Skal eller skal ikke invitere henne i bryllupet?

[Gjest kommende brud]

Hei, nå trenger jeg råd fra lesere...

Jeg har en venninne, som jeg tidligere har sett på som svært nær og god. Men så har alt endret seg de siste to-tre årene.

Vi ble kjent for over 10 år siden, og har hatt jevn god kontakt siden.

Jeg var der 100% for henne da hennes far døde, jeg var der når ett av barna hennes døde, jeg var der da livet var utrolig tøft over mange år. Jeg reiste og besøkte og har virkelig vært en støtte.

Jeg vet hvor mye jeg har gjort og vært for henne....og det er her mine tvils-tanker inn. Det er nemlig ikke gjensidig.

Jeg har hatt noen tøffe år, men viser hun interesse? Nei. Har fått to mail i løpet av det siste året, og hun har ringt en gang. Selv ringer jeg stadig, men det har avtatt betraktelig det siste året.

Nå skal jeg altså gifte meg og for første gang på mange år går livet mitt utrlig bra. Heller ikke i medgang klarer hun å vise meg interesse. Hun spør ingenting om bryllupet, om planer videre, om min kommende mann (som hun ikke har møtt ...)....etc...

Jeg er så skuffa. Jeg har vært der så mye for henne, og hun har vært så takknemlig, men hva med å gi litt tilbake nå da?

Så mitt spørsmål er: Skal jeg la dette vennskapet skli ut og ikke invitere henne, eller gi henne enda en sjans og invitere henne likevel?

Min mann ser hvor skuffet jeg er og mener at vi ikke skal invitere henne....men jeg vet ikke. Hva syns du?

[Gjest Ulvinnen Lurulf]

Det virker som om dette vennskapet bare er en-veis. Hvordan virker hun når du ringer henne? Siden hun så godt som ikke tar kontakt med deg, så virker det som om hun er ferdig med vennskapet deres.

Det er ikke noe poeng i å presse seg på andre. Jeg syns du skal la være å invitere henne. Du bør også slutte å ringe henne. Da får du muligheten til å oppdage om hun ønsker videre kontakt med deg eller ikke.

[ShitDiddelyDo]

Jeg synes du skal invitere henne.

Du skriver at hennes far og hennes barn døde. Det er mulig hun sliter såpass at det å holde normal kontakt med folk ikke er spesielt enkelt.

Jeg ville definitivt latt tvilen komme henne til gode.

[Glimtipper]

Jeg synes du skal invitere henne. Hun har hatt et tungt liv og det kan være vanskelig å holde kontakten med mennesker. Kanskje hun fremdeles ikke har noe å gi, selv om hun setter pris på vennskapet ditt?

Du kan godt la være å ringe henne i framtiden, om hun ikke virker interessert da heller. Men inviter henne, så hun i alle fall vet at hun er velkommen.

[Klara Q]

Hun her må du ha unnskyldt, synes jeg. Det at hun isolerer seg etter å ha mistet et barn, må du for all del ikke ta som en fornærmelse mot deg.

Jeg hadde ikke nølt med å invitere henne.

[Aryane]

Jeg syns du bør la tvilen komme henne tilgode og invitere henne. Når man mister noen man er glad i reagerer man på forskjellige måter, kanskje det å isolere seg litt er en del av hennes sorgprosess. Ikke lett å vurdere ut fra det du skriver, men jeg syns det kan tyde på noe sånt.

Du kan jo også prøve å snakke med henne og fortelle hva du mener, kanskje du får et annet syn på det hele hvis du får høre hva hun har å si.

Lykke til!

[Gjest tiamarana]

Jeg synes du skal invitere henne. Du har støttet henne i tunge tider, og all ære til deg for det. Men du bør tenke på at hun fortsatt kan være langt nede, og dermed ikke har så mye å gi av seg selv til deg når du trenger det (og ellers).

Synes forøvrig det er stort av deg å ha beholdt kontakten så lenge uten å få (eller kreve) noe tilbake. Vennina di har opplevd noe som er et stort mareritt for de fleste av oss, og hun er heldig som har deg som venn (hvis du ikke snur henne ryggen fordi du ikke får "payback")

[Ugga Bugga]

Jeg synes du skal invitere henne, og at du skal la tvilen komme tiltalte til gode, ihvertfall intil videre. Hva har du å vinne på å IKKE invitere henne? Ønsker du å straffe henne fordi hun ikke har tatt så mye kontakt med deg i det siste? Vel, det kan jo hende hun har sine grunner til det.

