Går i dørken snart!

[Gjest sliten studine]

Jeg går snart i dørken, så utslitt er jeg. Ikke har jeg selvtillit,heller - oppgave på oppgave på høgskolen jeg går på, masse som skal gjøres før eksamen og eksamen om bare 3 uker.

Det verste er likevel følelsen av at å ikke skjønne noen ting! I forrige uke spurte jeg i en veiledning om noe som gjorde veileder sur og han kom med en kommentar som virkelig lot meg forstå at jeg spurte om ting jeg burde vite selv. Jeg skjønte ingenting - spurte dem jeg var i gruppe med om ikke veileder var litt urimelig nå - men de skjønte hva han mente!

Så nå sitter jeg her og ikke skjønner noen ting - samtidig som jeg ikke skjønner hva jeg ikke skjønner - skjønner? Jeg føler meg bare helt dum!

I tillegg har jeg flere prosjekter sammen med andre, og jeg føler meg som en sau som ikke forstår nok til å føle at jeg gjør en god jobb sammen med dem.

I natt har jeg ikke sovet - og ikke gjort den oppgaven jeg skulle til gruppemøtet i dag.

Hva skal jeg gjøre? Jeg har mest lyst til å legge meg ned, få sykemelding og vente til våren! Men det er et helt år til neste eksamen i de fagene jeg har nå til jul, så det går ikke.

Dessuten har jeg barn jeg er alene om å ha ansvaret for - sist jeg spurte barnefaren om han kunne ha dem litt ekstra, fikk jeg høre at det fikk jeg greie sjøl - en avtale er en avtale - og utover det ville han ikke trå til for min skyld. Jeg sa at så sliten som jeg er, kunne han jo tenke på det som å hjelpe barna sine, også - men det øret hørte han ikke på.

Så nå står jeg med ryggen mot veggen - og av og til tenker jeg at det ikke hadde gjort noe om det var geværløp jeg stirret inn i - så ville det være overstått, mener jeg.

Hva skal jeg gjøre? Hva gjør dere andre når det bare blir for meget og dere begynner å frykte for både fysisk og psykisk helse?

[Gjest Værsiri]

Har du ikke besteforeldre, foreldre eller annen slekt som kan hjelpe deg med barnevakt i noen dager? Har du mange barn kan du vel fordele de litt.

Noen timer avlastning hjelper lite og kan være stressende. Det du trenger er noen dager sammenhengende hvor du kun har deg selv å tenkte på. Da kan du konsentrere deg 100 % om skolearbeidet.

[Gjest sliten studine]

Har du ikke besteforeldre, foreldre eller annen slekt som kan hjelpe deg med barnevakt i noen dager? Har du mange barn kan du vel fordele de litt.

Noen timer avlastning hjelper lite og kan være stressende. Det du trenger er noen dager sammenhengende hvor du kun har deg selv å tenkte på. Da kan du konsentrere deg 100 % om skolearbeidet.

Dessverre har jeg ingen slekt som kan stille opp. Jeg har - i teorien - barnefri annenhver helg. Men nylig reiste eksen på en tur og ble borte i over 1 måned...det er nok etterdønningene etter dette jeg merker nå, samtidig som eksamen nærmer seg med stormskritt?

Jeg har skåret ned alt jeg driver med til et absolutt minimum: Studiene, barna, stort sett, og å forsøke å få nok søvn. Å følge opp skolearbeidet til ungene tar også forferdelig mye tid. Da blir det jo ikke så veldig sosialt - og liten voksenkontakt - og det spiller jo også inn. Lite voksenkontakt, for å si det sånn.

I september fikk jeg i tillegg isjias, falt som følge av det og skadet den ene foten, så alt blir vondt og mye mer omstendelig og må planlegges. Handleturer, til og fra studiested, husarbeid... Det ble dråpen som fikk begeret til å renne over? Når jeg så i tillegg på en måte føler at jeg ikke skjønner hva jeg holder på med i studiene, heller - ...

