Til dere som mente det ville bli større arbeidsledighet med de rødgrønne.

[Gjest KariKruskakli]

Dere var så redde for at det skulle bli flere unnasluntrere med de rødgrønne.

Jeg og mange andre mente at arbeidsledigheten ville synke.

Nå skal dagpengene reduseres fra 3 til 2 år. Har man ikke fått seg jobb da, må man gå på sosialen.

Det var på tide. Dette vil "presse" unnasluntrere til å gjøre en innsats med å få seg jobb.Arbeidsledigheten vil synke. På to år må det være mulig å få seg en jobb.

Så kan man heller øke arbeidsledighetstrygden til de som virkelig har behov for den.

[fei1365380229]

Dagpengene ble redusert fra 3 til 2 år med Bondevikregjeringen den.

Jeg syns det blir helt feil å betegne alle som ikke får seg jobb på 2 år som unnasluntrere. Det finnes litt eldre folk som kan ha problemer med å få seg noe og som ikke får noen hjelp fordi de ikke er syke.

[Gjest KariKruskakli]

Dagpengene ble redusert fra 3 til 2 år med Bondevikregjeringen den.

Jeg syns det blir helt feil å betegne alle som ikke får seg jobb på 2 år som unnasluntrere. Det finnes litt eldre folk som kan ha problemer med å få seg noe og som ikke får noen hjelp fordi de ikke er syke.

Jeg sa ikke alle var det, men det vil legge et press på en god del unnasluntrere, for man ikke nekte for at de finnes.

[Prozak]

Bah! De som ikke er interessert i å være annet enn unnasluntrere bryr seg lite om hvor de får pengene fra. Å dytte arbeidsledige over på sosialen er et forventet tricks for å generere lavere ledighetstall - når man så snakker om den "lave" ledigheten, så nevner man selvfølgelig ikke det økte antall sosialklienter.

Det er fantastisk mye bevisst triksing og juks på politisk plan når de leker med slike tall - det gjelder enhver regjering - rød, rønn eller blå. Det er viktigere at ting umiddelbart virker "bra" enn hvordan de egentlig er. Det siste kan man skyve fremover.

".................................."

[Gjest KariKruskakli]

Bondevikregjeringen?

Det der må jeg finne ut av før jeg kan kommentere det.

[Gjest KariKruskakli]

Bah! De som ikke er interessert i å være annet enn unnasluntrere bryr seg lite om hvor de får pengene fra. Å dytte arbeidsledige over på sosialen er et forventet tricks for å generere lavere ledighetstall - når man så snakker om den "lave" ledigheten, så nevner man selvfølgelig ikke det økte antall sosialklienter.

Det er fantastisk mye bevisst triksing og juks på politisk plan når de leker med slike tall - det gjelder enhver regjering - rød, rønn eller blå. Det er viktigere at ting umiddelbart virker "bra" enn hvordan de egentlig er. Det siste kan man skyve fremover.

".................................."

Uansett hvilken regjering som har æren, så tror jeg det er en større sperre for mange å gå på sosialen, enn å motta ledighetstrygd.

[Hawkwind]

jada.

Straff en hel masse uskydige mennesker med å tvinge dem på sosialen, for å få rammet de få menneskene som ordningen faktisk er tiltenkt å ramme.

Mulig Bondevik-regjeringen satte denne ut i livet - men tankegangen er -meget- typisk Arbeiderpartiet.

[Gjest KariKruskakli]

jada.

Straff en hel masse uskydige mennesker med å tvinge dem på sosialen, for å få rammet de få menneskene som ordningen faktisk er tiltenkt å ramme.

Mulig Bondevik-regjeringen satte denne ut i livet - men tankegangen er -meget- typisk Arbeiderpartiet.

Etter hele 2 år, tror jeg ikke man straffer så mange som ordningen er tiltenkt.

2 er ganske lang tid til å få seg en ny jobb på.

Når man i tillegg vil sette i gang tiltak, for å få de arbeidsledige opp om morgenen, så vil det gi et lite spark bak.

Hvor mange år synes du er passende da?

[Gjest erdetikkesånnda?]

Uansett hvilken regjering som har æren, så tror jeg det er en større sperre for mange å gå på sosialen, enn å motta ledighetstrygd.

Ja, sikkert særlig for dem denne ordningen i utganspunktet er ment å ramme....?

Det blir jo bare flere sosialklienter etterhvert. Skulle ikke regjeringen øke satsene der også? Da er vi i så fall like langt kommet, eller?

