Hva kan gjøres?

[k20h]

Jeg har en frustrerende situasjon. Er 20 år og har en søster på 23. Hun har depresjon og angst, og har nå fått diagnostisert ADHD. Hun har prøvd flere ganger å ta sitt eget liv. Flere ganger overlevde hun så vidt. Hun tar ikke medisinene sine, drikker mye alkohol og har vært borte i mye amfetamin blandt annet. Hun er nå rusfri og jeg føler at det er ypperlig å gripe inn nå. Tidligere har hun blitt tvangsinnlagt, men kommer alltid ut etter en dag eller to. Hun lyver og lurer folk hele tiden. Og er i et miljø der vennene hennes drikker mye alkohol og ruser seg med narkotika. Vi har ikke foreldre som kan hjelpe til.. Den eneste som prøver å hjelpe til er bestemor, men hun er så sliten nå og har selv blitt svært deprimert. Jeg har også alvorlige depresjoner. Det jeg lurer på er om noe kan gjøres.. er det i det hele tatt håp for min søster?

[frosken]

Det er håp for din søster, men det forutsetter at hun klarer å samarbeide med folk som ønsker å hjelpe henne. Hun kan ikke ut i fra det du forteller tvinges til behandling, og dere som bryr dere om henne kan ikke velge for henne.

Kanskje du skal fokusere på å ta vare på deg selv som best du kan. Ofte kan det bli for mye å både ivareta en selv og hjelpe andre i familien som sliter. Dersom din søster er motivert for mer behandling enn hun er delaktig i nå, så må hun snakke med fastlegen sin eller andre i hjelpeapparatet som hun allerede er i kontakt med.

[Gjest søster av narkoman]

Det er håp for din søster, men det forutsetter at hun klarer å samarbeide med folk som ønsker å hjelpe henne. Hun kan ikke ut i fra det du forteller tvinges til behandling, og dere som bryr dere om henne kan ikke velge for henne.

Kanskje du skal fokusere på å ta vare på deg selv som best du kan. Ofte kan det bli for mye å både ivareta en selv og hjelpe andre i familien som sliter. Dersom din søster er motivert for mer behandling enn hun er delaktig i nå, så må hun snakke med fastlegen sin eller andre i hjelpeapparatet som hun allerede er i kontakt med.

Det eneste du kan gjøre for søsteren din, er å være der for henne når hun kommer til deg. Å være grei er det eneste som hjelper. Du kan bare ikke "gjete" på henne hele tiden, det har jeg erfart etter å ha strevet med en narkoman søster i årevis.

[k20h]

Det er håp for din søster, men det forutsetter at hun klarer å samarbeide med folk som ønsker å hjelpe henne. Hun kan ikke ut i fra det du forteller tvinges til behandling, og dere som bryr dere om henne kan ikke velge for henne.

Kanskje du skal fokusere på å ta vare på deg selv som best du kan. Ofte kan det bli for mye å både ivareta en selv og hjelpe andre i familien som sliter. Dersom din søster er motivert for mer behandling enn hun er delaktig i nå, så må hun snakke med fastlegen sin eller andre i hjelpeapparatet som hun allerede er i kontakt med.

Jeg vet dette.. og jeg tar vare på meg selv så godt det går. Men det er nettopp det som er problemet, at hun ikke greier å samarbeide. Hun har tvanstanker og jeg føler at hun også har noe psykotisk. F.eks. kan hun være på vei til legen, men plutselig får hun angst og løper hjem og låser døra og skrur av telefonen. Hun sier ofte at hun egentlig vil ha hjelp.. men hittil har vi ikke funnet noe system som fanger opp akkurat henne. Jeg forventer ikke at samfunnet skal kunne skreddersy et tilbud til enhver person i dette landet altså.. og jenta er helt klart krevende!! Jeg er bare så frustrert og fortvilet.. det oppleves som at jeg bare går rundt og venter på telefonen om at hun er død.