Ryggen mot veggen, helt utslitt, lav selvtillit, ansvar jeg ikke bare kan rømme fra (barn og økonomi) - nei, jeg er iferd med å gå skikkelig i dørken, her... Samtidig må jeg jo si at jeg er god til å holde masken - smiler og er "optimistisk" når jeg møter de andre på skolen - for det tjener jo ikke til noe at alle vet. Men de få jeg har snakket med, har det på mange måter likedan - bare at de ikke har barn i tillegg, da. Med de ekstra forpliktelsene det fører med seg...

[Gjest hvor meget er for meget?]

Dessverre har jeg ingen slekt som kan stille opp. Jeg har - i teorien - barnefri annenhver helg. Men nylig reiste eksen på en tur og ble borte i over 1 måned...det er nok etterdønningene etter dette jeg merker nå, samtidig som eksamen nærmer seg med stormskritt?

Jeg har skåret ned alt jeg driver med til et absolutt minimum: Studiene, barna, stort sett, og å forsøke å få nok søvn. Å følge opp skolearbeidet til ungene tar også forferdelig mye tid. Da blir det jo ikke så veldig sosialt - og liten voksenkontakt - og det spiller jo også inn. Lite voksenkontakt, for å si det sånn.

I september fikk jeg i tillegg isjias, falt som følge av det og skadet den ene foten, så alt blir vondt og mye mer omstendelig og må planlegges. Handleturer, til og fra studiested, husarbeid... Det ble dråpen som fikk begeret til å renne over? Når jeg så i tillegg på en måte føler at jeg ikke skjønner hva jeg holder på med i studiene, heller - ...

Ryggen mot veggen, helt utslitt, lav selvtillit, ansvar jeg ikke bare kan rømme fra (barn og økonomi) - nei, jeg er iferd med å gå skikkelig i dørken, her... Samtidig må jeg jo si at jeg er god til å holde masken - smiler og er "optimistisk" når jeg møter de andre på skolen - for det tjener jo ikke til noe at alle vet. Men de få jeg har snakket med, har det på mange måter likedan - bare at de ikke har barn i tillegg, da. Med de ekstra forpliktelsene det fører med seg...

Jeg har en medstudent som har det slik som du beskriver det nå: Enslig mor, på attføring, sliter med helsa og studerer på heltid. Nylig måtte hun sykemeldes fordi det ikke gikk lenger. Kanskje det er noe for deg?

Har du ingen venninner som kan avlaste deg litt eller kanskje du kan spørre noen av foreldrene til vennene til barna dine om litt avlastning? Du kan også kontakte sosialkontoret og undersøke om de kan hjelpe deg med litt avlastning, f.eks. en helg i måneden?

Det er i hvert fall helt tydelig at du holder på å slite deg ut, og det er ikke godt for noen, særlig ikke for barna dine.

[Gjest wienna]

Jeg skjønner at du er sliten, men synes ærlig talt du burde tenke deg litt om når det gjelder det du skriver på slutten. Mener du virkelig at du like godt kunne gjort slutt på alt? I tilfelle bør du ta deg sammen. Ja, du er sliten. Men du er frisk, du har et barn og du har mennesker som bryr seg om deg, selv om de ikke bor i umiddelbar nærhet. Så å snakke om å avslutte livet "bare" fordi man er sliten, synes jeg blir litt drøyt.

[Gjest printa]

Oi, jeg føler med deg. Og jeg syns andre som svarer deg i denne tråden, burde tenke seg bedre om før de kaller deg sytete.(Vedkommende burde vite bedre)

Jeg er 100% sikker på at du ikke er dum. Det må være veilederen din som ikke har skjønt poenget. Kvalitetsreformen som ble skulle vært innført høsten 2003, stiller krav til din faglærer om tettere oppfølging av sine studenter. Føler du ikke at han tar deg på alvor, kan du klage på han/henne gjennom referansegruppa di, eller levere en klage til rektor.

Jeg er selv alenemor og student, og jeg vet hvor vanskelig det kan være. Utdanningssystemet i dag er tilegnet de helt unge, som enten er barn selv, eller ikke har forståelse for at andre har det.

Du kan ikke ta en telefon til din nærmeste familie, om du har noen, og forklare hvor tøfft du har det nå. Slik at de kan hjelpe deg i en overgangsperiode. Ellers kan du snakke med de som har tilsyn med barna dine, om de kan være behjelpelig med å søke om "hjelpetiltak" for deg, fordi du har det jævlig tøfft.

