Lært depresjon?

[willow]

Nå har jeg gått til den nye psykologen min i litt over en måned, og en ting som jeg ikke klarer å bestemme meg for om er bra eller dårlig er hvor normal hun får meg til å føle meg. Det virker rett og slett som jeg bare har normale reaksjoner. Sist time fikk jeg følelsen av at hun mente jeg hadde en lært depreson og angst, fra min mor. At jeg egentlig ikke er syk. Jeg har ikke spurt henne om dette, men jeg fikk følelsen av det. Jeg føler meg rett og slett dum, og lat. For om det er et lært mønster, en lært reaksjon. Har jeg bare hatt lure-følelser da? Er jeg virkelig bare lat? Ofte når jeg prøver å beskrive noe konkluderer hun så enkelt. JEg vet ikke helt hva jeg synes. I blant liker jeg konklusjonene hennes, andre ganger blir jeg litt....motløs. Hun spør meg om ting jeg ikke klarer å svare på. Som hvorfor jeg føler slik. Om jeg ikke klarer å svare kommer hun med teorier. Jeg synes dette er vanskelig.

Er jeg bare teit som sitter her og tenker alt dette? Er jeg bare en egoistisk, lat og bortskjemt pike? Sist gang doodlet hun mens hun snakket med meg. Er det et tegn på at livet mitt ikke er problematisk nok til å gå hos henne? Kanskje jeg bare burde gi opp alle disse terapi-tingene.

[PieLill]

Litt forenklet sagt:

Om jeg lærer meg et bevegelsesmønster eller en kropsholdning som ikke er bra, vil jeg få smerter. Disse smertene er høyst reelle. Men smertene skyldes ting jeg har mulighet til å gjøre noe med. Ved å forandre kropsholdning og bevegelsesmønster kan jeg lette på eller bli kvitt smertene. Det kan ha vært veldig gode grunner til at jeg en gang lærte meg de dårlige vanene, f.eks. en skade. Men det interessante nå, er hvordan jeg kan bli kvitt problemene.

Man kan selvfølgelig lære seg dårlige psykiske og mentale måter å håndtere ting på. Noen ganger skyldes dette at man har hatt dårlige eksempler for lenge. Andre ganger kan det skyldes at man har hatt en mestringsstrategi som kanskje var nødvenig og riktig i en gitt situasjon. Men så har man tatt den med seg videre i livet inn i situasjoner der den samme strategien bare gjør ugang. Det er ingen ting merkverdig med dette. Det er gangske vanlig og naturlig at det kan bli slik.

Ut fra det du forteller får jeg ikke så sterkt inntrykk av at behandleren mener du ikke har problemer. Men kanskje at h*n forsøker å utfordre deg på at det kan finnes flere løsninger på problemene enn du kanskje er klar over. At ting ikke er så fastlåste som du kanskje har inntrykk av. Men jeg kan selvsagt være helt på bærtur her.

Ha i minnet at når man har en eller annen plage, fysisk eller psykisk, er det fort gjort å organisere alle plager inn under denne forklaringsmodellen. Også de som ikke har noe med akkurat dette å gjøre.

Hva med å skrive et brev til behandleren din der du forteller og kanskje utdyper det du har skrevet her? Får inntrykk av at du føler deg tatt litt på senga i behandlingstimene og at det kan ødelegge noe for kommunikasjonen. Om du skriver kan du bruke tiden trenger på å formulere deg, og ingen kan avbryte eller forstyrre.

Iblant kan en behandler gjøre ting feil i kommunikasjonen med en pasient uten å være klar over det. Alle kan ha små ting og særegenheter som kan sette en ut i en behandlingssituasjon. Da er det viktig å gjøre oppmerksom på dette.

Kan hende fungerer denne behandleren dårlig for deg. Kan hende det bare trengs noen oppklaringsrunder.

mvh

[willow]

Litt forenklet sagt:

Om jeg lærer meg et bevegelsesmønster eller en kropsholdning som ikke er bra, vil jeg få smerter. Disse smertene er høyst reelle. Men smertene skyldes ting jeg har mulighet til å gjøre noe med. Ved å forandre kropsholdning og bevegelsesmønster kan jeg lette på eller bli kvitt smertene. Det kan ha vært veldig gode grunner til at jeg en gang lærte meg de dårlige vanene, f.eks. en skade. Men det interessante nå, er hvordan jeg kan bli kvitt problemene.