[frosken]

Jeg vet dette.. og jeg tar vare på meg selv så godt det går. Men det er nettopp det som er problemet, at hun ikke greier å samarbeide. Hun har tvanstanker og jeg føler at hun også har noe psykotisk. F.eks. kan hun være på vei til legen, men plutselig får hun angst og løper hjem og låser døra og skrur av telefonen. Hun sier ofte at hun egentlig vil ha hjelp.. men hittil har vi ikke funnet noe system som fanger opp akkurat henne. Jeg forventer ikke at samfunnet skal kunne skreddersy et tilbud til enhver person i dette landet altså.. og jenta er helt klart krevende!! Jeg er bare så frustrert og fortvilet.. det oppleves som at jeg bare går rundt og venter på telefonen om at hun er død.

Jeg synes både din og din søsters situasjon er utrolig lite ok. Tror bare ikke at det finnes noen løsning som ikke innebærer en viss grad av samarbeid og medvirkning fra hennes side. Slik jeg ser det, beskriver du ikke slike symptomer som vil gi grunnlag for tvangsbehandling, og da er man avhengig av at hun selv ønsker endring.

Er hun i noen som helst kontakt med behandlingsapparatet nå? Dersom hun nylig har blitt diagnostisert med adhd, hva har så blitt konsekvensene av det?

[k20h]

Jeg synes både din og din søsters situasjon er utrolig lite ok. Tror bare ikke at det finnes noen løsning som ikke innebærer en viss grad av samarbeid og medvirkning fra hennes side. Slik jeg ser det, beskriver du ikke slike symptomer som vil gi grunnlag for tvangsbehandling, og da er man avhengig av at hun selv ønsker endring.

Er hun i noen som helst kontakt med behandlingsapparatet nå? Dersom hun nylig har blitt diagnostisert med adhd, hva har så blitt konsekvensene av det?

Hun har hatt en psykolog. 1 time i uka. Og etter at hun sluttet å møte opp der kjørte jeg henne til et psykiatrisk senter og nærmest dro henne inn. "Heldigvis" var hun ganske dårlig da, så hun kjeftet og hylte - og da fikk den psykiatriske sykepleieren se hvordan hun kunne være. Hun ringte og dro på hjemmebesøk nærmest hver dag. Men så sluttet søstra mi å ta telefonen og nektet å låse opp. Og det er klart at tjenesten ikke kan bruke tid på henne da. Nå når hun har fått adhd så har hun begynt på medisiner for det. Hjemmesykepleien kommer 1 gang om dagen med tabletten. Men hun har fått beskjed om at det kan ta år før medisinen gir rett effekt. For senest 1uke siden hadde hun fått tak i truxal og tatt mange for å sløve seg - fordi hun var så sint. Jeg har ikke noe særlig kontakt med henne.. rett og slett fordi jeg ikke orker. men jeg er jo hyggelig når vi snakker sammen..

[frosken]

Hun har hatt en psykolog. 1 time i uka. Og etter at hun sluttet å møte opp der kjørte jeg henne til et psykiatrisk senter og nærmest dro henne inn. "Heldigvis" var hun ganske dårlig da, så hun kjeftet og hylte - og da fikk den psykiatriske sykepleieren se hvordan hun kunne være. Hun ringte og dro på hjemmebesøk nærmest hver dag. Men så sluttet søstra mi å ta telefonen og nektet å låse opp. Og det er klart at tjenesten ikke kan bruke tid på henne da. Nå når hun har fått adhd så har hun begynt på medisiner for det. Hjemmesykepleien kommer 1 gang om dagen med tabletten. Men hun har fått beskjed om at det kan ta år før medisinen gir rett effekt. For senest 1uke siden hadde hun fått tak i truxal og tatt mange for å sløve seg - fordi hun var så sint. Jeg har ikke noe særlig kontakt med henne.. rett og slett fordi jeg ikke orker. men jeg er jo hyggelig når vi snakker sammen..

Høres ut som om hun har et relativt omfattende tilbud om oppfølgning, så jeg synes du med god samvittighet skal la henne ta ansvar for seg selv en periode.

La henne også ta ansvar for hvilke medikamenter hun putter i seg, og ikke la deg skremme av at hun tar for mange fra tid til annen.

Vet at dette er lettere sagt enn gjort, men klarer du det så kan du iallefall ha god samvittighet selv om du ikke bruker energien din på søsteren din.