger noe igjen som jeg ikke klarer å fjerne.

Dette hadde jeg jo kommet over tidligere, jeg hadde det helt fint, iallefall mye bedre enn det jeg har nå..

Jeg var den som var sterk, modig, morsom og altid i godt humør... jeg klarer delvis å ta masken på meg enda, iallefall på jobb.

Jeg er den som "alle" støtter seg til når livet blir tøfft.. og jeg liker det det gir meg en kotroll på en måte, ikke over andre men over meg selv.

Men er så mye oftere sliten nå, blir plutselig rasende, over ingen ting. Har så lyst å spenne klore hyle og gråte.. men ingenting av det klarer jeg. Er ikke naturlig jeg kan ikke gjøre det hadde jo blitt lagt inn på dagen...

Er så teite ting jeg blir rasende over, høye lyder, at glidelåsen på jakken ikke går opp, at døren til soverommet knirker for høyt osv. Blir redd og kvalm og alt på en gang.. blir ikke bare rasende..

Huff det ble mye rot nå, men jeg er så rotete oppi hodet at alt bare detter ut nå, uten system å rekkefølge i det hele tatt..

Jeg blir redd meg selv for tiden, redd for hva som kan skje om jeg mister helt kontrollen over følelsene, uten å ha noen rundt meg.

Å gå til legen er uaktuelt det klarer jeg ikke...

Ingen som kommer til å tro på en som sitter å forteller at hun trenger psykolog eller hjelp fordi hun ble voldtatt for to år siden, og hun mistenker også at hun kan ha blitt misbrukt av flere personer i bandommen og oppveksten.

Dette blir selvsagt fortalt mens jeg smiler!!!! og later som alt er ok!!

Legen kommer til å tenke at jeg er en idiot av en pasient, som kun er ute etter oppmerksomhet og medlidenhet.

Derfor har jeg ikke klart å begrense meg i oppdiktingen til kun en historie, men like greit tatt alt sammen med så var jeg sikker på å få nok oppmerksomhet!!

Selv tror jeg egentlig jeg har lagt opp til alt selv. Jeg tror det og derfor irriterer det meg så sinnsykt at jeg liksom skal ha det vanskelig nå, det var jo noe jeg selv kunne for!!!!

huff nei nå kan jeg ikke skrive mer, beklager for rotete og teit svar!!!

[storelille]

Tusen takk for svaret.

Gjorde ingenting at det var langt det var bare koselig.

har vert inne her flere ganger for å skrive men klarer ikke skrive noe...

Lettere å svare på det andre skriver.

Har vert veldig tøfft i det siste, i begynnelsen klarte jeg å sitte her å skrive selv om ikke noen hadde skrevet til meg, men det klarer jeg ikke nå lengre.

Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal skrive nå heller forresten..

Huff håpløst.

All energien min går for tiden til å klare å gå på jobb, husker ikke helt hva jeg skreve her inne sist, men det har dukket oftere og oftere opp ting fra fortiden når jeg skal sove om natten.

Klarer ikke kotrollere det på andre måter nå enn at jeg holder meg våken om natten, gjerne med å sitte å jobbe med ting fra arbeid. Så går jeg på jobb og sover noen timer når jeg kommer hjem.

Tankene kommer ikke til meg på dagtid, når det er mye lyd og støy rundt meg, så da får jeg sove.

Men begynner å bli sliten, mer og mer av normale ting eller ting som jeg klarte før får jeg ikke til lengre.

Klarer ikke nærhet, ikke det minste grann.

Orker ikke ha kontakt med noen, tiden jeg har på dagen går med til å få to tre timer søvn.

Orker ikke noe, det har blitt vanskelig å være hjemme alene..

Ønsker ikke å se hva som skjedde den gangen om igjen og om igjen, huske ting han virket meg i øret, hva jeg hadde på meg, orker ikke savne den jeg en gang var...

Men likevel gjør jeg det.

Og husker ikke bar e det heller husker ting som skjedde under oppveksten, ting jeg ikke vet om stemmer ting jeg ikke vet om er sant.

Jeg hater virkelig meg selv for tiden, hater å føle meg som den jeg faktisk er: hjelpeløs, ekkel, kvalm, verdiløs, utakknemlig.

Har lysst å bare spy og spy til alt av ham er ute av meg, føler det ligger noe igjen som jeg ikke klarer å fjerne.

Dette hadde jeg jo kommet over tidligere, jeg hadde det helt fint, iallefall mye bedre enn det jeg har nå..

Jeg var den som var sterk, modig, morsom og altid i godt humør... jeg klarer delvis å ta masken på meg enda, iallefall på jobb.

Jeg er den som "alle" støtter seg til når livet blir tøfft.. og jeg liker det det gir meg en kotroll på en måte, ikke over andre men over meg selv.

Men er så mye oftere sliten nå, blir plutselig rasende, over ingen ting. Har så lyst å spenne klore hyle og gråte.. men ingenting av det klarer jeg. Er ikke naturlig jeg kan ikke gjøre det hadde jo blitt lagt inn på dagen...

