Hva skulle jeg gjort?

[huppetitt]

Oppdaget at mannen min et halvt år har hatt et forhold til en kvinne han har truffet gjennom jobben. De bor langt fra hverandre, så det har vært noen hete netter og mange SMS-meldinger (forbanna mobiltelefon). Mistanken har jeg hatt lenge, men i ferien kom alt for dagen. Tekstmeldingene bare strøyma på, for å si det mildt.

Vi bestemte oss, av hensyn til barnet vårt, å fullføre ferien. Og det gjorde vi - var de beste venner, hadde deilig sex og koste oss. Vel hjemme igjen, fortsetter hele opplegget.

Jeg var villig til å slå en strek over greia og begynne å løse opp i våre problemer. Fortalte ham at forelskelse går over, og den nye har dessuten også barn som skal ha oppmerksomhet. Foreløpig dyrker de bare hverandre. (Som han ikke har giddet med meg på lenge...)

Grensen ble nådd da han bestilte flybilletter for å besøke henne en helg. Jeg har bedt ham flytte ut. Problemet er at jeg er glad i ham, og han sier han er glad i meg, men ikke elsker meg.

Venner sier jeg skulle gitt ham mer tid, men jeg har vel egentlig gitt ham nok? Familierådgivningstimen jeg bestilte ville han ikke være med på.

Alt er pyton, og jeg tenker på barnet vårt. Det virker som vi vil greie å samarbeide bra, men hvor lenge?

Skulle jeg gitt ham flere sjanser???? Alle sier at han nok kommer tilbake med halen mellom beina når han skjønner at det nye forholdet ikke fungerer i praksis. Men er ikke alt ødelagt nå?

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Du skriver om et fenomen som dessverre mange opplever.

Å bli sveket på denne måten ved at mannen din gjennom lengre tid har et forhold til en annen gjør noe med en på mange plan.

Jeg forstår at du etterlyser hva du kunne ha gjort annerledes for at dette ikke skulle skje.

Jeg vil heller foreslå for deg at du forsøker å komme deg gjennom det som er nå, din aktuelle livssituasjon.

Du sier at mannen din ikke ville gå til familierådgivning.

Men kan du ikke gå selv da, og bruke muligheten til å snakke ut om det som plager deg.

For de fleste av oss er det bedre å dele vanskelige tanker og følelser med andre,for derved å komme seg videre.

Utroskap og evt.spørsmål om gjenforening tar mye tid og krefter. Kanskje mannen din kommer med etterhvert i samtalene.

Jeg håper du klarer å komme deg gjennom dette og videre med ryggen rettet.

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon på Familiekontor eller hos lege.

[huppetitt]

Du skriver om et fenomen som dessverre mange opplever.

Å bli sveket på denne måten ved at mannen din gjennom lengre tid har et forhold til en annen gjør noe med en på mange plan.

Jeg forstår at du etterlyser hva du kunne ha gjort annerledes for at dette ikke skulle skje.

Jeg vil heller foreslå for deg at du forsøker å komme deg gjennom det som er nå, din aktuelle livssituasjon.

Du sier at mannen din ikke ville gå til familierådgivning.

Men kan du ikke gå selv da, og bruke muligheten til å snakke ut om det som plager deg.

For de fleste av oss er det bedre å dele vanskelige tanker og følelser med andre,for derved å komme seg videre.

Utroskap og evt.spørsmål om gjenforening tar mye tid og krefter. Kanskje mannen din kommer med etterhvert i samtalene.

Jeg håper du klarer å komme deg gjennom dette og videre med ryggen rettet.

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon på Familiekontor eller hos lege.

Takk for svar. De mannfolka er så egoistiske, selvsentrerte og tenker med en viss del av kroppen. Han påstår at barnet er det viktigste for ham, men det jo tydeligvis ikke det.

Jeg er er drit forbannet og har mest lyst til å kvele ham, men må oppføre meg "sivilisert" og "være venner" av hensyn til barnet, som er så stort at det blir ekstra vondt å fortelle det.

Det verste er at forholdet vårt ikke var dårlig - men etter mange år var det mer vennskap og mindre lidenskap, selv om sexlivet alltid har vært spennende og flott.

