Har dere gått i terapi?

[Gjest Psykologpasient]

Hos psykolog? Sier dere det til venner ? Hvordan har dem reagert?Dere andre som ikke har gått hos psyko, hvordan tenker dere om oss som går der?

[Gjest trultemor25]

Jeg har vært hos psykiater 2 ganger pga spiseproblemer for noen år siden. Kun mine aller nærmeste vet om det og de syntes det var bra jeg gjorde et tiltak. Det er ikke noe jeg skammes over selv om det ikke hjalp meg noe særlig.

[Gjest Shira12]

Jeg har gått til psykolog for og ha en "kanal" for og få utløp for frustrasjoner ved og være kronisk syk, og miste mye av livskvaliteten.

Dette er noe alle vet. Jeg la ikke skjul på det, og har ikke fått noen negative tilbakemeldinger.

[amber sun]

Har fått terapi for spiseforstyrrelser for en del år tilbake.

Bare to stykker som vet om det.

Det var forøvrig svært nyttig, og jeg har ikke hatt problemer siden.

[tigertrollet]

Javisst.

Jeg har, som Shira12, gått til psykolog i perioder i forbindelse med det å leve med kronisk skade, og det har vært veldig nyttig.

Overfor familie og venner har jeg vært åpen hele veien. Overfor kollegaer har jeg sagt det der det er naturlig.

Men jeg skjuler det aldri.

Mange ganger har jeg slengt det ut for å se reaksjonene hos folk;) Noen blir litt satt ut -og det synes jeg er artig.

For det er ikke heeeelt stuerent er min erfaring. For meg er det en profesjonell behandler på lik linje med fysioterapeuten, men mange er ukjent når de får høre at jeg går til psykolog. Og de venter liksom at man skal utdype og forklare hvorfor man går der, hehe:)

Det bunner nok mest i uvitenhet de fordommene som henger igjen når det gjelder hva en psykolog kan hjelpe til med.

[Gjest LucySky]

Jeg har vært hos psykiater 2 ganger pga spiseproblemer for noen år siden. Kun mine aller nærmeste vet om det og de syntes det var bra jeg gjorde et tiltak. Det er ikke noe jeg skammes over selv om det ikke hjalp meg noe særlig.

Det kommer vel litt an på hva slags miljø du ferdes i - hvor lett det er å være åpen om det, mener jeg.

Jeg har gått i terapi i mange år (ferdig for lengst nå). Jeg sa alltid fra på jobben hva det var jeg skulle: - Ha det, jeg har time hos psykologen!

Barna våre visste om det (de var mellom 2 - 10 da jeg begynte): - Mamma skal til tankedoktoren i dag, hun, så da lager pappa middag.

Jeg snakket med andre ord om det der det tilfeldigvis passet. Som om jeg skulle til tannlegen eller noe. Om folk spurte (og det gjorde de hele tida!): - Hvorfor går du der, da? Så svarte jeg at det må jeg, for trøbbla mi er såpass stor at den ødelegger for hverdagslivet mitt.

Da holdt de stort sett kjeft.

Man møter to typer reaksjon (i alle fall jeg). Den ene er dårlig skjult forskrekkelse over at du er "en som trenger sånt". Den andre reaksjonen er "Ehm, jeg har ofte tenkt på å gå til psykolog, men er det dyrt/skummelt/farlig/mulig å få plass". Den første reaksjonen er egentlig tvillingen av den andre: folk flest er redde for psykologer, men veldig nysgjerrige på hva som skjer der og ville ofte gjerne ha turt å gå sjøl.

Når jeg kunne si fra på jobben og til alle slags venner og familie, var det fordi jeg jobbet på et kontor der mange kunstnere og spesielle folk gikk inn og ut. En nevrotiker fra eller til gjorde liksom ikke noe.

Du må avgjøre sjøl om det blir tøffere for deg å si fra på jobben, til familie og venner.

Jeg syns det er en helt grei ting å gå til psykoterapi. Du går jo til lege når du hoster? Når du har brukket beinet?

Jeg kjenner nesten ingen som ikke har gått til psykoterapi en eller annen gang i livet. Faktisk er de nesten litt kjedelige, de som ikke har.

[Glimtipper]

Jeg har gjort det. Akutt-psykiatri, til og med. Jeg har bare nevnt det for de nærmeste vennene, men det er bare fordi det ikke har passet seg noen andre ganger. Hvis det hadde vært et diskusjonstema, så hadde jeg sagt det.

