Fortelle alt?

[Gjest lurer-25]

Jeg har gått til psykolog noen ganger, og i dag kom vi inn på overgrepene som jeg ble utsatt for da jeg var liten. Han spurte hva som skjedde, men jeg ville ikke fortelle det fordi det gjør så vondt og jeg føler meg ekkel og skitten.

Men bør jeg likevel fortelle det, selv om jeg ikke har lyst? Hvilke erfaringer har dere som har bearbeidet slike opplevelser? Forteller dere alt?

[Gjest Ufaglært]

Uansett hva du føler nå om det som skjedde da du var liten og/eller hvordan du følte det da, så er du IKKE skitten og ekkel!!!! Du bør absolutt fortelle alt (hva som skjedde, hva som ble sagt, hva du følte da, hva du føler nå - absolutt alt!!), enten til psykologen din eller til en annen du stoler på. (Eller her: www.sentermotincest.no.(De bruker en videre definisjon av incest enn den som bare omfatter overgrep innen nærmeste familie: "Incest er seksuelle overgrep begått av noen barnet har et tillitsforhold til".) og har følgende motto: Incest skal TALES ihjel, ikke TIES ihjel! ) Det er følelsene og tankene dine, tausheten, ensomheten og isolasjonen som tar knekken på deg, ikke det som skjedde og du har ingenting å skamme deg over!! Få det ut i lyset, snakk med noen, gråt, hyl og skrik til noen, bare få det ut!!!

[Gjest lurer-25]

Uansett hva du føler nå om det som skjedde da du var liten og/eller hvordan du følte det da, så er du IKKE skitten og ekkel!!!! Du bør absolutt fortelle alt (hva som skjedde, hva som ble sagt, hva du følte da, hva du føler nå - absolutt alt!!), enten til psykologen din eller til en annen du stoler på. (Eller her: www.sentermotincest.no.(De bruker en videre definisjon av incest enn den som bare omfatter overgrep innen nærmeste familie: "Incest er seksuelle overgrep begått av noen barnet har et tillitsforhold til".) og har følgende motto: Incest skal TALES ihjel, ikke TIES ihjel! ) Det er følelsene og tankene dine, tausheten, ensomheten og isolasjonen som tar knekken på deg, ikke det som skjedde og du har ingenting å skamme deg over!! Få det ut i lyset, snakk med noen, gråt, hyl og skrik til noen, bare få det ut!!!

Tror aldri jeg kommer til å greie å skrike over dette...

Har aldri fellt en tåre for overgrepene som skjedde faktisk, men tenker på det en del i perioder. Spesielt i dag etter at vi kom inn på temaet...takk for svar

[Gjest skal]

Tror aldri jeg kommer til å greie å skrike over dette...

Har aldri fellt en tåre for overgrepene som skjedde faktisk, men tenker på det en del i perioder. Spesielt i dag etter at vi kom inn på temaet...takk for svar

Kan ikke si noe annet enn litt om mine erfaringer og måten jeg jobber med min psykolog. For meg har det vært viktig å ikke føle at jeg må eller bør fortelle. Mange har sagt det til meg og har kjent det selv, men hun har hele tiden sagt at nei, det må jeg ikke.

Har fortalt en del, ikke fordi jeg vil fortelle men fordi jeg ikke vil bære alt alene. men synes det er fryktelig vanskelig. Får komme litt etter litt tenker jeg.

Men konflikten mellom at jeg hater å fortelle og at jeg ikke vil være alene om det lenger er tøff!

[Gjest lurer-25]

Kan ikke si noe annet enn litt om mine erfaringer og måten jeg jobber med min psykolog. For meg har det vært viktig å ikke føle at jeg må eller bør fortelle. Mange har sagt det til meg og har kjent det selv, men hun har hele tiden sagt at nei, det må jeg ikke.

Har fortalt en del, ikke fordi jeg vil fortelle men fordi jeg ikke vil bære alt alene. men synes det er fryktelig vanskelig. Får komme litt etter litt tenker jeg.

Men konflikten mellom at jeg hater å fortelle og at jeg ikke vil være alene om det lenger er tøff!

Akkurat slik føler jeg det også. Har på en måte lyst å dele det, men på en annen side er det for vanskelig. Har en mannlig psykolog, og tror det kunne ha vært enklere med en kvinne. Men han virker veldig grei også...

[Gjest min erfaring]

Jo flere ganger du forteller om det jo mindre skitten vil du føle deg......tror jeg.

[bugge -jenta]

Hei du!

Det er det med å gå i terapi at en ikke skal fortelle alt på en gang. Vi får sjansen over flere timer og kanskje år.

Jeg tror det er bra å begynne å fortelle. Ikke fokusere på alt som skal bli eller ikke bli sagt, men starte med å fortelle _noe_. Min erfaring er at da kommer det mye frem etterhvert, og i det tempoet hvor en selv kan henge med så det ikke blir for mye på en gang.

Start med å si A og B, og la resten av alfabetet være igjen til du eventuelt er klar for det.

At du ikke gråter, eller ikke er tilstede i dine egne ord i begynnelsen og kanskje i lang tid er vanlig for mange av oss. Min erfaring er at etter en god stund blir ordene ikke døde lenger, men de får smerte, lukt, pust og liv i seg, og kanskje tårer, kanskje ufattelige mengder med tårer.

Men det kan ta tid, og vi er alle forskjellige. Det tok år før jeg kunne kjenne på smerten, gråte og enda flere år før jeg kunne vise min angst og smerte til min psykiater, og jeg hadde aldri trodd jeg kom til å gjøre det slik jeg gjør nå. Aldri i livet. Det er en lang prosess, og den beste måten å få prosessen i gang på er å begynne å snakke, og prøve å være sannferdig med seg selv. Prøve å finne de mest mulig riktige ordene. Mange av oss har flere sett med varianter over "sannheten" rundt det vi har opplevd. Å snakke med psykiateren min har hjulpet meg til å finne ord og følelser som jeg tror er ganske sanne for meg, og det er veien til heling. Lykke til videre med terapien.

Vh