Om det å være sammen med mennesker

[Gjest profile]

Hei,

Begynnte på folkehøyskole i høst da jeg tenkte at det kansje kunne hjelpe meg til å bli mer sosial, det å være mer sammen med mennesker. Det syntes ihvertfall mange å tro, men jeg kan ikke si at det helt har gått slik, enda jeg nå har gått der en del uker så føler jeg meg utenfor i mengden. Har ikke særlig kontakt med noen egentlig, føler ikke at det har blitt bedre etterhvert heller. Da jeg begynnte pratet ihvertfall folk til meg, men nå så skjer det skjeldnere. Tror at jeg på en måte er blitt "den stille personen". Eller det er kansje bare noe jeg selv tror. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre for å komme ut av situasjonen. KAnsje noen har lignende erfaring?

Det går veldig opp og ned. Noen ganger så føler jeg faktisk at jeg er blitt mindre sosial enn før selv om jeg er mye mer sammen med mennesker enn da jeg gikk alene hjemme. ALikevel føler jeg ikke som noe del av noe fellesskap. Faktisk så har jeg oppdaget noe som skremte meg litt. Noen ganger vil jeg virkelig ikke ha noe med andre mennesker å gjøre. De bare irriterer meg. Jeg trodde ihvertfall før at jeg har lyst på kontakt med andre, og har det fortsatt, det er bare det at noen gager så kommer disse rare følelsene. Noen som har noen ide om hva det kan være?

En del folk trodde vist at bare det å være sammen med andre skulle gjøre meg mer sosial, men hittil så kan jeg ikke helt si at jeg tror det er gått slik. Jeg er den som er alene selv om det er fullt av folk rundt meg slik det altid har vært. Har aldri hatt noen venner eller kamerater. Har veldig lyst til å bli mer sosial da jeg ser at det virker som om andre folk får mye ut av det. Noen som har noen kommentarer?

Kan det å være sammen med folk faktisk føre til at en blir mindre sosial, at det blir for mye, slik at en trekker seg unna?

Kan jo prøve å gjøre noe med det, men er til tider så nefor at jeg ikke orker noe som helst, heller ikke vil noe som helst. Eller jeg kan forsøke å gi blaffen og bare gå der utenfor, forsøke å følge sånn halvveis med på undervisningen ihvertfall. Problemet med det blir at jeg sliter med å si ifra om ting, praktiske ting med internat og slik, og jeg får heller ikke greie på noe særlig av det som skjer utenom skoletiden.

[pablito]

Det er veldig stor forskjell på hvor sosiale folk er. Noen trenger å være mer alene enn andre, og du er kanskje en slik person. Men samtidig trenger vi også andre mennesker til å bryne oss på.

Du har ike sagt noe om dine interresser, men siden du går på folkehøgskole er det kanskje en bestemt linje du går på. Her vil man jo ofte treffe folk med sammenfallende interresser. Det er et godt utgangspunkt for å ha noe å snakke om eller drive med sammen. Hvis du skal bryte mønsteret ditt må du bestemme deg for det og gjøre noen endringer i tankesettet ditt. Begynn å henvende deg til en eller to personer på skolen som du synes virker ok, og snakk om hva som helst, gjerne været eller skolen. Du må begynne å øve deg på å si noe til andre. F. eks: dag 1: snakke til en person to ganger

dag 2: snakke til en person fire ganger. Dag tre: som dag 2. Sett opp et øvingsprogram for deg selv. det må være overkommelig. Tenk over hvem, hvor og i hvilken situasjon du vil øve deg på. Dette er som et annet treningsprogram. Kanskje du har tillit til en av lærerne som kan hjelpe deg med å bryte det uheldige mønsteret du har vent deg til.

Aksepter deg selv slik du er, da vil andre også akseptere deg. Du vil kanskje ikke bli en selskapsløve, men ha noen folk du kan være sammen med. Og det kan du få til.

[k4ffe]

Når noen tar kontakt med deg, spørr deg om noe, sier du da noe annet enn bare svart på spørsmålet dems?

For eks. dersom noen spørr deg om hvor du bor, spørr du da dem om hvor de bor, og om det er fint der?