[fei1365380229]

Etter hele 2 år, tror jeg ikke man straffer så mange som ordningen er tiltenkt.

2 er ganske lang tid til å få seg en ny jobb på.

Når man i tillegg vil sette i gang tiltak, for å få de arbeidsledige opp om morgenen, så vil det gi et lite spark bak.

Hvor mange år synes du er passende da?

Men har ikke undersøkelser vist at det er eldre og innvandrere som ikke får arbeid i løpet av 2 år, og det er faktisk ikke alltid pga. at de ikke vil.

For mange eldre er det ikke noe å hente på å gå på sosialen fordi de har en ektefelle som tjener penger og de blir beregnet ut fra dette.

Jeg syns ærlig talt man burde ha krav på hjelp/tiltak hvis man har vært i arbeid hele sitt liv og dessverre mister jobben.

[Gjest tidligere langtidsledig]

Vet du hva - du har ikke anelse om hva du snakker om, og det er nesten så jeg ønsker deg å miste jobben så du kan få føle litt på livets realiteter - den slags holdninger som du - og andre her, legger for dagen har holdt på å ødelegge meg psykisk.

Til tross for høyere utdannelse, flere års erfaring, gode attester og referanser (eller kanskje nettopp derfor) tok det meg 2 1/2 år fra jeg mistet jobben til jeg omsider fikk en ny - og jeg holdt på å slite meg ut med jobbsøking, og knekke fullstendig sammen av mangel på respons. Jeg hadde til og med professjonell hjelp i nesten et år før jeg lyktes, til tross for at konsulenten ga meg backing på at jeg gjorde alt rett - og jeg hadde faktisk jobbsøking som fulltidsjobb i måneder av gangen - og halvtidsjobb innimellom. Jeg var i kontakt med samtlige vikarbyråer som var i nærheten av aktuelle, ikke alle ville snakke med meg.

Jeg prøvde meg som selger, men det ble for tøft (kun provisjonslønn), trålte markedet etter lærervikariater - også tilfeldige timer, arbeidet 3 måneder i ubetalt praksis, dvs. ut over ledighetstrygd, og var i grunnen villig til å ta det meste. Søkte også på alle mulige slags jobber, oppsøkt firmaer direkte osv, var villig til å flytte til tross for at jeg bor i en del av landet der jobbmarkedet ikke er hverken spesielt dårlig eller lite i utgangspunktet. Etterhvert ble jo selvtilliten temmelig tynnslitt, så uten konsulenten hadde jeg antagelig brutt sammen, men etterhvert så begynte jeg å søke på stillinger som jeg i utgangspunktet trodde hang for høyt - og da kom intervjuene - og til slutt jobben.

Jeg kjenner også mange andre som har slitt med det samme, ingen jobbtilbud tross hard innsats over lengre tid. Flere av disse har fortsatt ikke lykkes - de fleste av dem har noe utdannelse og god erfaring, og er godt voksne - men ennå langt unna pensjonsalder.

Ta slike holdninger som dine, prøv å leve på 60% eller mindre av din "normale" inntekt over lengre tid, uten det sosiale nettverket og anerkjennelsen som jobb gir, uten rett til feriepenger, og vit at i andre enden venter sosialen, som selvsagt krever at du selger alt du måtte ha av verdier før du får et øre - virkelig ett misunnelsesverdig liv, det lover jeg deg.

Nå har det forøvrig vært kun to år med dagpenger for alle som ble arbeidsledige siden januar 2003 - så skjønner ikke helt "nyheten" din. Selv falt jeg utenfor før den datoen, og hadde altså rett på 3 år, uten det hadde jeg antagelig vært uten hus og bil nå, og med få muligheter til noenside å komme tilbake til sammfunnet - å selge huset var den store skrekken, men så kom altså jobben i tide, ønsker det for alle dere som sliter der ute - det er håp selv om du har vært ledig lenge, ikke gi opp - ikke alle er fordomsfulle og selvgode, heller ikke blant arbeidsgiverne.

[Hawkwind]

Etter hele 2 år, tror jeg ikke man straffer så mange som ordningen er tiltenkt.

2 er ganske lang tid til å få seg en ny jobb på.

Når man i tillegg vil sette i gang tiltak, for å få de arbeidsledige opp om morgenen, så vil det gi et lite spark bak.

Hvor mange år synes du er passende da?

Kjenner til mange som etter 2 år ikke har fått seg jobb.

