reagerer jeg feil?

[cassy_z96]

Hei.

Jeg er en jente på 18 som bor (skal flytte om 2 mnd) sammen med min mor og stefar. De har 3 barn sammen, 8,6 og 4. Jeg er den elste og min mora har meg og min bror (16 år) fra tidligere forhold.

Julaften for 3 årsiden kom det fra at stefaren min han slått mammaen min. Jeg ble sinna og lei meg og lovte meg selv om at om det skulle skje igjen, da skulle jeg gjøre noe.

Det skjedde igjen, denne gangen var han full (hun også) og hun sier hun provoserte han til det.

Hun ble slått i ansiktet og har nesten misten luktesansen pga det. Operert 2 ganger og gikk rundt med blå,lillia og gulveis i ansikte.

Inegn kunne forså at det hadde skjedd, fordi de virka som det lykkelige parret. Utenom meg og broren min. Vi så aldri det. Vi så alle demmers mørkesider, pent lite av det de viste de andre som fikk dem til å tro at de var glade.

Mine søsken på 5 og 8 så han slo ho. De fortalte det på skole og barnehage og mamma og stefaren min fikk brev og tlf. Det hjalp ikke akkurat på.

Jeg stoler ikke på han. venter bare på at det skal skje igjen og igjen. Jeg vet at om det skjer og jeg ikke er der eller får vite det, så sier ikke mamma noe til meg. Hun vet jeg ikke liker han.

For noen dager siden ble stefaren min sinna igjen. Han kastet en stor søppelpose på ho mens jeg så på. Dette skjedde uten for huset vårt, og om det hadde vert inne det hadde skjedd tror jeg nesten han hadde brukt hendene.

Jeg ble sinna og skrek til han, jeg aksepterer ikke at noen gjør noe sånnt.

For alt jeg har lært og synes så skal ikke vold brukes. Er det feil? det går ikke utover meg, selv om det har vert like før han har slått meg noen ganger.

Og jeg ønsker at han skal slå meg. Da har jeg liksom noe å ta han for.men det har aldri skjedd.

vet at mamma er en voksen kvinne og bestemmer selv, men fordi om...

syns det er så feil.

hva skal jeg gjøre?

[Gjest eowyn_80]

uff.. vanskelig situasjon det der. vet ikke helt hva jeg kan råde deg til . men føler med det

[Blenda1365380899]

uff.. vanskelig situasjon det der. vet ikke helt hva jeg kan råde deg til . men føler med det

Hei cassy.

Jeg må beundre din innsikt og din kampvilje i den situasjonen du ser og som du står oppe i.

Du ber om råd.

Jeg har veldig lyst til å gi deg ett råd for den innsikten og den kjærligheten til din mor som jeg merker i innlegget ditt. Disse egenskapene er også litt farlige for deg. Fordi du er ung og ikke har livserfaring enda.

Selv har jeg en historie som har det til felles med deg at vi begge har hatt ett ønske om å hjelpe og redde våre mødre.

Min historie er anneldes enn din, men jeg gikk inn i problemene med mine foreldre og gjorde alt som sto i min makt for å hjelpe dem.

Det har ingen takket meg for i ettertid. Resultatet for meg har blitt mye vondt psykisk og halv jobb som voksen. Jeg sliter med psykiske problemer som følge av at jeg tok på meg for mye ansvar da jeg var på din alder.

Jeg vil råde deg til å jobbe for deg selv, "Barn" i din alder har nok med å klare seg selv og trenger alle sine krefter for å skape sitt eget liv.

Kom deg ut og klar deg selv. Gjennom å klare deg selv og skape ditt eget liv kan du kanskje ta imot besøk av dine søsken i den grad du bestemmer. Og ikke mer.

Men mitt råd til deg er å komme deg vekk og ut i verden. Mor må klare seg selv og gjøre sine valg. Du må gjøre dine!

Jeg vet det er hardt for deg å vite at dine søsken er prisgitt sin far og mor.

Du må ikke begynne å slåss mot en stor kraftig mann. Det er deg det da går ut over. Den prisen MÅ du ikke betale.