Uansett, snakk med noen!.

[Gjest wienna]

Oi, jeg føler med deg. Og jeg syns andre som svarer deg i denne tråden, burde tenke seg bedre om før de kaller deg sytete.(Vedkommende burde vite bedre)

Jeg er 100% sikker på at du ikke er dum. Det må være veilederen din som ikke har skjønt poenget. Kvalitetsreformen som ble skulle vært innført høsten 2003, stiller krav til din faglærer om tettere oppfølging av sine studenter. Føler du ikke at han tar deg på alvor, kan du klage på han/henne gjennom referansegruppa di, eller levere en klage til rektor.

Jeg er selv alenemor og student, og jeg vet hvor vanskelig det kan være. Utdanningssystemet i dag er tilegnet de helt unge, som enten er barn selv, eller ikke har forståelse for at andre har det.

Du kan ikke ta en telefon til din nærmeste familie, om du har noen, og forklare hvor tøfft du har det nå. Slik at de kan hjelpe deg i en overgangsperiode. Ellers kan du snakke med de som har tilsyn med barna dine, om de kan være behjelpelig med å søke om "hjelpetiltak" for deg, fordi du har det jævlig tøfft.

Uansett, snakk med noen!.

Hvor ser du at noen beskylder henne for å syte?

[Gjest printa]

Hvor ser du at noen beskylder henne for å syte?

Jeg oppfattet svaret ditt slik.

Å be vedkommende om "å ta seg sammen" er vel også litt drøyt, syns du ikke?

Situasjonen vedkommende skriver om er ikke enkel, det kan jeg skrive under på, siden jeg selv er aleneforsørger og har slitt mer enn engang med å få "endene til å møtes" når eksamenstiden har nærmet seg.

Neste gang kan det kanskje være lurt å se mer på innholdet i det vedkommende skriver, fremfor å kritisere måten det skrives på.

[Gjest wienna]

Jeg oppfattet svaret ditt slik.

Å be vedkommende om "å ta seg sammen" er vel også litt drøyt, syns du ikke?

Situasjonen vedkommende skriver om er ikke enkel, det kan jeg skrive under på, siden jeg selv er aleneforsørger og har slitt mer enn engang med å få "endene til å møtes" når eksamenstiden har nærmet seg.

Neste gang kan det kanskje være lurt å se mer på innholdet i det vedkommende skriver, fremfor å kritisere måten det skrives på.

Om du gadd å lese innlegget mitt ordentlig, hadde du kanskje sett at jeg ikke ba henne slutte å syte. Men det er stor forskjell på å være sliten og å ønske å ta livet av seg. Og man "spøker" ikke med sistnevnte "bare" fordi man er sliten.

[Gjest printa]

Om du gadd å lese innlegget mitt ordentlig, hadde du kanskje sett at jeg ikke ba henne slutte å syte. Men det er stor forskjell på å være sliten og å ønske å ta livet av seg. Og man "spøker" ikke med sistnevnte "bare" fordi man er sliten.

Leser du svaret til "sliten studine" - ser vel du også like godt som oss andre at hun ikke "spøker" med "sistnevnte".

[Gjest sliten studine]

Jeg skjønner at du er sliten, men synes ærlig talt du burde tenke deg litt om når det gjelder det du skriver på slutten. Mener du virkelig at du like godt kunne gjort slutt på alt? I tilfelle bør du ta deg sammen. Ja, du er sliten. Men du er frisk, du har et barn og du har mennesker som bryr seg om deg, selv om de ikke bor i umiddelbar nærhet. Så å snakke om å avslutte livet "bare" fordi man er sliten, synes jeg blir litt drøyt.

Walk a mile in my shoes... Noe med svaret ditt sier meg at du aldri har gjort noe lignende.