Kvinner i aldersgruppen 50-60 som har vært hjemme med barna i unge år, kommet ut i arbeidslivet og så mistet arbeidet ved nedleggelse e.l. er en gruppe mennesker som rammes -hardt- her.

Selv om det blir færre med kun grunnskole utdanning av menneskene i den aldersgruppen; så finnes det definitivt en del av dem.

Ellers er hele systemet med meldekort, og påfølgende sosialhjelp mennesklig nedbrytende.

Man behandles som en sosial snylter om man ikke evner å skaffe seg arbeid.

Med de etterhvert svært så stringente krav som stilles til arbeidstakere; er det mange som faller utenfor på jobbintervjuer - og det å la dem henfalle til å gå på sosialen fordi de ikke er flinke til å snakke med personer på jobbintervju, eller fordi de får for dårlig score på en av disse alskens testene man bruker overalt i dag - det er nedverdigende.

Om man virkelig vil ha mennesker ut i arbeid; bør man som minimum begynne å tenke på coaching på Aetat.

Om en person etter et visst tidsrom ikke har fått jobb; at man da har et større apparat for å løse det som for den personen alt da trolig er et stort problem - ikke minst økonomisk.

Kartlegging av utdannelse og erfaring gjøres - det er greit nok.

Videre bør personens evner og personlighet kartlegges og analyseres.

Man bør ha kortfattede intensive skoleringskurs, hvor arbeidssøkende med sammenfallende evner/personligheter kurses og undervises på generelt grunnlag.

Med henhold til kommunikasjon med potesnielle arbeidsgivere, intervjusituasjoner - en viss begrenset læring i forhold til generelle jobbfunksjoner som finnes i de typer stillinger disse menneskene har evner til å jobbe med.

I tillegg bør man for enkelte yrkesgrupper (provisjonssalg, eksempelvis) la de arbeidssøkende prøve seg - med en økonomisk garanti fra Aetat i bakhånd slik at de kan tenke på å jobbe - fremfor hvordan de skal få seg mat i morgen.

Det systemet og de ordninger man har satt i verk i Norge de siste årene i forhold til de som ikke enkelt får seg ny jobb, er og blir avskyelige i mine øyne.

Konsensus, som du og tydeligvis støtter, er at enten får du deg jobb, eller så kan du dra til helvete.

Kapitalisme 100% etter amerikansk (USA) modell.

Er vel ikke lenge før de uten særskilt utdanning i Norge må jobbe 18 timer i døgnet på tre forskjellige arbeidsplasser for å få penger nok til å overleve heller...

[favn]

Hva er dette for noe sludder?

Jeg kan opplyse deg om at 2 års arbeidsledighet alldeles ikke er uvanlig for folk, og at dette IKKE skyldes unnasluntring som du kaller det.

Skuffende innlegg fra deg. Hva var poenget, bortsett fra å sparke nedover?

[Gjest KariKruskakli]

Hva er dette for noe sludder?

Jeg kan opplyse deg om at 2 års arbeidsledighet alldeles ikke er uvanlig for folk, og at dette IKKE skyldes unnasluntring som du kaller det.

Skuffende innlegg fra deg. Hva var poenget, bortsett fra å sparke nedover?

"Skuffende innlegg fra deg. Hva var poenget, bortsett fra å sparke nedover? "

Vel, det kan se ut som skjærer alle over en kam, og det er selvsagt ikke meningen.

Man kan jo sette en grense på 3, 4 ,5 år.

Hva mener du er passende?

[Gjest KariKruskakli]

Vet du hva - du har ikke anelse om hva du snakker om, og det er nesten så jeg ønsker deg å miste jobben så du kan få føle litt på livets realiteter - den slags holdninger som du - og andre her, legger for dagen har holdt på å ødelegge meg psykisk.

Til tross for høyere utdannelse, flere års erfaring, gode attester og referanser (eller kanskje nettopp derfor) tok det meg 2 1/2 år fra jeg mistet jobben til jeg omsider fikk en ny - og jeg holdt på å slite meg ut med jobbsøking, og knekke fullstendig sammen av mangel på respons. Jeg hadde til og med professjonell hjelp i nesten et år før jeg lyktes, til tross for at konsulenten ga meg backing på at jeg gjorde alt rett - og jeg hadde faktisk jobbsøking som fulltidsjobb i måneder av gangen - og halvtidsjobb innimellom. Jeg var i kontakt med samtlige vikarbyråer som var i nærheten av aktuelle, ikke alle ville snakke med meg.

