Noen ord fra et menneske som mangler håp

[solstrålen]

Jeg kan gråte mine tårer uten en lyd. Hvorfor? Jo, fordi jeg gjør det hele tiden. Tårene renner, og hatet koker, men pga mitt barn og min samboer, velger jeg å bli her i verden. Selv om han er her. Et eller annet sted. Sist jeg vet, bodde han på Østlandet, i Oslo. En mann med stor mage og høreapperat som fant småjenter på nettet og fikk de med på de verste ting et barn kan oppleve. Han var lav, han hadde med seg videokamera første gangen. På et hotellrom i oslo, jeg og mamma skulle i barnedåp til min fetter. Jeg husker jeg sto hjemme hos min tante og så meg selv i speilet: ”nå er du ikke lenger et barn. Nå skal du være voksen” en jente på bare 12 år. Jeg lærte meg å skåle pent, sitte rett i ryggen. Jeg husker godt at mamma reagerte på akkurat det: at jeg var blitt så voksen.

Jeg husker sengen, full i blod. Han ville at jeg skulle sitte oppå han, men jeg ville ikke. Han tvang meg ikke. Vi hadde jo et ”forhold”. Når han oppførte seg bra, ville jeg ikke nekte han å se meg. Det var slik det endte. Han tvang meg til å suge han. Det var det jævligste jeg hadde opplevd noen gang. Jeg følte jeg holdt på å bli kvalt. Slik er det nå også. Og det ødelegger mitt forhold til min samboer. Vi skal gifte oss om 4 mnd, og jeg orker ikke tanken på sex!!!! Jeg blir kvalm og uvel, begynner å gråte. Hvordan kan han forstå hva jeg har vert igjennom? Han kommer aldri til å forstå. Men alle menn har sine behov, og da får jeg dårlig samvittighet. Jeg prøver, men jeg orker ikke. Jeg får høre at jeg skal glemme, men herregud, HVORDAN? Kan noen fortelle meg det???? Den 20 desember er det nøyaktig 8 år siden det første overgrepet. Jeg skal på skolen. Jeg går på allmenn påbygging nå. Neste uke har vi 1 prøve, 1 muntlig fremføring og 2 innleveringer. Det er lite forhold til forrige uke, men det er forferdelig slitsomt for en som har så mye inni hodet for tiden. Jeg sover hele natten, uavbrutt. Likevel er jeg utslitt. Pga mareritt. Jeg får medisin mot det, men det gjør bare at redselen som jeg får dagen etter er mildere. Jeg er så sliten. Jeg klarer ikke fortelle dette til min psykolog, og samboeren min vil jeg ikke at skal lese det. Men alt er så håpløst. Jeg har så mye som skal gjøres og så lite livslyst. Jeg er så sliten. Jeg vet at han ikke skal få knekke meg, og det har vert på nære nippet mange ganger. Av og til skulle jeg ønske jeg kunne bare bli borte. Bare kunne glemme alt og sove i de uendelige timer. Uten mareritt eller flach backs. Helt alene. Helt trygg. I himmelen.

[annleis]

Hei solstrålen,

har liksom ikke så mye å sitil deg, men historien din gikk inn på meg.

Du må ikke gi opp, men det tror jeg du vet.. og at du egentlig ikke vil heller.

Det kan være tungt å gå på skole samtidig som en kjemper mange kamper inni seg, det vet jeg. Men på et eller annet vis så kommer en seg gjennom det selv om en kanskje ikke helt vet hvordan.

Gi ikke opp. Du har mye å leve for, kjæreste, bryllup og et barn.

Lykke til på skolen neste uke, og livet fremmover.

[javelda1365380927]

Kjære deg...

Forstår at du har det vondt, at alt virker håpløst. Jeg har det kanskje litt som deg, ofte er livet nesten ikke til å holde ut.....

men man må alltid holde ut.

Jeg har også barn, to nydelige små jenter! Det er virkelig gode grunner til å holde ut!

I de siste månedene har jeg presset meg masse masse til å dele elendigheten med noen. Jeg har presset meg selv til å snakke med psyk. om alt d som gjør vondt, jeg har gjort en start i allfall. Og tro d eller ei, det har faktisk hjulpet på! Det har gitt meg et håp jeg ikke har hatt før, et håp om å kunne leve med minnene på en "bedre" måte, om du forstår meg rett..

Selv om det har vært vanskelig og kostet meg mye.

Du klarer å skrive om minnene, Det er en styrke og en start!

Kanskje du kan tenke masse masse på barnet ditt, og finne styrke du ikke trodde du hadde?

Det er bare slik jeg klarer å finne styrke til å søke om hjelp.

Tenk på de som er glad i deg, og gi ikke opp!