Skal eller skal ikke invitere henne i bryllupet?

[Gjest liede]

Du syns jeg virker selvsentrert...Hm...

Du skriver: Man kommer aldri over det å miste sitt eget barn, men noen lærer seg å leve med det. Andre klarer knapt å leve i det hele tatt."

Da kan jo jeg tilføre om mitt eget liv: Man kommer aldri over det å bli voldtatt, men noen lærer seg å leve med det. Andre klarer knapt å leve i det hele tatt....

Vel , du må gjerne kalle meg selvsentrert, men du skjønner det at jeg er av den oppfatning at et vennskaop er gjensidig. Når hun mister et barn så er jeg der for henne - og ja, jeg har selv barn og vet hvor smertefullt det ville vært å miste. Og når jeg blir voldtatt mener jeg at hun da burde stille like mye opp for meg. Uansett hvordan du snur og vender på det, så mister du noe i begge situasjoner. Selvom det helt sikkert er verst å miste et barn...

Forstår? Det jeg prøver å få frem her er at jeg så definitivt ikke er selvsentrert, men ønsker meg et gjensidig vennskap. Jeg klarte GI til henne selv når jeg var svært langt nede. Hun har aldri helt kommet seg opp igjen, og ser dermed kun seg selv. Skal det være slik altså? Skal jeg kunne si resten av livet at "jammen jeg er jo voldtatt, så hvorfor skal jeg bry meg med andre? Jeg har jo min fulle rett til å kun konse om meg selv og mitt..og heller forvente at DE skal bry seg om meg?"...Vel, hvis du mener det, så er vi av forskjellig oppfatning.

Forøvrig er barnet mitt resultat av voldtekten. Hvordan tror du det er?...

Jeg er ikke sur eller krass her, jeg mener bare at et vennskap skal være gjensidig. Man lever side og side i sorg OG i glede....

Nå skal jeg gifte meg, og hun har ikke EN gang spurt meg om noe som har med bryllupet å gjøre, ikke når et der, ikke om kjole, ikke om gjester, ingenting....

Får si som i månetopp-serien: Jaja....neinei....og riset litt på hodet ;-)

kanskje hun er litt sjalu?

Har selv den utrolige dårlige egenskapen at jeg ikke viser interesse når det grønne monsteret titter frem.

Jeg synes du skal invitere henne. Kanskje tar vennskapet seg opp etter hvert og da vil du nok angre på at hun ikke var der.

Det er heller ikke helt unaturlig at det vokser en mur mellom venner som begge har opplevd vonde ting. Det er ofte de næreste vennene som tvinger en til å føle på det aller vondeste. Når man ikke orker å gjøre nettopp dette er den enkleste utveien å distansere seg. Det er min erfaring.

Lykke til med bryllupet! Håper det blir en flott dag for deg uansett hvem som er der.

[Gjest been there 34]

Du syns jeg virker selvsentrert...Hm...

Du skriver: Man kommer aldri over det å miste sitt eget barn, men noen lærer seg å leve med det. Andre klarer knapt å leve i det hele tatt."

Da kan jo jeg tilføre om mitt eget liv: Man kommer aldri over det å bli voldtatt, men noen lærer seg å leve med det. Andre klarer knapt å leve i det hele tatt....

Vel , du må gjerne kalle meg selvsentrert, men du skjønner det at jeg er av den oppfatning at et vennskaop er gjensidig. Når hun mister et barn så er jeg der for henne - og ja, jeg har selv barn og vet hvor smertefullt det ville vært å miste. Og når jeg blir voldtatt mener jeg at hun da burde stille like mye opp for meg. Uansett hvordan du snur og vender på det, så mister du noe i begge situasjoner. Selvom det helt sikkert er verst å miste et barn...

Forstår? Det jeg prøver å få frem her er at jeg så definitivt ikke er selvsentrert, men ønsker meg et gjensidig vennskap. Jeg klarte GI til henne selv når jeg var svært langt nede. Hun har aldri helt kommet seg opp igjen, og ser dermed kun seg selv. Skal det være slik altså? Skal jeg kunne si resten av livet at "jammen jeg er jo voldtatt, så hvorfor skal jeg bry meg med andre? Jeg har jo min fulle rett til å kun konse om meg selv og mitt..og heller forvente at DE skal bry seg om meg?"...Vel, hvis du mener det, så er vi av forskjellig oppfatning.

Forøvrig er barnet mitt resultat av voldtekten. Hvordan tror du det er?...

Jeg er ikke sur eller krass her, jeg mener bare at et vennskap skal være gjensidig. Man lever side og side i sorg OG i glede....

Nå skal jeg gifte meg, og hun har ikke EN gang spurt meg om noe som har med bryllupet å gjøre, ikke når et der, ikke om kjole, ikke om gjester, ingenting....

