er det galt om man som adoptivbarn IKKE er opptatt av røtter?

[Gjest røtter?]

http://www.dagbladet.no/magasinet/2003/06/07/370565.html

MÅ vi ha røtter? I følge flere forskere kan det virke som om det er noe galt med en hvis IKKE er opptatt av sitt biologiske opphav, og at alle adoptivbarn før eller siden vil ha en periode hvor de blir opptatt av sitt biologiske opphav?

er det samme fenomenet som skjer når da ikke-adopterte begynner med slektsforskning og ønsker å finne en tilknytning der?

Trenger vi biologiske røtter? Og er det galt om man ikke er opptatt av det?

Hva tenker dere?

[Gjest røtter?]

ja dette skulle egentlig inn på et annet forum men jeg kan vel få like bra svar her:)

[Gjest Nuance]

ja dette skulle egentlig inn på et annet forum men jeg kan vel få like bra svar her:)

Jeg tror at det er forferdelig forskjellig hvordan folk som er adoptert forholder seg til "røttene".

Som med det meste annet her i livet.

En jeg vet om brukte mange år av livet sitt mellom hun var 16 og 23 på å lete etter og finne "opphavet sitt" på en annen kant av verden. Og det var veldig viktig for henne, og hun har kontakt med søsken derfra ennå.

En annen (nå 29 år) ble tatt med som 19-åring på stor tur av adoptivfamilien sin,som de hadde spart til kjempelenge for å se stedet hun var født (også på en annen kant av verden) og det er virkelig en pine å se alle bildene fra den turen. En sjenert og brydd jente, som ser bort. Hun syntes det var vanvittig slitsomt, alt sammen, og sa da hun kom hjem at hun egentlig ikke brydde seg noe om der "hun kom fra" og helst ville ha blitt hjemme.

Vanskelig å vite hva som er best. Den det gjelder, må ta sjansen på at det skal føles viktig. Føles det ikke viktig for h*n, så er det ikke viktig.

[Mrs. Wallace]

Nei, det er ikke noe galt med folk som ikke er opptatt av røttene sine - og man kan være et helt og komplett menneske uten å vite noen eneste ting om biologisk opphav.

Adopterte er som folk flest: Forskjellige.

Problemet oppstår når det fokuseres så mye på biologi og røtter at det fremstår som normalen og det riktige. Både enkelte forskere og Tore Strømøy fremstiller røttersøkning som en saliggjørende og nødvendig prosess.

For mange er det både riktig og nødvendig å søke opp sine røtter og sitt opphav. For andre er andre ting som er viktige faktorer i prosessen for å "finne seg sjæl" og definere seg selv som person.

Vi bør ha respekt og forståelser for alle avskygningene. Men slik det er i dag, er nok den såkalte biosentrismen den mest fremtredende.

[Gjest varianser]

Det står i artikkelen: "Det finnes ingen liknende debatt i Norge". (som den i Sverige).

Dette stemmer jo ikke. Geir Follevåg (som referers i artikkelen) er jo en av dem som har satt igang slik debatt i Norge, med sin bok "adoptert identitet" i 2002. Det har absolutt vært debatt om dette temaet her i Norge også.

Konklusjonen er vel, at ikke to adopterte er like, og at hva slags behov man har for å finne røtter eller la vær, varierer veldig fra person til person.

[Gjest Har adoptert]

Jeg tenker at det IKKE er galt om adoptivbarn ikke er opptatt av sitt biologiske opphav! )

Jeg stiller med åpent sinn.