Blir ikke bedre av å gå hjemme!!

[Gjest skara]

Har fått to kroniske sykdommer som gjorde at jeg måtte slutte i jobben min.Merket selvfølgelig bedring når jeg fikk tatt det med ro,men sliter nå også med å være ute blant andre syns det er kjempe flaut å være sykemeldt, Nå føler jeg meg fanget i min egen kropp og alt som jeg kunne gjøre før er nå ikke helt bra for helsen min desverre. Er det andre der ute som har det sånn??

[avidi]

Kjenner meg veldig godt igjen. Jeg har flere lange sykmeldingsperioder hvert år og synes det er litt ille å gå hjemme. Samtidig blir det litt kjedelig når jeg ikke orker å gjøre så mye. Tar jeg litt hardt i en dag er jeg helt vrak neste dag.

Det som hjelper best for meg er å gå tur, helst i marka, da får jeg bedre humør og blir litt bedre fysisk.

[Gjest skara]

Kjenner meg veldig godt igjen. Jeg har flere lange sykmeldingsperioder hvert år og synes det er litt ille å gå hjemme. Samtidig blir det litt kjedelig når jeg ikke orker å gjøre så mye. Tar jeg litt hardt i en dag er jeg helt vrak neste dag.

Det som hjelper best for meg er å gå tur, helst i marka, da får jeg bedre humør og blir litt bedre fysisk.

Takk for svar veldig greit å høre at det er flere som har det sånn. Skal være enig med deg om at det og gå tur er både bra for kropp og skjel.

[Hønemoren]

Jeg hadde det sånn, men føler å ha fått gjort noe med det.

Tar meg sammen på en måte og tvinger meg til å være med på ting, bl. a. har jeg meldt meg som frivillig på et bo og omsorgssenter og det gir meg veldig mye. Har virkelig glede av dette selv samtidig som jeg gjør en god gjerning. Kommer også ut blant folk, noe som er veldig viktig. Ikke bra å isolere seg for mye, men er jo ikke lett når formen er dårlig heller.

Å komme meg ut i skog og mark gjør også godt, i det hele tatt prøve å være i aktivitet selv om det ikke er like lett hver dag. Spørs jo på dagsformen.

Heldigvis har jeg noen venninner som også er hjemmeværende så har noen å gå turer med og å treffe på dagtid for dagen blir lang.

Lykke til!

[Gjest skara]

Jeg hadde det sånn, men føler å ha fått gjort noe med det.

Tar meg sammen på en måte og tvinger meg til å være med på ting, bl. a. har jeg meldt meg som frivillig på et bo og omsorgssenter og det gir meg veldig mye. Har virkelig glede av dette selv samtidig som jeg gjør en god gjerning. Kommer også ut blant folk, noe som er veldig viktig. Ikke bra å isolere seg for mye, men er jo ikke lett når formen er dårlig heller.

Å komme meg ut i skog og mark gjør også godt, i det hele tatt prøve å være i aktivitet selv om det ikke er like lett hver dag. Spørs jo på dagsformen.

Heldigvis har jeg noen venninner som også er hjemmeværende så har noen å gå turer med og å treffe på dagtid for dagen blir lang.

Lykke til!

Takk Hønemor!

Det er det med formen da? går jeg for mye om dagen blir jeg dårlig samme vist jeg sitter stille også, så jeg passer veldig på å følge kroppen og kjøre ett passe løp for den:) er vel dette som er så deprimerende, men jeg har godtatt at sånn er det med den sykdommen, men alt det andre som fulgte med er helt forferdelig det du skriver om å ta seg selv i nakken og hoppe ut i det blir litt feil egentlig For det er nemelig det jeg gjør vær dag for i heletatt komme meg igjenom dagen!!!! Men kjempe fint at du kom med svar og hvordan du kommer deg igjenom dagen er jo det jeg er på jakt etter! Tusen takk skal du ha.Ha en fin fin kveld.

[Hønemoren]

Takk Hønemor!

Det er det med formen da? går jeg for mye om dagen blir jeg dårlig samme vist jeg sitter stille også, så jeg passer veldig på å følge kroppen og kjøre ett passe løp for den:) er vel dette som er så deprimerende, men jeg har godtatt at sånn er det med den sykdommen, men alt det andre som fulgte med er helt forferdelig det du skriver om å ta seg selv i nakken og hoppe ut i det blir litt feil egentlig For det er nemelig det jeg gjør vær dag for i heletatt komme meg igjenom dagen!!!! Men kjempe fint at du kom med svar og hvordan du kommer deg igjenom dagen er jo det jeg er på jakt etter! Tusen takk skal du ha.Ha en fin fin kveld.

Det er ikke bare, bare det å skal tvinge seg til å gjøre ting stadig vekk heller, nei. Klart det koster oss krefter, krefter vi kanskje kunne bruke på andre ting...., men blir liksom så deprimerende å ikke gjøre noe også så derfor blir det til at jeg prøver og prøver. Det er jo ikke sikkert det alltid er riktig overfor kroppen heller, kanskje å ta det mere med ro er bedre. Blir sliten og deprimert av det og jeg da. Er vant til å bruke kroppen så er ikke lett når man blir redusert.