[Gjest Lykke til!!]

Jeg synes du skal droppe henne. Jeg har selv en sånn "venninne". Kos deg i bryllupet med de som bryr seg om deg, noe denne jenta tydeligvis ikke gjør.

[astridny]

Jeg synes du skal invitere henne. Du har støttet henne i tunge tider, og all ære til deg for det. Men du bør tenke på at hun fortsatt kan være langt nede, og dermed ikke har så mye å gi av seg selv til deg når du trenger det (og ellers).

Synes forøvrig det er stort av deg å ha beholdt kontakten så lenge uten å få (eller kreve) noe tilbake. Vennina di har opplevd noe som er et stort mareritt for de fleste av oss, og hun er heldig som har deg som venn (hvis du ikke snur henne ryggen fordi du ikke får "payback")

Enig med deg tiamarana

[Gjest togli]

Jeg synes du skal invitere henne. Du har støttet henne i tunge tider, og all ære til deg for det. Men du bør tenke på at hun fortsatt kan være langt nede, og dermed ikke har så mye å gi av seg selv til deg når du trenger det (og ellers).

Synes forøvrig det er stort av deg å ha beholdt kontakten så lenge uten å få (eller kreve) noe tilbake. Vennina di har opplevd noe som er et stort mareritt for de fleste av oss, og hun er heldig som har deg som venn (hvis du ikke snur henne ryggen fordi du ikke får "payback")

Jeg må si meg helt enig med deg :-)

[Gjest kommende brud]

Takk til alle dere som har svart så lengt. Setter umåtelig stor pris på andres synspunkt på dette.

Ser en del av dere kommenterer at hun har hatt et tøft liv. Det har jeg og, på mine måter, uten at hun brydde seg om det. Jeg ble voldtatt for noen år siden og har i ettertid slitt med menn og forhold og diverse....dette betrodde jeg til henne, men hun har ikke brydd seg så mye om meg. Hun har vel hatt nok med sitt....

Uansett, når det gjelder barnet hun mistet så vet jeg det er en stor sorg å bære. Det er nå fire år siden hun mistet barnet sitt, så jeg klarer ikke lenger unnskylde hennes sosiale liv med den grunnen. Selvsagt vil det alltid være en sorg å bære for henne, men den verste smerten er over vet jeg. Hun har nå to nye barn.

Ellers er jeg virkelig usikker. Vet alt om hvor vanskelig det kan være å holde kontakt med venner i dårlige perioder, men jeg mister ikke kontakt med dem som virkelig betyr noe, selvom livet er aldri så hardt. Hm, er virkelig usikker her. Hun har betydd så mye for meg tidligere, men har sett mer og mer de siste to-tre årene at hun egentlig ikke bryr seg om MEG. Jeg er stort sett den givende part. Trist....

vet flere vil reagere om hun ikke blir inviteret, fro vi har jo VÆRT så gode venner. Men ...Jaja jeg må tenke nøye gjennom dette.

Takk igjen for alle innspill-!

[Gjest ibro]

Har selv kuttet ut en slik venninne. Vennskap må være gjensidig, en må gi og ta omtrent like mye, over tid.

Ville ikke bedt henne i bryllupet iallefall. Kjenner den skuffelsen du føler forresten!

[Mrs. Wallace]

Jeg synes du skal invitere henne. Du har støttet henne i tunge tider, og all ære til deg for det. Men du bør tenke på at hun fortsatt kan være langt nede, og dermed ikke har så mye å gi av seg selv til deg når du trenger det (og ellers).

Synes forøvrig det er stort av deg å ha beholdt kontakten så lenge uten å få (eller kreve) noe tilbake. Vennina di har opplevd noe som er et stort mareritt for de fleste av oss, og hun er heldig som har deg som venn (hvis du ikke snur henne ryggen fordi du ikke får "payback")

Jeg tenkte det samme.

[Gjest been there 33]

Hun har mistet barnet sitt!!! Har du barn selv og kan forestille deg hvordan det har påvirket henne?!

