depresjon eller hva er galt med meg?

[Gjest elvira blanca]

jeg er en kvinne på 26 år som så lenge jeg kan huske (i alle fall siden puberteten) har hatt lange perioder da jeg har vært veldig trist. periodene varer i fra noen måneder til år, men problemene er der mer eller mindre hele tiden. dårlig selvfølelse, en følelse av at alt er meningsløst, frykt for alt mulig. Har også hatt panikkanfall (pusteproblemer om natten, besvimelse i stressede situasjoner og ved syn av blod, hallisunasjoner) og psykosomatiske symptomer (ekstrem tretthet, store magesmerter, konstant hoste, stiv nakke og hodepine). I tillegg har jeg tvangshandlinger som bite negler og nappe ut hår fra hodet. Nå høres jo dette forferdelig ille ut når alt blir samlet på denne måten, men jeg har jo klart meg på et vis og ytre sett så er jeg i en situasjon der jeg "burde" ha det bra. problemet er at nå begynner jeg virkelig å gi opp at disse problemene skal gå over. Det verste er det å være deppa hele tiden. føles ut som jeg går gjennom mesteparten av livet med en veldig vond følelse, og at det belaster de som er rundt meg. Jeg har mye selvmordstanker, og tanker om å skade meg selv, men klarer å kontrollere dem bedre og bedre. Har prøvd å gå til psykiater en gang, gikk dit i en periode til samtaleterapi,syns ikke det hjalp noe særlig. han ville proppe i meg medisiner nesten før jeg hadde snakka med han, så jeg sa nei. er skeptisk til medisiner, siden jeg har vanskelig nok for å finne ut hva som er meg i alt dette, om jeg ikke skal tenke på at det er kemikalier som påvirker meg også. men hva kan man gjøre med sånne problemer? det virker så borkasta og meningsløst å leve sånn og er redd for at jeg ikke skal klare mer. De svarte følelsene kommer ALLTID tilbake og ødelegger for meg og forholdet til folk rundt meg.

[javelda1365380927]

Hei

Tror nok at du sliter med depresjoner ja... dette ligner på det jeg ofte kjenner på, og jeg har depresjoner. Forstår godt at du er skeptisk til lykkepiller! Det virker både enkelt og skummelt med antidepressiva--hva når man slutter å ta dem? Er det da gitt at man har klart å få bort tankekaoset??? Kanskje må man spise tabl. i evigheter?? Hvor bra er det da for kroppen?

Kanskje det ville være annerledes dersom du tok en samtale med legen og forklarte at du behøver noen å snakke med, ikke piller! I første omgang....for du trenger jo en eller annen form for hjelp??

Gode venner og fysisk aktivitet er jo også kjent for å være "medisin" som kan hjelpe mot svarte dager...

Selv går jeg i terapi, men bruker ikke medisin pga amming. Snart er jeg ferdig med amminga, og da skal jeg faktisk vurdere pillene! Det har vært en laaaang prosess for meg, men nå har jeg begynt å innse at for meg er det nok en nødvendighet.... Det kan jo hende at disse pillene faktisk er bra, og da er det jo forsøket verd. Svarte dager og uker igjen og igjen er ikke greit.

Jeg forsøker å si til meg selv at jeg kan jo faktisk Velge å slutte med pillene etter noen få uker / måneder, jeg er sjefen over meg. Jeg må tenke slik for å orke tanken på den type hjelp (piller)...

Ønsker deg alt godt!

Hilsen