En annen ting er vel at på en god dag er det vel lett for å gjøre mere enn vi egentlig orker. Får igjen for det etterpå da vet du. Sånn er det bare med denne sykdommen synes jeg.

Vi får trøste oss med at mange har det verre tenker jeg. Vi får nyte de gode periodene og gjøre det beste ut av de dårlige. Glad for at jeg ihvertfall er oppegående jeg da!

God helg og god bedring.

[Gjest skara]

Det er ikke bare, bare det å skal tvinge seg til å gjøre ting stadig vekk heller, nei. Klart det koster oss krefter, krefter vi kanskje kunne bruke på andre ting...., men blir liksom så deprimerende å ikke gjøre noe også så derfor blir det til at jeg prøver og prøver. Det er jo ikke sikkert det alltid er riktig overfor kroppen heller, kanskje å ta det mere med ro er bedre. Blir sliten og deprimert av det og jeg da. Er vant til å bruke kroppen så er ikke lett når man blir redusert.

En annen ting er vel at på en god dag er det vel lett for å gjøre mere enn vi egentlig orker. Får igjen for det etterpå da vet du. Sånn er det bare med denne sykdommen synes jeg.

Vi får trøste oss med at mange har det verre tenker jeg. Vi får nyte de gode periodene og gjøre det beste ut av de dårlige. Glad for at jeg ihvertfall er oppegående jeg da!

God helg og god bedring.

Så sant så sant er jo sånn det desverre kan være men man kommer jo lenger her i livet når man kan infinne seg med at sånn er det bare og at i morgen er det en ny dag

Ha en strålende helg stor koz fra meg

[annett1365380921]

Hei Er ikke så greit.Fikk selv en kronisk sykdom for noen år siden.Er nå uføretrygdet. Sliter i hverdagen,klarer ikke gjøre så mye,har lite kontakt med folk.Og mye smerter. Har blitt en del data,her kan man treffe andre som hvet hva dette er.

[Gjest skara:)]

Hei Er ikke så greit.Fikk selv en kronisk sykdom for noen år siden.Er nå uføretrygdet. Sliter i hverdagen,klarer ikke gjøre så mye,har lite kontakt med folk.Og mye smerter. Har blitt en del data,her kan man treffe andre som hvet hva dette er.

Sant det Annett.

de som kan hoppe ut av sengen å fyke avgårde på jobb jeg misunner dem veldig!! er ikke så lett for de å forstå hvordan det er å gå hjemme å føle seg helt ubrukelig,

har faktisk veninner som sa til meg hvor heldig jeg var som kunne gå hjemme vær dag,

jeg spurte om de kunne tenke seg å bytte plass med meg, men da må dere ta med hele pakka da ble de pluselig ikke så intresert lenger he he

de sier ikke det til meg lenger iallefall Vi får muntre opp hværandre vi som har forståelse av hvor tungt det er å være hjemme.

En ting som jeg har lært av dette er at man setter veldig pris på ting som man gjerne tok for gitt før, så jeg har forandret meg veldig der!

vet ikke om det er flere med samme erfaring???

[ingenA4]

Etter flere år med entusiasme og rovdrift på helsa, sa hele systemet mitt NEI.

Etter å ha vært 50 % sykemeldt i lang tid, senere 100% sykemeldt, etter hvert søknad om uføretrygd som ble avslått, anket med nytt avslag, jeg følte jeg skulle gå på veggen...

Samboeren på jobben, jeg var hjemme med den lille gutten vår, uten nettverk og langt fra folk...

Måtte ut blant folk, ble med og startet et treffsted for folk som har eller har hatt psykiske problemer, som bruker, noe som gav meg noe.

Senere gjenopptok jeg studier.

Og nesten fullført bachelorgrad i sosialt arbeid, så var det flere ting som slo bena under meg, strøk på eksamen, enda en diagnose som var både tøff og forklarende, orket ikke å ta eksamen som privatist, søkte om å ta 3 år på høgskolen på nytt. Så kom kreften. Operasjonen.Samtidig med at ryggen igjen slo seg vrang. Jeg fikk hverken lov til å studere eller jobbe før jeg er ferdigbehandlet.

Da jeg "bare" var utbrent og "bare" hadde psykiske plager, var det jo enkelte som kom med hvor heldig jeg var som fikk gå hjemme og"kose meg".

Nå er det ingen som sier det lenger. Kanskje noen av de som sier det, er misunnelige? Det er jo apsolutt ikke noe å misunne, er så enig i det. Og om de som sier slik skal være venner? Tja, hva trenger en fiender til da?

Nå gjør jeg det jeg har lyst til, jeg prøver å gjøre noe lystbetont hver dag, finner gleder ved å skape ting om det er ting jeg skriver eller maler. Eller synger.

Eller skriver innlegg i lokalavisa når det er noe som opptar meg.

Og jeg har heldigvis et humør jeg gjerne deler med andre.

Jeg tar hensyn til dagsformen, og setter grenser.

Og jeg vet at jeg hver dag har en ny mulighet til å finne noe positivt.

Uansett hvor dagen min tilbringes, må jeg være min egen beste venn. Først når jeg klarer det, er det faktisk det samme hvor jeg er, bare jeg har fred i mitt indre.