Jeg synes du bør akseptere at hun er litt fjern. Jeg har en venninne selv som har opplevd det samme og som også er slik. Da jeg tok det opp med henne forklarte hun meg hvordan det hang sammen, at hun til tider hadde mer enn nok med å orke å stå opp om morgenen.

Det er fortsatt jeg som er den som tar initiativ til kontakt, men det er greit. Hun har forklart meg at hun er veldig glad i meg og takknemlig for at jeg ikke gir henne opp.

Synes du skal være litt mer storsinnet jeg.

Lykke til med bryllupet!

[Gjest been there 34]

Takk til alle dere som har svart så lengt. Setter umåtelig stor pris på andres synspunkt på dette.

Ser en del av dere kommenterer at hun har hatt et tøft liv. Det har jeg og, på mine måter, uten at hun brydde seg om det. Jeg ble voldtatt for noen år siden og har i ettertid slitt med menn og forhold og diverse....dette betrodde jeg til henne, men hun har ikke brydd seg så mye om meg. Hun har vel hatt nok med sitt....

Uansett, når det gjelder barnet hun mistet så vet jeg det er en stor sorg å bære. Det er nå fire år siden hun mistet barnet sitt, så jeg klarer ikke lenger unnskylde hennes sosiale liv med den grunnen. Selvsagt vil det alltid være en sorg å bære for henne, men den verste smerten er over vet jeg. Hun har nå to nye barn.

Ellers er jeg virkelig usikker. Vet alt om hvor vanskelig det kan være å holde kontakt med venner i dårlige perioder, men jeg mister ikke kontakt med dem som virkelig betyr noe, selvom livet er aldri så hardt. Hm, er virkelig usikker her. Hun har betydd så mye for meg tidligere, men har sett mer og mer de siste to-tre årene at hun egentlig ikke bryr seg om MEG. Jeg er stort sett den givende part. Trist....

vet flere vil reagere om hun ikke blir inviteret, fro vi har jo VÆRT så gode venner. Men ...Jaja jeg må tenke nøye gjennom dette.

Takk igjen for alle innspill-!

Man kommer aldri over det å miste sitt eget barn, men noen lærer seg å leve med det. Andre klarer knapt å leve i det hele tatt.

Synes du virker litt selvsentrert jeg.

[Gjest kommende brud]

Man kommer aldri over det å miste sitt eget barn, men noen lærer seg å leve med det. Andre klarer knapt å leve i det hele tatt.

Synes du virker litt selvsentrert jeg.

Du syns jeg virker selvsentrert...Hm...

Du skriver: Man kommer aldri over det å miste sitt eget barn, men noen lærer seg å leve med det. Andre klarer knapt å leve i det hele tatt."

Da kan jo jeg tilføre om mitt eget liv: Man kommer aldri over det å bli voldtatt, men noen lærer seg å leve med det. Andre klarer knapt å leve i det hele tatt....

Vel , du må gjerne kalle meg selvsentrert, men du skjønner det at jeg er av den oppfatning at et vennskaop er gjensidig. Når hun mister et barn så er jeg der for henne - og ja, jeg har selv barn og vet hvor smertefullt det ville vært å miste. Og når jeg blir voldtatt mener jeg at hun da burde stille like mye opp for meg. Uansett hvordan du snur og vender på det, så mister du noe i begge situasjoner. Selvom det helt sikkert er verst å miste et barn...

Forstår? Det jeg prøver å få frem her er at jeg så definitivt ikke er selvsentrert, men ønsker meg et gjensidig vennskap. Jeg klarte GI til henne selv når jeg var svært langt nede. Hun har aldri helt kommet seg opp igjen, og ser dermed kun seg selv. Skal det være slik altså? Skal jeg kunne si resten av livet at "jammen jeg er jo voldtatt, så hvorfor skal jeg bry meg med andre? Jeg har jo min fulle rett til å kun konse om meg selv og mitt..og heller forvente at DE skal bry seg om meg?"...Vel, hvis du mener det, så er vi av forskjellig oppfatning.

Forøvrig er barnet mitt resultat av voldtekten. Hvordan tror du det er?...

Jeg er ikke sur eller krass her, jeg mener bare at et vennskap skal være gjensidig. Man lever side og side i sorg OG i glede....

Nå skal jeg gifte meg, og hun har ikke EN gang spurt meg om noe som har med bryllupet å gjøre, ikke når et der, ikke om kjole, ikke om gjester, ingenting....