Panikken tok ham, fordi han hadde vært sammen med meg "halve livet". Jeg trodde det var fint, jeg.

Skjønner godt at hemmelig seminarflørt, hete hotellnetter, spennede e-poste, sms og telefonsamtaler i det skjulte er pirrende, men at han ikke skjønner selv hva han driver med, gjør meg så forbannet!

Trøsten er - som jeg sier til ham - at jeg i det minste er fri til å gjøre hva jeg vil - i motsetning til ham...

[sirene]

Takk for svar. De mannfolka er så egoistiske, selvsentrerte og tenker med en viss del av kroppen. Han påstår at barnet er det viktigste for ham, men det jo tydeligvis ikke det.

Jeg er er drit forbannet og har mest lyst til å kvele ham, men må oppføre meg "sivilisert" og "være venner" av hensyn til barnet, som er så stort at det blir ekstra vondt å fortelle det.

Det verste er at forholdet vårt ikke var dårlig - men etter mange år var det mer vennskap og mindre lidenskap, selv om sexlivet alltid har vært spennende og flott.

Panikken tok ham, fordi han hadde vært sammen med meg "halve livet". Jeg trodde det var fint, jeg.

Skjønner godt at hemmelig seminarflørt, hete hotellnetter, spennede e-poste, sms og telefonsamtaler i det skjulte er pirrende, men at han ikke skjønner selv hva han driver med, gjør meg så forbannet!

Trøsten er - som jeg sier til ham - at jeg i det minste er fri til å gjøre hva jeg vil - i motsetning til ham...

Har du noen gang snakket med damen hans? Vet hun hvordan du

har det?Har hun bare hørt hans versjon? Noen ganger kan situasjonen bli mer avklart hvis

alle vet hvordan situasjonen er,

og hva man egentlig venter.Det

kan være mange løgner og mye

falske forhåpninger ute og går.

[huppetitt]

Har du noen gang snakket med damen hans? Vet hun hvordan du

har det?Har hun bare hørt hans versjon? Noen ganger kan situasjonen bli mer avklart hvis

alle vet hvordan situasjonen er,

og hva man egentlig venter.Det

kan være mange løgner og mye

falske forhåpninger ute og går.

Nei, jeg vet ikke en gang hva hun heter. Hun bor i et naboland.

Men hun er "veldig" forståelsesfull og edel, og "så lett å snakke med" og lot ham ha ferie med oss...(tenk det). At hun (sammen med ham) har ødelagt et ekteskap, er vel bare en del av pakka. Hun er selv skilt med barn, så hun har nok fortalt ham hvor greit alt det er, og at den uken hun har barnefri kan de bo sammen (dataalderen har ingen grenser)

Jeg tror foreløpig jeg bør la være å prate med henne - det vil bare gjøre meg så inni hampen forbannet at jeg sier ting jeg ikke vil si.

Før eller senere må jeg vel forholde meg til henne, men akkurat nå er det mannen min som har ansvaret for dette, og det er HAN som har tatt valget.

[Gjest Queenie]

Lord have mercy! Jeg blir saa sint av aa lese hvor egeoistiske og rotne man kan vaere, baade mannen din og dama hans!

Jeg klarer ikke tenker om noe mindre barbarisk enn deg!

Det er vondt, men holdt hodet ditt hoeyt. Du har ikke sviktet noen, men det har han.

Ungen din kommer til aa trenge deg veldig mye i tiden fremover.

Har mannen din reist for godt, eller bare paa ferie? Han har jo mobil telefon, finn ut. For hvis han har reist for godt saa maa du si ifra til ungen din. Legg korta paa bordet, og forklar situasjon uten dramatikk, skriking eller taarer. ungen maa faa lov til aa sorge, men kommer til aa trenge mer oppmerksomhet og kjaerlighet fra deg.

Det er mye jeg ikke forstaar om mannen din; Skal han slutte i jobben for aa kunne flytte til dama? Mannfolk! og kvinnfolk!

Vel, lykke til kjaere deg. Husk, du er sterkere enn du tror

Og det skader ikke aa begynne aa noe kampsport for aa faa ut aggression!! )