Jeg skal begynne hos psykolog igjen nå snart, for å snakke videre om det samme som tidligere. Det har jeg ikke lagt skjul på når jeg er på jobb og vil ikke gjøre det ovenfor familie eller venner.

Men jeg sier ting når det passer seg slik.

[Gjest M.Angelica]

Har fått terapi for spiseforstyrrelser for en del år tilbake.

Bare to stykker som vet om det.

Det var forøvrig svært nyttig, og jeg har ikke hatt problemer siden.

Det viste jeg ikke.. håper det går bedre nå =)

[Gjest svaksterk]

Det kommer vel litt an på hva slags miljø du ferdes i - hvor lett det er å være åpen om det, mener jeg.

Jeg har gått i terapi i mange år (ferdig for lengst nå). Jeg sa alltid fra på jobben hva det var jeg skulle: - Ha det, jeg har time hos psykologen!

Barna våre visste om det (de var mellom 2 - 10 da jeg begynte): - Mamma skal til tankedoktoren i dag, hun, så da lager pappa middag.

Jeg snakket med andre ord om det der det tilfeldigvis passet. Som om jeg skulle til tannlegen eller noe. Om folk spurte (og det gjorde de hele tida!): - Hvorfor går du der, da? Så svarte jeg at det må jeg, for trøbbla mi er såpass stor at den ødelegger for hverdagslivet mitt.

Da holdt de stort sett kjeft.

Man møter to typer reaksjon (i alle fall jeg). Den ene er dårlig skjult forskrekkelse over at du er "en som trenger sånt". Den andre reaksjonen er "Ehm, jeg har ofte tenkt på å gå til psykolog, men er det dyrt/skummelt/farlig/mulig å få plass". Den første reaksjonen er egentlig tvillingen av den andre: folk flest er redde for psykologer, men veldig nysgjerrige på hva som skjer der og ville ofte gjerne ha turt å gå sjøl.

Når jeg kunne si fra på jobben og til alle slags venner og familie, var det fordi jeg jobbet på et kontor der mange kunstnere og spesielle folk gikk inn og ut. En nevrotiker fra eller til gjorde liksom ikke noe.

Du må avgjøre sjøl om det blir tøffere for deg å si fra på jobben, til familie og venner.

Jeg syns det er en helt grei ting å gå til psykoterapi. Du går jo til lege når du hoster? Når du har brukket beinet?

Jeg kjenner nesten ingen som ikke har gått til psykoterapi en eller annen gang i livet. Faktisk er de nesten litt kjedelige, de som ikke har.

Du sier du har gått i mange år, men at det er lenge siden.

Kan du si mer om det? Om det har gått fint etterpå og sånn...?

Jeg trenger høre litt om det :-) det gir håp! :-)

[Velouria]

Jepp, og det har hjulpet meg umåtelig mye, skulle ønske noen hadde skjønt at det hadde vært lurt når jeg var barn/ungdom, men bedre sent enn aldri.

[Gjest en psykolog]

Ja. Jeg er selv psykolog, og har i flere år gått i terapi selv. Det er nokså vanlig blant psykologer og psykiatere fordi det er viktig å være bevisst på hvem man er selv, og å ha jobbet med sine nevroser og problemråder (det har jo alle) når man skal jobbe med andre mennesker. I noen videreutdanninger er det til og med et krav at man har gått selv i terapi. Jeg syns faktisk det burde være et krav for å bli terapeut selv, fordi man da vet av egen erfaring hva terapi er.

I mange kretser der man er opptatt av å jobbe med selvutvikling, er det å gå i terapi vanlig.

Blant mine psykologkolleger er det med andre ord ikke uvanlig i det hele tatt, - men dette betyr ikke at det er noe man forteller til alle. Fordi jeg anser det rett og slett som noe som tilhører min private sfære. Jeg forteller jo ikke kreti og pleti om mitt privatliv ellers heller.

[Dorthe]

Jepp, jeg gikk i to år og det eneste damen sa var "nei, du sier ikke det" og " det der kan da ikke være mulig".

Så det var ikke mye hjelp i.

[tonie]

Nei, aldri. Jeg tror nok jeg burde gjort det, men jeg er en av dem som absolutt skal klare seg selv, samme hva. Jeg klarer ikke å be om hjelp til noe som helst. Det er ikke bra.

Når andre er åpne om at de går i terapi tenker jeg bare positivt om det. De er modige som tør å ta tak i det som er vanskelig.