Det er nemlig slik at dersom du ikke prøver selv å prate med noen, så tror de at du ikke vil prate med dem. Det er ikke lenge siden dette gikk opp for meg selv. Det virker veldig logisk, men er faktisk i praksis ikke så lett å bli vandt med. Jeg er ikke av typen til å ta initiativ til en samtale med noen, det har jeg aldrig vert. Det skremmer meg litt. jeg kunne for eks ikke gått ut på byen å sjekket opp noen, det hadde vert håpløst. Allikvel har jeg vendt meg til det at dersom noen prøver å ta kontakt med meg, så skal jeg prøve å vere imøtekommende. Prøve å holde en dialog gående. Du føler deg kanskje litt forlatt de andre, men de føler seg nok forlatt av deg og.

jeg klarer ikke å være med i en samtale med mer enn 2 personer, uten at det klusser seg og jeg trekker meg unna. Det begynner allikvel å bli bedre, ettersom jeg nå tenker meg over hva de andre rundt meg sansynligvis tenker. Det er lettere å få venner dersom man viser til andre at du vil bli dems venn. Det er vel egentlig konklusjonen min.

Lykke til, og husk at å være sosial er litt sånn som algebra: det er vanskelig før man kan det

[Gjest profile]

Når noen tar kontakt med deg, spørr deg om noe, sier du da noe annet enn bare svart på spørsmålet dems?

For eks. dersom noen spørr deg om hvor du bor, spørr du da dem om hvor de bor, og om det er fint der?

Det er nemlig slik at dersom du ikke prøver selv å prate med noen, så tror de at du ikke vil prate med dem. Det er ikke lenge siden dette gikk opp for meg selv. Det virker veldig logisk, men er faktisk i praksis ikke så lett å bli vandt med. Jeg er ikke av typen til å ta initiativ til en samtale med noen, det har jeg aldrig vert. Det skremmer meg litt. jeg kunne for eks ikke gått ut på byen å sjekket opp noen, det hadde vert håpløst. Allikvel har jeg vendt meg til det at dersom noen prøver å ta kontakt med meg, så skal jeg prøve å vere imøtekommende. Prøve å holde en dialog gående. Du føler deg kanskje litt forlatt de andre, men de føler seg nok forlatt av deg og.

jeg klarer ikke å være med i en samtale med mer enn 2 personer, uten at det klusser seg og jeg trekker meg unna. Det begynner allikvel å bli bedre, ettersom jeg nå tenker meg over hva de andre rundt meg sansynligvis tenker. Det er lettere å få venner dersom man viser til andre at du vil bli dems venn. Det er vel egentlig konklusjonen min.

Lykke til, og husk at å være sosial er litt sånn som algebra: det er vanskelig før man kan det

Jeg forsøker å komme med motsprøsmål når noen spør meg om noe, men det blir med et par setninger så forsvinner de for meg. Jeg trenger tid til å tenke over hva jeg skal si, det virer noen ganger som om dersom en ikke svarer umiddelbart så forvinner folk.

Har det også slik at jeg kan klare å prate litt en til en, men dersom det kommer en tredje person inn faller jeg utenfor.

[Gjest profile]

Det er veldig stor forskjell på hvor sosiale folk er. Noen trenger å være mer alene enn andre, og du er kanskje en slik person. Men samtidig trenger vi også andre mennesker til å bryne oss på.

Du har ike sagt noe om dine interresser, men siden du går på folkehøgskole er det kanskje en bestemt linje du går på. Her vil man jo ofte treffe folk med sammenfallende interresser. Det er et godt utgangspunkt for å ha noe å snakke om eller drive med sammen. Hvis du skal bryte mønsteret ditt må du bestemme deg for det og gjøre noen endringer i tankesettet ditt. Begynn å henvende deg til en eller to personer på skolen som du synes virker ok, og snakk om hva som helst, gjerne været eller skolen. Du må begynne å øve deg på å si noe til andre. F. eks: dag 1: snakke til en person to ganger

dag 2: snakke til en person fire ganger. Dag tre: som dag 2. Sett opp et øvingsprogram for deg selv. det må være overkommelig. Tenk over hvem, hvor og i hvilken situasjon du vil øve deg på. Dette er som et annet treningsprogram. Kanskje du har tillit til en av lærerne som kan hjelpe deg med å bryte det uheldige mønsteret du har vent deg til.

Aksepter deg selv slik du er, da vil andre også akseptere deg. Du vil kanskje ikke bli en selskapsløve, men ha noen folk du kan være sammen med. Og det kan du få til.

Det er ganske greit i undervisningen, men det er rart, det blir på en måte en strukturert eller profesjonnel situasjon, straks timene er over så får jeg ikke til å prate med folk jeg har vært i klasse sammen med.

Det med å øve seg synes jeg virker vanskelig, skal en velge personer å prate med en tror en er trygg på eller folk som en synes ser søte ut. (Som en kansje helst vil ha kontakt med.)

[Gjest profile]

Det er veldig stor forskjell på hvor sosiale folk er. Noen trenger å være mer alene enn andre, og du er kanskje en slik person. Men samtidig trenger vi også andre mennesker til å bryne oss på.