Får si som i månetopp-serien: Jaja....neinei....og riset litt på hodet ;-)

OK! Så ikke inviter henne. Hvis det kommer til å gjøre deg lykkelig på din store dag.

Enig i at hun burde ha støttet deg mer, men hun klarte vel ikke da. Synes fortsatt du kan heve deg over det. Men det virker som du er litt ute etter "hevn", uansett hva du måtte kalle det.

Kanskje har hun ikke lyst til å komme engang.

[Gjest kommende brud]

OK! Så ikke inviter henne. Hvis det kommer til å gjøre deg lykkelig på din store dag.

Enig i at hun burde ha støttet deg mer, men hun klarte vel ikke da. Synes fortsatt du kan heve deg over det. Men det virker som du er litt ute etter "hevn", uansett hva du måtte kalle det.

Kanskje har hun ikke lyst til å komme engang.

Sura! *rister på hodet*

Hvis du har lest denne tråden, så ser du at jeg har bestemt meg for å invitere henne, og det gjør jeg faktisk fordi jeg forstår at jeg ikke kan kreve noe av henne, like lite som hun kan kreve noe av meg. Men jeg er gla i henne, og DET betyr en hel del.

Forøvrig har du virkelig ikke skjønt døyten. Du tror jeg er selvsentrert (jah! Da hadde jeg jo selvsagt skrevet inn hit og bedt om råd, i stedet for å bare kutte henne ut direkte!), og du tror jeg er hevnlysten....? Er det mulig?

Og hun har lyst til å komme, såpass vet jeg da, frekke-berta!

Lykke til med ditt eget bryllup, hvis en så sur en som du i det hele tatt blir evt er gift. (Og nå var JEg frekk, så uspiselig som du er!)

Over og ut!

[Gjest kommende brud]

Jeg vil ønske deg lykke til med avgjørelsen din, og forstår at det kan være med en liten bismak.

Vanskelig for meg å si noe om denne saken, men gjør meg opp noen tanker om hvordan det er for henne da jeg selv har vært i en vanskelig situasjon der jeg fikk mye støtte fra en veninne. Jeg ville da i ettertiden stille opp maksimalt for henne, men klarte det ikke, fordi det gjorde min "oppbyggingsfase" værre, og jeg følte jeg ikke var i stand til å gi noen støtte i det hele tatt. Dette førte til at jeg kanskje tok litt mer avstand, fordi jeg var redd hun skulle føle at jeg brukte henne som støttespiller, selv om jeg egentlig prøvde og ønsket å være en...

Vi mennesker fungerer på forskjellige måter i vanskelige tider. forstår at du også har hatt dine tider da du mer enn noe annet trengte din veninnes støtte. Men din vennine er kanskje ikke klar for å gi deg den støtten. Du er garantert en stor støtte for henne bare ved å ta kontakt, om det så er bare for å snakke om vær og vind, og etterhvert vil nok hun også være i stand til å gi deg den støtten du eventuellt skulle trenge. Mitt råd er at du ikke krever dette av henne direkte.

En vennine av meg stillte opp for meg i en vanskelig tid, (dette er nå fem år siden), hun var virkelig en god støttespiller for meg, og jeg ville som sagt gjøre gjengjeld, men de første årene etterpå dro dette meg ned igjen hele tiden, kanskje fordi jeg følte jeg ikke stilte opp som jeg burde fordi jeg fortsatt var i sorg selv.

Da jeg kom meg litt ovenpå igjen prøvde jeg derimot å stille opp så godt jeg kunne med et gjensidig vennskap. Hadde hun problemer snakket jeg gjerne med henne i timevis om nødvendig på telefon, hadde jeg problemer snakket jeg om dem. MEN, så sier hun til meg at hun er drittlei av å høre om mine problem (som faktisk ikke var så mange) og at hun synes at jeg stilte for lite opp i forhold til henne. Siste året har jeg gått gjennom et samlivsbrudd som var noe hardt for meg, men har ikke en eneste gang snakket med henne om dette, og enda får jeg pes fra henne fordi jeg ikke stiller opp, og at hun er drittlei av å bare høre om andres problem, selv om jeg har sittet i et uendelig antall timer å hørt om hennes problem.

Bare så det er sagt så sammenligner jeg deg på ingen måte med min "veninne", men poenget mitt er at støtte fra venner må komme naturlig og ikke "påtvinges". En annen ting er at det er slett ikke alle som er kompetente til å se andres problemer i det hele tatt. Det er din avgjørelse hvor vidt du tror hun er å satse videre på som venn. Men mitt råd er å gi henne litt tid.

Lykke til, og ikke minst lykke til med bryllupet:-)

Takk for flott innlegg igejn, til ettertanke! Du har hjulpet meg laaangt på vei! :-)

Takk for at du delte noe fra eget liv, det satt jeg stor pris på. God helg til deg! :-)