Når terapeuten blir mer opptatt av å berolige folk enn å lytte...

[Gjest min virkelighet]

jeg forundrer meg stadig over terapeuter som ofte ikke vil lytte til hva jeg sliter med.

jeg sliter ofte med at jeg føler meg dum foran andre, at det jeg sier ofte blir dumt og at andre ikke helt forstår hva jeg mener for noe.Ofte stokker jeg ordene også, og ord forsvinenr for meg. Det synes jeg er et problem og jeg undrer meg på hvorfor det er slik

men terapeuten synes ikke det er et problem. han ser en intellektuell jente med et stort poetensiale som gjør det bra på skolen.

Men det er ikke min virkelighet!!. Selv om terapeuten ser ting på en anne måte, kan han ikke da dele min virkelighet og heller undre seg sammen med meg om HVORFOR jeg har det sånn? og hva jeg kan gjøre for å føle meg mindre dum?

om jeg hadde sagt at jeg føler meg så stygg så hadde han sikkert sagt med en gang at det var tull, at jeg var ikke stygg. og at det var pga min dårlige selvfølelse. Men føler man seg stygg så er jo det ens egen subjektive forståelse.

teller ikke den noen ting?

En jente jeg kjenner klaget over at alle glante så på henne for tiden. Hun følte seg nærmest litt paranoid. terapeuten sa at det var pga hennes dårlig selvfølelse. Men når jeg ser etter så ser jeg jo at hun har på seg veldig spesielle klær, og et belte som gir et så sterkt gjenskinn at folk bare MÅ se på det. . Så hun skiller seg ut i mengden

Så jeg tror faktisk at hun har rett i at hun får en del oppmerksomhet. Er det så galt å gi henne rett i at det kan være slik at hun får mer oppmerksomhet når hun går på gata enn andre folk?

Er det pasientens eller terapeutens syn på problemet som er viktigst i en behandling?

[frosken]

Jeg er enig med deg i at i en terapisammenheng så er din opplevelse av din virkelighet viktig og den gir et godt grunnlag for å tenke høyt sammen.

Jeg er også enig i at de tilbakemeldingene som gis bør være i samsvar med objektive fakta, slik at en person som åpenbart vekker oppsikt på gaten bør ikke få høre at det neppe er noen som legger merke til henne.

Men hva om personens virklighetsoppfatning er lite i samsvar med det mer objektive? Hva om det største problemet er en overdreven tendens til å fokusere på egne opplevelser og følelser - både av psykisk og fysisk art? Dersom din tendens til å miste ord og stotre litt er omtrentlig gjennomsnittlig for befolkningen - mens din tendens til å legge merke til det er større enn vanlig? Vil det da hjelpe om din terapeut sammen med deg utforsker mulighetene til hvorfor du stotrer litt, eller vil det kunne forverre situasjonen?

Noen ganger kan ens behov for "oppmerksomhet" bli så stort at en til stadighet oppdager nye "symptomer" hos en selv. I slike tilfeller er jeg usikker på om det er oppmerksomhet rundt "syptomene" som er det som hjelper mest. Tilsvarende dersom man i overdreven grad grubler over egen fungering; i slike tilfeller kan langvarige "snakketerapier" kanskje like gjerne forsterke som minske problemene.

Jeg mener ikke med dette å si at slike beskrivelser er treffende for din situasjon. Mitt poeng er at adekvate tilbakemeldinger må være hensiktsmessig også i slike situasjoner. Jeg kjente en gang en jente som mente at hennes ansiktshud var oppsiktsvekkende stygg. Hun snakket så overbevisende om dette at hun t.o.m. fikk innvilget hudslipinger med de negative virkninger dette kunne medføre. Tatt i betraktning at hennes hud for oss andre virket helt grei, så synes jeg at hennes behandlere her gikk alt for langt i å vektlegge hennes egen opplevelse. (Det hører med til historien at hun ikke ble noe gladere i etterkant av hudslipingene, og heller ikke som følge av diverse plastiske inngrep hun senere fikk utført. Den berømte nissen fulgte med på lasset.)

