Om å gå i dørken

[Gjest hvor meget er for meget?]

Leser innlegget til "sliten studine" og har i tillegg en venninne som også har det slik hun beskriver. Enslig forørger, ingen slekt å støtte seg til, på attføring (min venninne), dårlig økonomi, barn, sykdom, studier som krever mye, og nå møter hun veggen.

Og jeg sitter her og lurer på - hvor mye er for meget for et menneske? Jeg vet at min venninne kontaktet barnevernet for å få hjelp, men de syntes hun greide seg godt nok og hadde ikke noe å tilby, egentlig. Bortsett fra et tilbud til den eldste sønnen, som han ikke ville være med på.

Siden jeg ser at det er minst to som har det slik - tenker jeg at det er sikkert flere. Hvor går grensen for hva man må greie alene og når man "går i dørken"?

Min venninne har lite sosialt nettverk - foreldrene er døde, og mannen hennes var så vanskelig å leve med at hun nesten ikke har annet sosialt nettverk enn oss medstudenter. Og det er bare rent faglig.

Jeg tenker også på hva det betyr for barn når ikke mor har mange andre voksne mennesker - og mor er sliten. Barn trenger jo voksenkontakt.

Er det noen andre her inne som har gode råd eller meninger om hvordan man a) kan hjelpe dem, når man ikke egentlig omgås annet enn på studiestedet og hvem som kan hjelpe dem når de ikke selv orker være sosialt aktive?

Jeg vil gjerne hjelpe, men har ikke så mye tid utover studiene mine og de vennene jeg har til daglig.