Er så teite ting jeg blir rasende over, høye lyder, at glidelåsen på jakken ikke går opp, at døren til soverommet knirker for høyt osv. Blir redd og kvalm og alt på en gang.. blir ikke bare rasende..

Huff det ble mye rot nå, men jeg er så rotete oppi hodet at alt bare detter ut nå, uten system å rekkefølge i det hele tatt..

Jeg blir redd meg selv for tiden, redd for hva som kan skje om jeg mister helt kontrollen over følelsene, uten å ha noen rundt meg.

Å gå til legen er uaktuelt det klarer jeg ikke...

Ingen som kommer til å tro på en som sitter å forteller at hun trenger psykolog eller hjelp fordi hun ble voldtatt for to år siden, og hun mistenker også at hun kan ha blitt misbrukt av flere personer i bandommen og oppveksten.

Dette blir selvsagt fortalt mens jeg smiler!!!! og later som alt er ok!!

Legen kommer til å tenke at jeg er en idiot av en pasient, som kun er ute etter oppmerksomhet og medlidenhet.

Derfor har jeg ikke klart å begrense meg i oppdiktingen til kun en historie, men like greit tatt alt sammen med så var jeg sikker på å få nok oppmerksomhet!!

Selv tror jeg egentlig jeg har lagt opp til alt selv. Jeg tror det og derfor irriterer det meg så sinnsykt at jeg liksom skal ha det vanskelig nå, det var jo noe jeg selv kunne for!!!!

huff nei nå kan jeg ikke skrive mer, beklager for rotete og teit svar!!!

Kjære du..

Jeg synes slettes ikke du svarer dumt eller teit. Og kaoset kjenner jeg godt igjen.

Bra at du kommer innom her. Og bra at du klarer å skrive svar, selv om du ikke helt vet hva du vil skrive i utgangspunktet. Da kan jeg og andre i det minste minne deg på at vi tror på deg! For det gjør jeg! Alle de symptomene du forteller om er veldig veldig typiske når man har opplevd alvorlige krenkelser. Også det å være sterk og ta på seg en maske. Før pleide jeg ofte å forakte meg selv for at jeg gjorde nettopp det. Jeg følte meg falsk, og tenkte at "de skulle bare visst hvor ekkel jeg egentlig er". Nå klarer jeg å se på det sterke ved meg, som en del av den jeg ER - også når jeg er svak og forvirra! Selv om det føles som å ta på en maske, er det også en del av deg. Du har evner og personlighet som gjør at folk får tillit til deg og støtter seg på deg! Men du er også redd og fortvila og sint! For du har opplevd forferdelige ting som ikke noe menneske fortjener å oppleve. Ikke en gang om man i rene ord bad om det, fortjener noen å oppleve det du har opplevd. Og ut fra alt du har fortalt, er jeg helt bombe-sikker på at du ikke kunne gjort noe fra eller til for å hindre det som skjedde den gangen. Da tror jeg du hadde gjort det. Når vi ikke kjemper imot, er fordi vi innerst inne vet at det ikke ville hjelpe oss, tror jeg. Vi blir lamma av det som vi skjønner er i ferd med å skje. Men det er kanskje lettere å tenke at vi kunne ha gjort noe, for det er så forferdelig fornedrende og fortvilende å kjenne seg hjelpeløs!

En ting som jeg gjerne vil si til deg - som psykologen min stadig minner meg på - er at det ikke er farlig å huske! Det farlige er over. Det var farlig og fælt den gang. Og selv om det kjennes som om man er midt oppi det når man husker det, så er det farlige over.

Jeg var også veldig plaga av minner som kom uten at jeg kunne kontrollere det, og som gjorde meg kjemperedd. Men det er ikke sånn nå lenger. Jeg kan fremdeles bli satt ut av å være i et minne. Men nå kan jeg selv bestemme om jeg vil gå inn i det, og ut av det. Det kjennes nok kanskje ikke ut som det kommer til å bli sånn for deg, men jeg vil likevel fortelle deg som en oppmuntring. For jeg tror at du kan få det bedre! Men du trenger hjelp.

Selv om det er så skummelt at man nesten tror man skal dø bare ved tanken på å fortelle, er det bedre å ikke være alene med alle tankene og minnene! Jeg skjønner at det kjennes veldig vanskelig å snakke med legen. Kanskje du skal ringe til dixi å prøve å avtale en tid for å prate med noen der? Jeg har ikke vært akkurat der selv, men har hørt mye bra om det. Der er jeg helt sikker på at du møter forståelsesfulle folk som tror på deg. De vet godt at det er helt vanlig å smile eller virke uanfekta når man forteller - det er en velkjent måte å beskytte seg selv på

Det er bra at du får sove litt på dagen! Fortsett med det hvis det er det eneste tidspunktet du får sove. Det å ikke få søvn kan være veldig farlig!

Varme tanker til deg fra meg! (På lang avstand, så det kan gå an å ta imot