Kjære Jorunn eller Laila!

[Gjest Pårørende]

Jeg har en datter som har slitt med spiseforstyrrelser i snart 6 år. På det verste var hun nede i 38 kg. Hun får både oppfølging av lege og psykolog, men det ser ikke ut til å hjelpe. Spiseforstyrrelsen ser bare ut til å gå over i nye stadier. Noe jeg slett ikke ser på som positivt. Hun er nå 20 år og bor fortsatt hjemme. Hun er svært flink til å "spille frisk". Hun spiser godt med mat til alle tider. Samtidig går hun stadig mer ned i vekt, så jeg vet hun bare lurer oss. Tror hun har bulimi. Egentlig er det nok det hun alltid har hatt, men har aldri kunne vært helt sikker. Mistenker henne for å kjøpe inn masse mat. Oppholde mat på rommet, i skaper og skuffer. I det siste har hun dessuten isolert seg ekstra mye. Det er flere uker siden hun har gått ut i helgene eller besøkt venninner. Tror hun holder seg hjemme fordi hun vil være i fred meg spiseforstyrrelsen sin. Hun lover gang på gang at NÅ skal hun skjerpe seg. Nå skal hun slutte med dette "Spisetullet og gå opp i vekt. Vi snakker jevnlig om SF hennes. Vi har til og med lagt en målrettet plan for hvordan hun kan bli frisk. Hun virker optimistisk, men jeg føler ikke at jeg kan stole på henne. Det har jo tross alt gått 6 år nå uten framgamg. Mest av alt lurer hun nok bare seg selv. Det tristeste er at hun mister så mye ved å leke med livet på denne måten. Hun mister kontakten med omverdenen, ungdommen og sist men ikke minst mange av de naturlige kroppslige funksjonene som for eksempel menstruasjonen. Dette er også en ting som bekymrer meg meget. Hun har har aldri hatt ordentlig menstruasjon. Den kom nemlig omtrent samtidig som da hun begynte å gå ned i vekt og forsvant dermed like raskt.

Jeg skriver til dere fordi jeg virkelig kan trenge gode råd. Jeg kan ikke sitte og se på at hun ødelegger seg selv på denne måten

samtidig vil jeg ikke miste henne, miste det gode forholdet vi har sammen.

[Gjest Luiza]

Sf er ikke noe "spisetullet" og du kan ikke forventer at hun jenta skal "kjerpe seg" å bli frisk. Vet at du er frustrert, men nå familien min behandler meg akkuratt som du gjør nå, gjør at jeg bli bare værre å holder meg fast med min sf.

Jeg har hatt sf i 8 år, ikke mensa i alle disse år, og kan ikke forestille meg å gå opp i vekt. Det viktigst er ikke at hun jenta gå opp i vekt. Du lurer deg selv med å tenker "ahh nå at hun har gått opp i vekt, har hun blitt frisk..." Alt handler om følelser. Lurer på om det er ikke per grunn av den måte som du tar opp situasjon, at som et svar fortsette hun med bulimien? Kanskje det er den måte som hun fant for å prøve å spør etter hjelp?

unnskyld for å være så ærlig. Men slik er med pårørende mine... de forvente at jeg skal skjerpe meg, å gjør ting bare værre...

mvh,

- Luiza

[Gjest tiny]

Hei.

Jeg fikk en kjempe vond følelse i magen når jeg begynte å lese innlegget deres- trodde nemlig at det var mine foreldre som hadde skrevet inn, men jeg er eldre og har slitt flere år enn dattera deres. Hadde dere vært mine foreldre hadde dere dessverre hatt rett på deres anelser, MEN jeg vet ikke om dette er deres datter tilfelle, men hvis så er har hun det helt forferdelig. Luiza har mye rett i det hun svarte dere med. Det handler om følelser. Tror at jeg ville fortelt deres datter om hva dere tror(jeg selv ville fått panikk om mine foreldre konfrenterte meg.) Nei, jeg vet ikke hva jeg egentlig mener for jeg vet hvor utrolig ubehagelig det hadde vært for henne, men på en måte hadde det kanskje hjulpet. Jeg tror mere åpenhet- og vær oppriktige kall en spade for en spade. MEN vær forståelsefulle og ikke kjeft på henne, hun sliter noe helt enormt hvis deres anelser er riktige.

LYKKE TIL, håper at dere sammen kan få klart opp i situasjonen.

(jeg må bare få med at jeg føler veldig med deres datter og jeg ønsker henne alt det beste her i livet)

klemmer fra tiny

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære Pårørende! Dersom jeg forstår deg riktig er det bare din datter som "får hjelp" hos lege og psykolog. Du gir uttrykk for at du lurer, ikke stoler på, mistenker henne, hun lover å skjerpe seg osv..Mange foreldre/pårørende beskriver liknende og det er ikke rart for de fleste pårørende får en opplevelse av at de blir lurt, skuffet, rådville, leter etter skyld. Likevel er det svært viktig at barnet ikke blir alene om å jobbe seg til en forandring, bedring av spiseforstyrrelsen. Føle seg trodd og ikke alene. Barnet opplever også skyldfølelse og ofte er/blir et barn i familien symptombæreren for hele familien. Barnet trenger all mulig støtte og hjelp fra sin familie og mange terapeuter anbefaler derfor familieterapi slik at ansvaret til en forandring, endring både ligger hos foreldre/pårørende, søsken og den som har spiseforstyrrelen. Ville det være mulig å snakke om dette med din datter? Foreslå eller spør din datter om hun kanskje kan ta opp med psykologen sin hvordan hele familien kan få hjelp for å kunne forstå henne og hennes lidelse. Det er ofte at den beste hjelpen kan være at foreldre endrer sin adferd og holdninger,og kan derfor være de beste hjelperne for sine barn. Det er også mulig å ta kontakt med nærmeste Barne- og ungdomspsykiatriske poliklinik (BUP) eller Voksenpsykiatriske poliklinik (DPS) for evt. pårørendegrupper eller mer informasjon om familieterapi, foreldresamtaler, samtaler for søsken osv. Lykke til på veien videre!