Depresjon og tvangstanker.

[Princesse]

Fikk en alvorlig atypisk depresjon med bla. selvmordstanker og tvangstanker i begynnelsen av april i år. Ble passet på av min mor og min mormor og litt min tante og far i noen mnd. Ble innlagt i juli, da både meg og familien var slitne.

Jeg ble skrevet ut i forrige uke, men sliter fortsatt med en moderat/tung depresjon og tvangstanker. Har siden dag en av sykdommen, lengtet "hjem". Dvs. jeg hadde lyst å forlate denne planeten pga at jeg følte at jeg ikke hadde mer her å gjøre. Følte meg som en 90- åring. Hadde verk i kroppen og følte virkeligheten var uvirkelig, nesten som en illusjon. Mistet Dessuten alle følelser og hadde selvmordstanker konstant utenom når jeg sov. Derfor prøvde jeg å sove mest mulig. Sov både natt og så mye jeg klarte på dagen. klarte såvidt å sitte eller stå. Kunne ikke høre musikk eller skarpe lyder eller se tv. Kunne ikke snakke mye eller lese mye.

Nå har de somatiske plagene gått vekk og har mindre selvmordstanker og har fått igjen følelser.Har enormt lite energi.Dessuten føler jeg meg tung og veldig deprimert og apatisk.

Tvangstankene har jeg fortsatt og de har vært der siden jeg ble syk i april. De er stortsett de samme hele tiden. De siste mnd har de spesielt dreid seg om at jeg ikke skjønner hvorfor jeg er her og ikke en annen plass (f.eks på andre siden av jorden eller i naboens hus). Jeg føler meg også som et sandkorn i denne verden (ubetydelig) og klarer ikke ta mine egne meninger alvorlig. Det har kanskje noe med at jeg i de 7 mnd da sykdommen var på det verste, så ble jeg objektiv og mistet en del av personligheten min ved at jeg ikke klarte å være subjektiv. Nåp sliter jeg med å akseptere meg selv og mine egene meninger. Jeg sliter med å tro på meg selv, av den grunn at jeg vet at alle andre på jodren tror også på sine egne meninger og overbevisninger, men det betyr jo ikke at alle har rett. Så jeg sliter med å akseptere at jeg har meninger i det heletatt. HVorfor skal jeg ha mer rett enn andre? Dessuten sliter jeg med å akseptere at jeg er menneske, noe som er latterlig fordi jeg ble skapt som menneske og har ikke noe annet valg.....Tvangstankene er der hele dagen lang, så blir slitsomt! Noen som har noen råd? Er det mulig at de kan forsvinne? Jeg er så redd for at de skal være der for altid og at jeg aldri vil bli helt frisk. Og at viss jeg kommer ut av depresjonene, så vil de fortstt være der. Jeg er SÅ sliten at jeg orker snart ikke mer, har blitt helt knust av denne sykdommen.

Noen med erfaringer og råd?Noen som kjenner seg igjen?

Mvh Trude

[ane2005]

Jeg føler med deg. Det høres ikke ut som noen ønskelig livssituasjon. Av å høre på dine problemer, føles mine egne minimale - men jeg kjenner meg igjen. Verden er så stor - og man er jo så innmari små. Men det er noe med det å finne seg til rette i en del av det store- prøve å finne de berømte små gledene i livet. Jeg tror du er en persoon som gjerne vil uttrette noe - gjøre noe som har betydning for noe eller noem. Kan hende jeg tar feil. Men jeg tror - umiddelbart - uten å engang vite hvem du er; at du er en flott person. Det er nemlig mennesker som deg som er reflekterte og har realistiske tanker om hvordan ting er for å si det sånn. Jeg tror det kan hjelpe deg å minimere tankene dine - og fokusere på deg selv og de menneskene rundt deg som du bryr deg om- du er viktig for dem. Disse ord var kanskje ikke til stor hjelp for deg - men jeg hpåper likevel du tar det med deg - jeg ble lei meg rett og slett når las om dine problemer. Mine ble så ørsmå..... Lykke til videre princesse:-)