Får si som i månetopp-serien: Jaja....neinei....og riset litt på hodet ;-)

[Gjest kommende brud]

Jeg synes du skal invitere henne. Du har støttet henne i tunge tider, og all ære til deg for det. Men du bør tenke på at hun fortsatt kan være langt nede, og dermed ikke har så mye å gi av seg selv til deg når du trenger det (og ellers).

Synes forøvrig det er stort av deg å ha beholdt kontakten så lenge uten å få (eller kreve) noe tilbake. Vennina di har opplevd noe som er et stort mareritt for de fleste av oss, og hun er heldig som har deg som venn (hvis du ikke snur henne ryggen fordi du ikke får "payback")

Takker for godt innlegg... Ender nok opp med å invitere henne...selvom det, dessverre, er med en ørliten bismak...

Men men, sånn er det vel. Hun er tross alt ei flott og god jente som jeg er gla i.

:-)

[Gjest mirakel*2?]

jeg synes, som mange andre at du skal invitere henne. Jeg synes 4 år ikke er lenge siden når en har mistet sitt eget barn. Jeg tror jeg definitivt hadde vært langt nede selv etter 4 år

[tamarana]

Takker for godt innlegg... Ender nok opp med å invitere henne...selvom det, dessverre, er med en ørliten bismak...

Men men, sånn er det vel. Hun er tross alt ei flott og god jente som jeg er gla i.

:-)

Jeg vil ønske deg lykke til med avgjørelsen din, og forstår at det kan være med en liten bismak.

Vanskelig for meg å si noe om denne saken, men gjør meg opp noen tanker om hvordan det er for henne da jeg selv har vært i en vanskelig situasjon der jeg fikk mye støtte fra en veninne. Jeg ville da i ettertiden stille opp maksimalt for henne, men klarte det ikke, fordi det gjorde min "oppbyggingsfase" værre, og jeg følte jeg ikke var i stand til å gi noen støtte i det hele tatt. Dette førte til at jeg kanskje tok litt mer avstand, fordi jeg var redd hun skulle føle at jeg brukte henne som støttespiller, selv om jeg egentlig prøvde og ønsket å være en...

Vi mennesker fungerer på forskjellige måter i vanskelige tider. forstår at du også har hatt dine tider da du mer enn noe annet trengte din veninnes støtte. Men din vennine er kanskje ikke klar for å gi deg den støtten. Du er garantert en stor støtte for henne bare ved å ta kontakt, om det så er bare for å snakke om vær og vind, og etterhvert vil nok hun også være i stand til å gi deg den støtten du eventuellt skulle trenge. Mitt råd er at du ikke krever dette av henne direkte.

En vennine av meg stillte opp for meg i en vanskelig tid, (dette er nå fem år siden), hun var virkelig en god støttespiller for meg, og jeg ville som sagt gjøre gjengjeld, men de første årene etterpå dro dette meg ned igjen hele tiden, kanskje fordi jeg følte jeg ikke stilte opp som jeg burde fordi jeg fortsatt var i sorg selv.

Da jeg kom meg litt ovenpå igjen prøvde jeg derimot å stille opp så godt jeg kunne med et gjensidig vennskap. Hadde hun problemer snakket jeg gjerne med henne i timevis om nødvendig på telefon, hadde jeg problemer snakket jeg om dem. MEN, så sier hun til meg at hun er drittlei av å høre om mine problem (som faktisk ikke var så mange) og at hun synes at jeg stilte for lite opp i forhold til henne. Siste året har jeg gått gjennom et samlivsbrudd som var noe hardt for meg, men har ikke en eneste gang snakket med henne om dette, og enda får jeg pes fra henne fordi jeg ikke stiller opp, og at hun er drittlei av å bare høre om andres problem, selv om jeg har sittet i et uendelig antall timer å hørt om hennes problem.

Bare så det er sagt så sammenligner jeg deg på ingen måte med min "veninne", men poenget mitt er at støtte fra venner må komme naturlig og ikke "påtvinges". En annen ting er at det er slett ikke alle som er kompetente til å se andres problemer i det hele tatt. Det er din avgjørelse hvor vidt du tror hun er å satse videre på som venn. Men mitt råd er å gi henne litt tid.

Lykke til, og ikke minst lykke til med bryllupet:-)