Jeg prøvde meg som selger, men det ble for tøft (kun provisjonslønn), trålte markedet etter lærervikariater - også tilfeldige timer, arbeidet 3 måneder i ubetalt praksis, dvs. ut over ledighetstrygd, og var i grunnen villig til å ta det meste. Søkte også på alle mulige slags jobber, oppsøkt firmaer direkte osv, var villig til å flytte til tross for at jeg bor i en del av landet der jobbmarkedet ikke er hverken spesielt dårlig eller lite i utgangspunktet. Etterhvert ble jo selvtilliten temmelig tynnslitt, så uten konsulenten hadde jeg antagelig brutt sammen, men etterhvert så begynte jeg å søke på stillinger som jeg i utgangspunktet trodde hang for høyt - og da kom intervjuene - og til slutt jobben.

Jeg kjenner også mange andre som har slitt med det samme, ingen jobbtilbud tross hard innsats over lengre tid. Flere av disse har fortsatt ikke lykkes - de fleste av dem har noe utdannelse og god erfaring, og er godt voksne - men ennå langt unna pensjonsalder.

Ta slike holdninger som dine, prøv å leve på 60% eller mindre av din "normale" inntekt over lengre tid, uten det sosiale nettverket og anerkjennelsen som jobb gir, uten rett til feriepenger, og vit at i andre enden venter sosialen, som selvsagt krever at du selger alt du måtte ha av verdier før du får et øre - virkelig ett misunnelsesverdig liv, det lover jeg deg.

Nå har det forøvrig vært kun to år med dagpenger for alle som ble arbeidsledige siden januar 2003 - så skjønner ikke helt "nyheten" din. Selv falt jeg utenfor før den datoen, og hadde altså rett på 3 år, uten det hadde jeg antagelig vært uten hus og bil nå, og med få muligheter til noenside å komme tilbake til sammfunnet - å selge huset var den store skrekken, men så kom altså jobben i tide, ønsker det for alle dere som sliter der ute - det er håp selv om du har vært ledig lenge, ikke gi opp - ikke alle er fordomsfulle og selvgode, heller ikke blant arbeidsgiverne.

"å miste jobben så du kan få føle litt på livets realiteter - den slags holdninger som du - og andre her, legger for dagen har holdt på å ødelegge meg psykisk"

Eh, hva slags holdninger????

Hvis du får psykiske problemer av innlegget mitt, har du ikke skjønt noen ting av det.

[Gjest printa]

Arbeidsledighet er minst et tosidig problem.

For det første må man ikke generalisere. Det er nemlig ikke alle som er "unnasluntrende".De fleste jobber hardt i flere år for å finne arbeid.

For det andre er det vanskeligere å få fast jobb, etter høyre/bondevikregjeringen. Høybråten ville ha flere midlertidig ansettelser, husker vi.

For det tredje, finnes det grupper i samfunnet som blir stigmatisert i jobbsøkeprosessen. Mennesker med minoritetsbakgrunn, språkvansker, og sosial status spiller inn når man stiller som søker sammen med mange andre.

Vi får håpe at rødgrønn gjør noe med det, men endringer skjer som kjent ikke over natta.

[favn]

"Skuffende innlegg fra deg. Hva var poenget, bortsett fra å sparke nedover? "

Vel, det kan se ut som skjærer alle over en kam, og det er selvsagt ikke meningen.

Man kan jo sette en grense på 3, 4 ,5 år.

Hva mener du er passende?

Det har jeg ikke kompetanse til å uttale meg om. Og ellers ser jeg overhodet ikke noe som helst intelligent i å overføre folk fra en, tross alt, noenlunde respektabel dagpengetilværelse til å krype for sosialen for å opprettholde tak over hodet og brødfø seg selv og familie.

Hvorfor er du opptatt av dette?

Det jeg imidlertid vet, er at arbeidsløshet rammer mange og at dette ikke har noe med 'unnasluntring å gjøre'. Mange høyt utdannede feks sliter beinhardt, de er overkvalifiserte for det meste, og er i knallhard konkurranse om de få jobbene de er 'passe' kvalifiserte til.

Les historien til 'tidligere langtidsledig' - gripende, men slett ikke unik.

Forleden leste jeg noe om at s.k. 'unnasluntrere' kan reduseres til noen få. Det viser seg at mange registrerte arbeidsledige i realiteten er syke/uføre som ikke har hatt krefter/anledning etc til å komme seg på rett sted innenfor folketrygden.

[favn]

"å miste jobben så du kan få føle litt på livets realiteter - den slags holdninger som du - og andre her, legger for dagen har holdt på å ødelegge meg psykisk"

Eh, hva slags holdninger????