[Gjest min virkelighet]

Jeg er enig med deg i at i en terapisammenheng så er din opplevelse av din virkelighet viktig og den gir et godt grunnlag for å tenke høyt sammen.

Jeg er også enig i at de tilbakemeldingene som gis bør være i samsvar med objektive fakta, slik at en person som åpenbart vekker oppsikt på gaten bør ikke få høre at det neppe er noen som legger merke til henne.

Men hva om personens virklighetsoppfatning er lite i samsvar med det mer objektive? Hva om det største problemet er en overdreven tendens til å fokusere på egne opplevelser og følelser - både av psykisk og fysisk art? Dersom din tendens til å miste ord og stotre litt er omtrentlig gjennomsnittlig for befolkningen - mens din tendens til å legge merke til det er større enn vanlig? Vil det da hjelpe om din terapeut sammen med deg utforsker mulighetene til hvorfor du stotrer litt, eller vil det kunne forverre situasjonen?

Noen ganger kan ens behov for "oppmerksomhet" bli så stort at en til stadighet oppdager nye "symptomer" hos en selv. I slike tilfeller er jeg usikker på om det er oppmerksomhet rundt "syptomene" som er det som hjelper mest. Tilsvarende dersom man i overdreven grad grubler over egen fungering; i slike tilfeller kan langvarige "snakketerapier" kanskje like gjerne forsterke som minske problemene.

Jeg mener ikke med dette å si at slike beskrivelser er treffende for din situasjon. Mitt poeng er at adekvate tilbakemeldinger må være hensiktsmessig også i slike situasjoner. Jeg kjente en gang en jente som mente at hennes ansiktshud var oppsiktsvekkende stygg. Hun snakket så overbevisende om dette at hun t.o.m. fikk innvilget hudslipinger med de negative virkninger dette kunne medføre. Tatt i betraktning at hennes hud for oss andre virket helt grei, så synes jeg at hennes behandlere her gikk alt for langt i å vektlegge hennes egen opplevelse. (Det hører med til historien at hun ikke ble noe gladere i etterkant av hudslipingene, og heller ikke som følge av diverse plastiske inngrep hun senere fikk utført. Den berømte nissen fulgte med på lasset.)

jeg er helt enig med det i dine refleksjoner omkring dette. Jeg vet heller ikke om det alltid er så lurt å grave seg ned i alle symptomer som folk opplever

Men hva om terapeuten heller aksepterer at pasienten synes det er et problem selv om det er helt normalt for normalbefolkningen?. NÅ var dette jeg trakk frem her et eksempel og ikke noe jeg spesielt er opptatt av.

Det er noe med aksepteringen som jeg synes er viktig her. At man aksepterer at pasienten synes at det er et problem men at man heller velger å fokusere på andre ting i terapien fordi man synes at det er mest hensiktsmessig å jobbe med

Hvis målet med terapien skal være at man skal lære å kjenne seg selv bedre så må man også få aksept for at sine egne følelser er reelle.

Hva man velger å gjøre med det er en annen sak

[frosken]

jeg er helt enig med det i dine refleksjoner omkring dette. Jeg vet heller ikke om det alltid er så lurt å grave seg ned i alle symptomer som folk opplever

Men hva om terapeuten heller aksepterer at pasienten synes det er et problem selv om det er helt normalt for normalbefolkningen?. NÅ var dette jeg trakk frem her et eksempel og ikke noe jeg spesielt er opptatt av.

Det er noe med aksepteringen som jeg synes er viktig her. At man aksepterer at pasienten synes at det er et problem men at man heller velger å fokusere på andre ting i terapien fordi man synes at det er mest hensiktsmessig å jobbe med

Hvis målet med terapien skal være at man skal lære å kjenne seg selv bedre så må man også få aksept for at sine egne følelser er reelle.

