angst

[yda]

hei! eg er ei jente på 23 år som har eit merkeleg problem. som øydlegger min kvardag. probleme begynnte for eit halv år siden. det er at eg må alltid ha eit toalett i nærheita, uhansett kor eg er hen. så må eg vete kor eg kan springe på do. eg har for lenge siden sluttet og ta buss, da får eg helt panikk. ein stund tilbake var eg ute og reiste med båt, da vi måtte forsette reisen med buss. det var helt grusomt. eg vuderte og berre bli igjenn der vi måtte gå av.

bedre blir det ikkje når eg må helikopter til jobb, det er grusomt. men eg berre biter tennene sammen.

er det noke eg kan gjere sjølv, for å ungå og tenke desse tankene.

tusen takk for svaret.

[pablito]

Det høres ut som du har utviklet en form for fobi. Det er gode behandlingsmuligheter for dette. Ta kontakt med en psykolog eller terapeut som benytter kognitiv terapi.

[Nina Lindstad, spesialist i allmennmedisin]

vet ikke om plagene dine startet med noe unormalt med vannlating. Dersom du ikke har urinveis-sykdom, er nok alt mentalt. Du kan en periode føre "logg" over hvor mye du drikker og hvor ofte du later vannet; så vil du lære hvor lenge det går an å holde seg. Dersom du ikke kommer til målet, kan du snakke med fastlegen din. Denne kan vurdere om du skal ha henvisning til psykolog; avhenger av hvor mye du er plaget. Det finnes medisiner som nedsetter urin-produksjonen, dette kan kanskje vurderes i tilfeller der du faktisk har problem med å ha toalett tilgjengelig.

[Alex80]

Hei. Det høres ut som det er type angst-fobi. Dette er svært vanlig. Det beste du kan gjøre er å få hjelp fortest mulig, men med hjelp så mener jeg ikke at det må være noe drastiskt, det virker som du klarer deg gjennom hverdagen selv om det nok er veldig hardt. Det beste du kan gjøre er å konsultere din lege og kansje få en henvendig til en psykritaisk poliklinik, etter det steget der er det egentlig kort vei til å bli frisk. Men før du gjør dette så er det vanskelig å bli bedre på egenhånd. På en psykriatisk poliklinik får du timer å komme til kansje en gang i uken eller kansje mer eller mindre, men uansett så er det det første skrittet i riktig rettning. Det første steget er det vanskeligste, og det kan virke flaut, men husk alltid at ingen vil le av deg når du går til legen og de har hørt det meste før.

Dette kommer du deg igjennom, du kan tenke på det som en fase i livet, en vond fase men du kommer deg garantert ut av det til slutt.

Mvh Alex80