Man kan selvfølgelig lære seg dårlige psykiske og mentale måter å håndtere ting på. Noen ganger skyldes dette at man har hatt dårlige eksempler for lenge. Andre ganger kan det skyldes at man har hatt en mestringsstrategi som kanskje var nødvenig og riktig i en gitt situasjon. Men så har man tatt den med seg videre i livet inn i situasjoner der den samme strategien bare gjør ugang. Det er ingen ting merkverdig med dette. Det er gangske vanlig og naturlig at det kan bli slik.

Ut fra det du forteller får jeg ikke så sterkt inntrykk av at behandleren mener du ikke har problemer. Men kanskje at h*n forsøker å utfordre deg på at det kan finnes flere løsninger på problemene enn du kanskje er klar over. At ting ikke er så fastlåste som du kanskje har inntrykk av. Men jeg kan selvsagt være helt på bærtur her.

Ha i minnet at når man har en eller annen plage, fysisk eller psykisk, er det fort gjort å organisere alle plager inn under denne forklaringsmodellen. Også de som ikke har noe med akkurat dette å gjøre.

Hva med å skrive et brev til behandleren din der du forteller og kanskje utdyper det du har skrevet her? Får inntrykk av at du føler deg tatt litt på senga i behandlingstimene og at det kan ødelegge noe for kommunikasjonen. Om du skriver kan du bruke tiden trenger på å formulere deg, og ingen kan avbryte eller forstyrre.

Iblant kan en behandler gjøre ting feil i kommunikasjonen med en pasient uten å være klar over det. Alle kan ha små ting og særegenheter som kan sette en ut i en behandlingssituasjon. Da er det viktig å gjøre oppmerksom på dette.

Kan hende fungerer denne behandleren dårlig for deg. Kan hende det bare trengs noen oppklaringsrunder.

mvh

hei

takk for veldig godt svar

jeg turde å ta et opp med psykologen i dag. jeg sa jeg hadde vært nedfor siden sist, og at jeg følte det var som om jeg ikke hadde noe å gjøre, at dette bare var noe tull, jeg var bare lat, jeg måtte skjerpe meg. tingen var at jeg følte meg nesten undervurdert, fordi jeg følte jeg ble dømt etter en kappe, som jeg faket at jeg var deprimert, og bare kunne ta på med depresjonen når den "trengtes." behandleren sa at hun ikke så på meg på det viset. hun skjønte at jeg følte det, men at det var ikke en sannhet som kom fra henne. vi snakket en del om det og når alt kommer til alt så har jeg følt dette veldig ofte i forhold til veldig mange. fordi jeg har gode dager, fordi jeg ikke gråter hele tiden, fordi jeg klarer å jobbe, fordi jeg studerer (selv om det tar altfor lang tid enn normalt) så virker det ikke som folk tror på meg. jeg har ingen rett til å være deprimert. man er ikke deprimert så lenge man klarer å karre seg ut av døra så så mange ganger uka. vet nesten ikke hvordan jeg skal forklare alt dette egentlig. men vi kom iallefall fram til at det er et kognitivt bånd i meg som forteller meg alt dette. jeg lurer meg selv til å tro at folk tror disse tingene. nå, etter timen, stusser jeg litt på virkelighetsoppfatningen min. det er skummelt, men jeg tror kanskje den er litt skjev. men hva er egentlig virkelighet når man snakker om psykiske ting og følelser? huff. vanskelig.

[PieLill]

hei

takk for veldig godt svar

jeg turde å ta et opp med psykologen i dag. jeg sa jeg hadde vært nedfor siden sist, og at jeg følte det var som om jeg ikke hadde noe å gjøre, at dette bare var noe tull, jeg var bare lat, jeg måtte skjerpe meg. tingen var at jeg følte meg nesten undervurdert, fordi jeg følte jeg ble dømt etter en kappe, som jeg faket at jeg var deprimert, og bare kunne ta på med depresjonen når den "trengtes." behandleren sa at hun ikke så på meg på det viset. hun skjønte at jeg følte det, men at det var ikke en sannhet som kom fra henne. vi snakket en del om det og når alt kommer til alt så har jeg følt dette veldig ofte i forhold til veldig mange. fordi jeg har gode dager, fordi jeg ikke gråter hele tiden, fordi jeg klarer å jobbe, fordi jeg studerer (selv om det tar altfor lang tid enn normalt) så virker det ikke som folk tror på meg. jeg har ingen rett til å være deprimert. man er ikke deprimert så lenge man klarer å karre seg ut av døra så så mange ganger uka. vet nesten ikke hvordan jeg skal forklare alt dette egentlig. men vi kom iallefall fram til at det er et kognitivt bånd i meg som forteller meg alt dette. jeg lurer meg selv til å tro at folk tror disse tingene. nå, etter timen, stusser jeg litt på virkelighetsoppfatningen min. det er skummelt, men jeg tror kanskje den er litt skjev. men hva er egentlig virkelighet når man snakker om psykiske ting og følelser? huff. vanskelig.