Hva man velger å gjøre med det er en annen sak

Det skal sannsynligvis mye til for at man til enhver tid opplever at ens terapeut gir den grad av aksept og forståelse som man kunne ønske seg. Mange som går i de mer langvarige terapiene sliter med grunnleggende elementer i relasjoner til andre mennesker, og de problemene man har vil innvirke også på relasjonen til terapeuten. Derfor vil stort sett alle før eller senere i langvarige terapier få en opplevelse av ikke å bli møtt i den grad man mener er ønskelig, og dette er også noe av hensikten med denne type terapier.

[PieLill]

jeg er helt enig med det i dine refleksjoner omkring dette. Jeg vet heller ikke om det alltid er så lurt å grave seg ned i alle symptomer som folk opplever

Men hva om terapeuten heller aksepterer at pasienten synes det er et problem selv om det er helt normalt for normalbefolkningen?. NÅ var dette jeg trakk frem her et eksempel og ikke noe jeg spesielt er opptatt av.

Det er noe med aksepteringen som jeg synes er viktig her. At man aksepterer at pasienten synes at det er et problem men at man heller velger å fokusere på andre ting i terapien fordi man synes at det er mest hensiktsmessig å jobbe med

Hvis målet med terapien skal være at man skal lære å kjenne seg selv bedre så må man også få aksept for at sine egne følelser er reelle.

Hva man velger å gjøre med det er en annen sak

Dine følelser er reelle. Det trenger man ingen beviser på. Følelsenes blotte eksistens beviser at de er "virkelige". Om følelsene reflekterer virkeligheten er en helt annen sak.

Om man kler seg oppsiktsvekkende på en eller annen måte, vil nok folk kikke mer på en, uavhengig av om man opplever seg oversett eller beglodd. Opplever man seg beglodd på en ubehagelig måte, kan man gjøre noe med det ved å endre klesstil. Om man da fortsatt føler seg beglodd, uten at man egentlig er det, har man en høyst reell følelse som i høyeste grad lyver om realiteten.

Slik du beskriver det får jeg ikke inntrykk av at behandleren bestrider dine følelser. Men kanskje behandleren forsøker å utfordre deg til å trekke andre konklusjoner ut av det du føler. Å føle seg klønete og å være klønete, kan være to vidt forskjellige ting som ikke behøver å ha noe som helst med hverandre å gjøre.

Man må skille på virkelige følelser og virkelige handlinger og holdninger i omgivelsene. Iblant er våre følelser vår mest bedrageriske kilde til informasjon om både oss selv og andre.

Om du f.eks. skulle gå rundt å føle at ingen liker deg, mens du i realiteten er godt likt: Hva er da mest fruktbart; Å utforske hvorfor ingen liker deg, hvilket er rent sludder? Eller å utforske hva som er fakta i saken og eventuelt hvorfor følelsene dine ikke vil erkjenne fakta? For deretter å fortelle følelsene dine at de kan lyve så mye de vil om fakta, men du vet bedre uavhengig av hva du føler.

Hvor virkelige våre følelser enn er, kan det ganske ofte være helt nødvendig og møte dem i stor misstro i forhold til den "sannhet" de forsøker og overbevise oss om. Vi kan trenge å bli uenige med våre følelser. F.eks. "Jeg føler meg veldig klønete. Men jeg vet at for andre opptrer jeg ikke så klønete som jeg føler meg. Faktsik kan andre synes jeg opptrer svært selvsikkert og trygt samtidig som jeg føler meg som en dust. Ergo, jeg _er_ ikke klønete i det hele tatt, samme hvor mye jeg føler det slik.

Kanskje du bør ta imot utfordringen ved å ta inn over deg at følelsene dine kan fordreie ditt bilde av virkeligheten. Følelsene er bare en liten del av virkeligheten. En veldig subjektiv del. Øv deg på å se på virkeligheten uten følelsenes forvrengende slør.

mvh