[Gjest sliten studine]

Oi, jeg føler med deg. Og jeg syns andre som svarer deg i denne tråden, burde tenke seg bedre om før de kaller deg sytete.(Vedkommende burde vite bedre)

Jeg er 100% sikker på at du ikke er dum. Det må være veilederen din som ikke har skjønt poenget. Kvalitetsreformen som ble skulle vært innført høsten 2003, stiller krav til din faglærer om tettere oppfølging av sine studenter. Føler du ikke at han tar deg på alvor, kan du klage på han/henne gjennom referansegruppa di, eller levere en klage til rektor.

Jeg er selv alenemor og student, og jeg vet hvor vanskelig det kan være. Utdanningssystemet i dag er tilegnet de helt unge, som enten er barn selv, eller ikke har forståelse for at andre har det.

Du kan ikke ta en telefon til din nærmeste familie, om du har noen, og forklare hvor tøfft du har det nå. Slik at de kan hjelpe deg i en overgangsperiode. Ellers kan du snakke med de som har tilsyn med barna dine, om de kan være behjelpelig med å søke om "hjelpetiltak" for deg, fordi du har det jævlig tøfft.

Uansett, snakk med noen!.

Takk - ordene dine varmer.

Det er godt å høre at ikke alle tror man bare kan "ta seg sammen". Akkurat nå kan ikke jeg det. Da er det godt å merke at noen forstår...takk!

[Gjest printa]

Takk - ordene dine varmer.

Det er godt å høre at ikke alle tror man bare kan "ta seg sammen". Akkurat nå kan ikke jeg det. Da er det godt å merke at noen forstår...takk!

Håper det ordner seg for deg, og at du får hjelp i noen dager til å komme deg ovenpå igjen.

Har du noen planer?

Fars avtaltebrudd er ofte vår hovedfiende. Det tærer ofte mer på mitt humør, enn rutinene i det daglige og eksamen hengende over hodet.

[Gjest sliten studine]

Håper det ordner seg for deg, og at du får hjelp i noen dager til å komme deg ovenpå igjen.

Har du noen planer?

Fars avtaltebrudd er ofte vår hovedfiende. Det tærer ofte mer på mitt humør, enn rutinene i det daglige og eksamen hengende over hodet.

Ja, du har helt rett. Avtalebruddene gjør at jeg stadig vekk må hive meg rundt i stedet for å få hvile ut. Uansett - jeg er så sliten at når ungene er vel avgårde til ham annenhver fredag, bare sovner jeg og våkner langt utpå lørdagen. Da venter oppvasken og studiene. Det er ikke fri.

Jeg er så langt nede nå at jeg i går fullstendig gikk fra konseptene da ungene ikke la seg da de skulle i går kveld. Og både de og jeg gråt oss tilslutt i søvn.

Jeg innser at jeg ikke har mer krefter _fysisk_ til å være alenemor, slik livssituasjonen vår er. Når jeg legger meg ned, kjennes det som om hjertet skal stoppe eller at jeg skal få hjerneslag. Og jeg går rundt og gråter hele tida, tårene bare kommer enten jeg er alene eller i butikken eller på gata. Jeg er helt utslitt. Og det har jeg vært så lenge nå, at jeg er redd jeg snart stuper - bokstavlig talt går i dørken.

Ekstra ille blir det når på toppen av alt en veileder på skolen signaliserer jeg er dum, ungene sier jeg er dum, eksen sier jeg er en dårlig mor, og ungene kommer hjem med melding fra skolen. Jeg blir helt paranoid - går rundt og legger merke til alle smilene som ikke blir smilt, alle ordene som ikke blir sagt, alt som kan tyde på at alle andre har skjønt det jeg ikke har skjønt før nå: Hele "morsprosjektet" og hele "studentprosjektet" faller i fisk - og andre prosjekter har jeg jo ikke hatt tid til. Ergo faller jeg i fisk.

Ja,ja - dette var sutring nok for i dag. Oppvasken og studiene og studiegruppene og foreleser og alt annet venter - mens papirene og rotet hoper seg opp omkring meg og...ha en fin dag.

[Gjest printa]

Ja, du har helt rett. Avtalebruddene gjør at jeg stadig vekk må hive meg rundt i stedet for å få hvile ut. Uansett - jeg er så sliten at når ungene er vel avgårde til ham annenhver fredag, bare sovner jeg og våkner langt utpå lørdagen. Da venter oppvasken og studiene. Det er ikke fri.

