har skrevet et brev...

[Gjest tigrinus]

Jeg bor midlertid på en institusjon, hvor det er personalet. Og akkurat nå har jeg levert et brev til kontakten min.. Hvor det står om overgrepene.

Jeg har aldri snakket eller skrevet noe om overgrepene, og da mener jeg aldri..

nettverket rundt meg vet om det og sånt, men har aldri gått noe inn på det.

Så nå er jeg så redd. Redd for reaksjonen hennes. for at hun ikke skal tro på det, eller at det var helt feil av meg å gi det til henne.

Julen har vært en mareritt for meg. Siste gangen det skjedde var på julaften da jeg var 14 år. Heldigvis har jeg hatt veldig god støtte og folk rundt meg hele julen. Men har vært tøft, og jeg måtte få det ut, det tok knekken på meg. Ville bare at noen skulle vite.

Juleklem til dere alle!

[Gjest lopsi]

Så bra at du har skrevet dette brevet.Det er en begynnelse, og nå blir det bedre,sakte blir det bedre...

[Gjest bry]

Kjære du!

Syns det er kjempebra at du skrev det brevet,og behandleren din tror deg helt sikkert.

Det er da de kan hjelpe deg på best mulig måte,når du forteller alt og om hvordan du har det.

Du er modig og flink,ha det riktig godt!

[Gjest tigrinus]

Kjære du!

Syns det er kjempebra at du skrev det brevet,og behandleren din tror deg helt sikkert.

Det er da de kan hjelpe deg på best mulig måte,når du forteller alt og om hvordan du har det.

Du er modig og flink,ha det riktig godt!

Takk for svar. Nå var det ikke behandleren min jeg ga det til, men primærkontakten (sykepleier) min her jeg bor. Har ikke noe fast behandler enda. Fikk prata lenge med henne etterpå. Og hadde ikke noe å frykte for reaksjonen hennes. Hun synes det var rørende og begripende å lese det. Og hun tok meg på alvor.

Og nå..det er overveldende. Fullt av kaos inni meg. Klarer ikke helt å stenge alt ute. Er i grunn mest bare redd. Samtidig som det føles litt godt og få sagt (skrevet) det til noen.

[Gjest tigrinus]

Så bra at du har skrevet dette brevet.Det er en begynnelse, og nå blir det bedre,sakte blir det bedre...

Takk

[Gjest bry]

Takk for svar. Nå var det ikke behandleren min jeg ga det til, men primærkontakten (sykepleier) min her jeg bor. Har ikke noe fast behandler enda. Fikk prata lenge med henne etterpå. Og hadde ikke noe å frykte for reaksjonen hennes. Hun synes det var rørende og begripende å lese det. Og hun tok meg på alvor.

Og nå..det er overveldende. Fullt av kaos inni meg. Klarer ikke helt å stenge alt ute. Er i grunn mest bare redd. Samtidig som det føles litt godt og få sagt (skrevet) det til noen.

Så fint at dere fikk snakket om det også,ja det er ganske opprivendes følelsesmessig å skrive/prate om sånt.

Det er jo vonde ting man helst vil glemme og gjemme,men det er samtidig viktig å få det ut og bearbeide det.

Forstår godt at det er kaos inni deg nå,men prøv å slapp av og tenk at du har ikke sakt noe galt,kanskje det blir lettere å snakke om det etterhvert,iallefall kanskje du blir mindre urolig etterhvert.

Men alltid når jeg har skrevet/snakket om "sånne ting"føler jeg at jeg har gjort noe galt.

Da kommer følelsene,skylden,skammen osv...tror det er normalt.

Men det er ubehagelig,vet det.

Tenker på deg,du er kjempeflink!!!