Så bra at du tok opp tingene. Høres ut som en nyttig time. Så flott! ;-)

Følelser er alltid virkelige. Men de behøver ikke reflektere en ytre virkelighet. Tvert imot _kan_ følelser skape et vrengebilde av omverdenen.

Når man blir klar over at på visse områder har vi lett for å bli lurt trill rundt av egne følelser, kan vi begynne å finne andre måter å orientere oss i våre omgivelser på. Man kan med intelektet overstyre den virkelighetsoppfatningen følelsene formidler, selv om man kanskje ikke klarer å kontrollere selve følelsene.

Man kan fortelle seg selv / tenke ting som: "Det er helt virkelig at jeg for øyeblikket _føler_ at XXX ser ned på meg. Men det er akkurat like virkelig at XXX faktisk ikke _gjør_ det. Jeg velger da å tro det positive selv om jeg føler det negative." Etter hvert vil følelsene hanke seg etter.

mvh

[willow]

Så bra at du tok opp tingene. Høres ut som en nyttig time. Så flott! ;-)

Følelser er alltid virkelige. Men de behøver ikke reflektere en ytre virkelighet. Tvert imot _kan_ følelser skape et vrengebilde av omverdenen.

Når man blir klar over at på visse områder har vi lett for å bli lurt trill rundt av egne følelser, kan vi begynne å finne andre måter å orientere oss i våre omgivelser på. Man kan med intelektet overstyre den virkelighetsoppfatningen følelsene formidler, selv om man kanskje ikke klarer å kontrollere selve følelsene.

Man kan fortelle seg selv / tenke ting som: "Det er helt virkelig at jeg for øyeblikket _føler_ at XXX ser ned på meg. Men det er akkurat like virkelig at XXX faktisk ikke _gjør_ det. Jeg velger da å tro det positive selv om jeg føler det negative." Etter hvert vil følelsene hanke seg etter.

mvh

Høres klokt ut. Jeg har alltid vært mer følelsesmenneske enn fornuft. JEg føler ofte meg litt tom om jeg kun stoler på fornuften. Men jeg må vel finne en slags balanse.

Det forunderlige er hvordan jeg skal takle disse tankene i forhold til stedene jeg har fått dem fra, dvs.... de dårlige forbildene du nevnte tidligere. Hos meg sitter de i hjemmet. Jeg har alltid blitt dårligere når jeg har besøkt mine foreldre, og kanskje med et videre spekter av grunner enn jeg først trodde det var?

Skummelt alt dette. Merker jeg er skikkelig redd for forandringer, fordi det blir nok litt butting her og der. Spesielt i forhold til familie.

[PieLill]

Høres klokt ut. Jeg har alltid vært mer følelsesmenneske enn fornuft. JEg føler ofte meg litt tom om jeg kun stoler på fornuften. Men jeg må vel finne en slags balanse.

Det forunderlige er hvordan jeg skal takle disse tankene i forhold til stedene jeg har fått dem fra, dvs.... de dårlige forbildene du nevnte tidligere. Hos meg sitter de i hjemmet. Jeg har alltid blitt dårligere når jeg har besøkt mine foreldre, og kanskje med et videre spekter av grunner enn jeg først trodde det var?

Skummelt alt dette. Merker jeg er skikkelig redd for forandringer, fordi det blir nok litt butting her og der. Spesielt i forhold til familie.

Behagelig er det ikke, men på sikt kanskje veldig frigjørende.

Noe av kluet er kanskje å lære seg å ha følelser, uten å la seg totalt styre og domminere av dem. Å kunne si til sine egne følelser. "Ja, det er fint dere er der, men nå må dere sitte litt stille mens jeg følger disse tankene og faktaene.

Når fakta og følelser er motstridende er kanskje vår første innskyltelse og fortrenge en av delene. Iblant kan det være en grei løsning. Men det kan være en bedre løsning å anerkjenne begge. Følelsen forteller deg kanskje om fortid, asosiasjoner, frykt og lengsler. Fakta forteller deg om hvilke muligheter du har der du er her og nå. Det gjelder å la avgjørelser og handlinger styres av det som er hensiktsmessig for nuet og fremtiden.

mvh