Hvis du får psykiske problemer av innlegget mitt, har du ikke skjønt noen ting av det.

Dette bør du ta selvkritikk på. Hovedinnlegget ditt er eksplisitt fylt av forakt overfor langtidsledige.

[Gjest KariKruskakli]

Arbeidsledighet er minst et tosidig problem.

For det første må man ikke generalisere. Det er nemlig ikke alle som er "unnasluntrende".De fleste jobber hardt i flere år for å finne arbeid.

For det andre er det vanskeligere å få fast jobb, etter høyre/bondevikregjeringen. Høybråten ville ha flere midlertidig ansettelser, husker vi.

For det tredje, finnes det grupper i samfunnet som blir stigmatisert i jobbsøkeprosessen. Mennesker med minoritetsbakgrunn, språkvansker, og sosial status spiller inn når man stiller som søker sammen med mange andre.

Vi får håpe at rødgrønn gjør noe med det, men endringer skjer som kjent ikke over natta.

"For det første må man ikke generalisere. Det er nemlig ikke alle som er "unnasluntrende"

Men kjære vene, hvor har jeg sagt det???????

[favn]

Vet du hva - du har ikke anelse om hva du snakker om, og det er nesten så jeg ønsker deg å miste jobben så du kan få føle litt på livets realiteter - den slags holdninger som du - og andre her, legger for dagen har holdt på å ødelegge meg psykisk.

Til tross for høyere utdannelse, flere års erfaring, gode attester og referanser (eller kanskje nettopp derfor) tok det meg 2 1/2 år fra jeg mistet jobben til jeg omsider fikk en ny - og jeg holdt på å slite meg ut med jobbsøking, og knekke fullstendig sammen av mangel på respons. Jeg hadde til og med professjonell hjelp i nesten et år før jeg lyktes, til tross for at konsulenten ga meg backing på at jeg gjorde alt rett - og jeg hadde faktisk jobbsøking som fulltidsjobb i måneder av gangen - og halvtidsjobb innimellom. Jeg var i kontakt med samtlige vikarbyråer som var i nærheten av aktuelle, ikke alle ville snakke med meg.

Jeg prøvde meg som selger, men det ble for tøft (kun provisjonslønn), trålte markedet etter lærervikariater - også tilfeldige timer, arbeidet 3 måneder i ubetalt praksis, dvs. ut over ledighetstrygd, og var i grunnen villig til å ta det meste. Søkte også på alle mulige slags jobber, oppsøkt firmaer direkte osv, var villig til å flytte til tross for at jeg bor i en del av landet der jobbmarkedet ikke er hverken spesielt dårlig eller lite i utgangspunktet. Etterhvert ble jo selvtilliten temmelig tynnslitt, så uten konsulenten hadde jeg antagelig brutt sammen, men etterhvert så begynte jeg å søke på stillinger som jeg i utgangspunktet trodde hang for høyt - og da kom intervjuene - og til slutt jobben.

Jeg kjenner også mange andre som har slitt med det samme, ingen jobbtilbud tross hard innsats over lengre tid. Flere av disse har fortsatt ikke lykkes - de fleste av dem har noe utdannelse og god erfaring, og er godt voksne - men ennå langt unna pensjonsalder.

Ta slike holdninger som dine, prøv å leve på 60% eller mindre av din "normale" inntekt over lengre tid, uten det sosiale nettverket og anerkjennelsen som jobb gir, uten rett til feriepenger, og vit at i andre enden venter sosialen, som selvsagt krever at du selger alt du måtte ha av verdier før du får et øre - virkelig ett misunnelsesverdig liv, det lover jeg deg.

Nå har det forøvrig vært kun to år med dagpenger for alle som ble arbeidsledige siden januar 2003 - så skjønner ikke helt "nyheten" din. Selv falt jeg utenfor før den datoen, og hadde altså rett på 3 år, uten det hadde jeg antagelig vært uten hus og bil nå, og med få muligheter til noenside å komme tilbake til sammfunnet - å selge huset var den store skrekken, men så kom altså jobben i tide, ønsker det for alle dere som sliter der ute - det er håp selv om du har vært ledig lenge, ikke gi opp - ikke alle er fordomsfulle og selvgode, heller ikke blant arbeidsgiverne.

Det var et flott og gripende innlegg, og jeg håper folk som leser din historie, tenker seg grundig om før de neste gang viser forakt for en ulykke som kan ramme enhver.