[Gjest Timari]

jeg har gått i terapi lenge hos ulike behandlere. Bare de nærmeste vennene mine vet om det, men det er ikke sånn som jeg diskuterer med dem, da jeg føler at hvis jeg først sier at jeg har time hos psykologen så er de nysgjerrig på hvordan det går, og hva man prater om osv. Det synes jeg blir for privat, så da snakker jeg heller ikke om det. Bare en veninne kan jeg prate om akkurat disse tingene

jeg kunne aldri ha sagt det til tilfeldige mennesker, klassekamerater eller arbeidsgiver selv om jeg vet jeg sikkert ikke er den eneste som har trøbbel med sjela.

For noen passer det å være åpen om det, for andre ikke.

[Lillemus]

Jeg ønsket meg faglig hjelp i en vond periode da sønnen min som da var 5 mnd ventet på sin andre hjerteoperasjon. Skjulte nok mye inni meg da som jeg gjerne skulle hatt ut, men nå gikk alt bra med ham så det gikk seg snart til.

Alikevel skulle jeg ønske det var standard at man tok inn foreldre til så syke barn og ga dem litt "krisehjelp". Jeg har nevnt det for kontaktsykepleieren vår, men tviler på at det kom noe mer utav det.

[org]

Ikke vanlig terapi, det har jeg aldri hatt behov for.

Men jeg var hos psykriatisk sykepleier like etter at broren min tok livet av seg.

Såkalt krisehjelp.

Jeg følte egentlig ikke det store behovet for det, men tenkte at det kunne jo være lurt likevel. Så var det gjort, liksom.

Den psykiatrisk sykepleieren hørte på hva jeg hadde å fortelle, og sa etterpå at "Med deg kommer det til å gå riktig bra."

Det er jo greit å høre, men jeg vet egentlig ikke hvor mye hjelp det var.

[org]

Ikke vanlig terapi, det har jeg aldri hatt behov for.

Men jeg var hos psykriatisk sykepleier like etter at broren min tok livet av seg.

Såkalt krisehjelp.

Jeg følte egentlig ikke det store behovet for det, men tenkte at det kunne jo være lurt likevel. Så var det gjort, liksom.

Den psykiatrisk sykepleieren hørte på hva jeg hadde å fortelle, og sa etterpå at "Med deg kommer det til å gå riktig bra."

Det er jo greit å høre, men jeg vet egentlig ikke hvor mye hjelp det var.

Ulp. Ikke se på skrivefeilene mine...

[Gjest tarita]

ja et par ganger, vært innlagt også, bruker medisiner. mange som vet det, for de går i terapi selv. resten vet ikke noe og får heller aldri vite=)

[Gjest LucySky]

Du sier du har gått i mange år, men at det er lenge siden.

Kan du si mer om det? Om det har gått fint etterpå og sånn...?

Jeg trenger høre litt om det :-) det gir håp! :-)

Om å ha gått i terapi: Den strakte seg over mange år. Og artet seg veldig forskjellig. I noen år syntes jeg ikke jeg kom noen vei, i andre perioder løsna det litt og da var det nesten for fælt til at jeg orket det, andre ganger igjen var den ene dagen uka som å gå og besøke en slags venn, jeg snakket i hytt og pine om alt og ingenting. Og så svei det til igjen!

Skal jeg summere opp hva jeg fikk ut av det, blir det slik:

Utenfra sett har jeg kanskje flyttet meg 5mm inni hodet mitt (tankegangen, måten å tenke på meg sjøl og andre på) men det er de 5mm som skiller mellom at problemene mine får ødelegge livet mitt eller ikke.

Jeg er ikke "kvitt" all angst og elendighet, men jeg lar den ikke overmanne meg lenger. Jeg har måter å handle på som gjør at jeg fort eller sakte kommer meg ut av situasjoner som på sikt virker selvødeleggende. Jeg er ganske modig blitt med veldig mange ting. Jeg liker godt det jeg jobber med, jeg har holdt ut et langt ekteskap uten å gå min vei eller få den andre til å gå.

Mine barn er mindre preget å ha vokst opp med en ulykkelig mor enn jeg sjøl var, fordi jeg har flyttet meg de 5 mm.

Så altså, det syns kanskje ikke så mye, forandringene i meg, men de betyr mye likevel, for flere enn meg.

[amber sun]

Det viste jeg ikke.. håper det går bedre nå =)

Det går helt bra nå. :-) Det er en del år siden.

:-)