Jeg er så langt nede nå at jeg i går fullstendig gikk fra konseptene da ungene ikke la seg da de skulle i går kveld. Og både de og jeg gråt oss tilslutt i søvn.

Jeg innser at jeg ikke har mer krefter _fysisk_ til å være alenemor, slik livssituasjonen vår er. Når jeg legger meg ned, kjennes det som om hjertet skal stoppe eller at jeg skal få hjerneslag. Og jeg går rundt og gråter hele tida, tårene bare kommer enten jeg er alene eller i butikken eller på gata. Jeg er helt utslitt. Og det har jeg vært så lenge nå, at jeg er redd jeg snart stuper - bokstavlig talt går i dørken.

Ekstra ille blir det når på toppen av alt en veileder på skolen signaliserer jeg er dum, ungene sier jeg er dum, eksen sier jeg er en dårlig mor, og ungene kommer hjem med melding fra skolen. Jeg blir helt paranoid - går rundt og legger merke til alle smilene som ikke blir smilt, alle ordene som ikke blir sagt, alt som kan tyde på at alle andre har skjønt det jeg ikke har skjønt før nå: Hele "morsprosjektet" og hele "studentprosjektet" faller i fisk - og andre prosjekter har jeg jo ikke hatt tid til. Ergo faller jeg i fisk.

Ja,ja - dette var sutring nok for i dag. Oppvasken og studiene og studiegruppene og foreleser og alt annet venter - mens papirene og rotet hoper seg opp omkring meg og...ha en fin dag.

Uff, nei du har det ikke enkelt.

Hadde jeg vært deg hadde jeg gått til veileder og gitt han ei "lekse". Fortalt han om min situasjon, om hvor vanskelig alt er nå. Og at du reagerer veldig når han i tillegg "signalierer" at du er dum. Hans oppgave som veileder og faglærer, er å få deg til å forstå det han forsøker å lære deg. Har han ikke greid det, da er det han som har et problem, og ikke du!

Håper dagen din også blir fin!

Finnes det en frivillighetssentral i ditt nærområde? Denne kan formidle hjelp til barnevakt, vet jeg.

[Gjest sliten studine]

Uff, nei du har det ikke enkelt.

Hadde jeg vært deg hadde jeg gått til veileder og gitt han ei "lekse". Fortalt han om min situasjon, om hvor vanskelig alt er nå. Og at du reagerer veldig når han i tillegg "signalierer" at du er dum. Hans oppgave som veileder og faglærer, er å få deg til å forstå det han forsøker å lære deg. Har han ikke greid det, da er det han som har et problem, og ikke du!

Håper dagen din også blir fin!

Finnes det en frivillighetssentral i ditt nærområde? Denne kan formidle hjelp til barnevakt, vet jeg.

Takk for hilsen. Sitter på skolen nå. Går framover med museskritt. Har fått time hos lege til legeattest/sykemelding for å muligens lette litt på presset. Satser på konteeksamen om det går galt til jul, i stedet for å lese meg enda mer syk og sliten. Det har vært og er uvurderlig hjelp i dine små kommentarer - noen øyeblikk her var jeg virkelig ute og kjøre...

Ha en fin kveld der du er!

[Gjest printa]

Takk for hilsen. Sitter på skolen nå. Går framover med museskritt. Har fått time hos lege til legeattest/sykemelding for å muligens lette litt på presset. Satser på konteeksamen om det går galt til jul, i stedet for å lese meg enda mer syk og sliten. Det har vært og er uvurderlig hjelp i dine små kommentarer - noen øyeblikk her var jeg virkelig ute og kjøre...

Ha en fin kveld der du er!

Håper legen din kan hjelpe deg med mer enn legeattest og sykemelding.

Forelegg han situasjonen din, og si du er "dødsfortvilet" over din situasjon.

Aleneforeldre er en stigmatisert gruppe, som mange i samfunnet fremdeles ikke tar på alvor. Det er viktig at vi alle som føler situasjonen på kroppen, kan si noe om hvor vanskelig det kan være.

Mine kommentarer til deg, det skulle bare mangle! Jeg er på østlandet, og du?

Ha det fin fint du også ;-)