Du har ike sagt noe om dine interresser, men siden du går på folkehøgskole er det kanskje en bestemt linje du går på. Her vil man jo ofte treffe folk med sammenfallende interresser. Det er et godt utgangspunkt for å ha noe å snakke om eller drive med sammen. Hvis du skal bryte mønsteret ditt må du bestemme deg for det og gjøre noen endringer i tankesettet ditt. Begynn å henvende deg til en eller to personer på skolen som du synes virker ok, og snakk om hva som helst, gjerne været eller skolen. Du må begynne å øve deg på å si noe til andre. F. eks: dag 1: snakke til en person to ganger

dag 2: snakke til en person fire ganger. Dag tre: som dag 2. Sett opp et øvingsprogram for deg selv. det må være overkommelig. Tenk over hvem, hvor og i hvilken situasjon du vil øve deg på. Dette er som et annet treningsprogram. Kanskje du har tillit til en av lærerne som kan hjelpe deg med å bryte det uheldige mønsteret du har vent deg til.

Aksepter deg selv slik du er, da vil andre også akseptere deg. Du vil kanskje ikke bli en selskapsløve, men ha noen folk du kan være sammen med. Og det kan du få til.

Det er ganske greit i undervisningen, men det er rart, det blir på en måte en strukturert eller profesjonnel situasjon, straks timene er over så får jeg ikke til å prate med folk jeg har vært i klasse sammen med.

Det med å øve seg synes jeg virker vanskelig, skal en velge personer å prate med en tror en er trygg på eller folk som en synes ser søte ut. (Som en kansje helst vil ha kontakt med.)

[Gjest Sara Salamander]

Jeg vet hva du mener. Selv føler jeg meg mer ensom sammen med folk enn alene. Jeg klarer ikke forholde meg til flere enn en av gangen. Faller ut av samtalen dersom det kommer en tredjeperson. Føles liksom som om det blir de to mot meg. Tenker også at de to har mer intressant å si enn meg. Går til lege og snakker om det, men har så kort tid, så jeg synes ikke det har hjulpet så mye.

Vet ikke om du er deprimert? Tror det er veldig viktig å føle seg inkludert for å unngå depresjon. Selv føler jeg at det er ensomheten som har ført meg inn i depresjon. Jeg synes jeg har jobbet så hardt hele mitt liv for å få være sammen med folk. Når jeg likevel opplever å falle utenfor i enhver sammenheng, føles alt så håpløst.

Legen min spurte meg om jeg ikke tror det kan være at jeg trekker meg unna. At vi som har dårlig selvtillit bare _føler_ at vi blir holdt utenfor, selv om det i virkeligheten er vi som trekker oss tilbake pga følelsene våre. Hva tror du om det?

[Reven1365380455]

Hei!

Du skriver: Tror at jeg på en måte er blitt "den stille personen". Eller det er kansje bare noe jeg selv tror.

Dette synes jeg er interessant. Du opplever at du har blitt tildelt en rolle, og derfor føler du kanskje det som vanskelig å bryte med denne. Jeg kjenner meg igjen, det er vanskelig å bryte med de oppfatningene du TROR andre har om deg. Du vil derfor fortsette å være i denne rollen.

Jeg vet desverre ikke hvilket råd jeg kan gi deg, utenom at du skal prøve så godt du kan å snakke med noen. Hvis du blir litt kameratslig med noen, introduserer disse deg til andre, og det oppstår en snøballeffekt, som er positiv. Hvis du klarer å opprettholde dette en stund, får du en ny rolle du forhåpentligvis vil trives med. Og dine handlinger vil da forgå ut fra denne rollen.

Jeg ønsker deg lykke til!

[pablito]

Det er ganske greit i undervisningen, men det er rart, det blir på en måte en strukturert eller profesjonnel situasjon, straks timene er over så får jeg ikke til å prate med folk jeg har vært i klasse sammen med.

Det med å øve seg synes jeg virker vanskelig, skal en velge personer å prate med en tror en er trygg på eller folk som en synes ser søte ut. (Som en kansje helst vil ha kontakt med.)

Jeg tror det er lurt å starte med noen du er trygg på. Så utvider du til nye personer smått om senn.

Alle mennesker har noe å bidra med, men mange tror at det de har å by på ikke er noe særlig. Så gjør de seg usynlige. Er det slik med deg, foreslår jeg at du prøver å tenke på en annen måte.Du er ok som du er! Kanskje du kan innvie en av lærerne i ønskene dine, slik at du har en medspiller. Vær åpen og fortell at du ønsker å bli mer sosial. Lærerne på slike skoler er veldig opptatt av å ha et godt miljø for alle, så jeg er sikker på at du vil møte foratåelse og de vil være glade for at du sier fra.