Ødelagt sexliv

[Gjest bry]

Lurer på om det er noen som har noen råd til meg,men det spørs jo.....

Men det er sånn at jeg ikke klarer å ha sex,forbinder det med noe vondt og skittent...pga opplevelser i barndommen.

Har så lyst å ha et normalt sex liv,men det er så vanskelig,får ekle følelser etterpå og blir uvel i flere dager.

Har jo flere barn,hvordan jeg klarte det...å fø de...fatter jeg ikke nå,men klarte ikke amme dem,det ble for nært kroppen min..ville,men klarte ikke.

Kunne ha sex før,men da måtte jeg være beruset av alkohol,da var jeg med på det meste,men følte meg som en brukt hore dagene etterpå.

Har kuttet ut alkohol nå,så da blir det ingen sex,syns synd på mannen min...må si han er tolmodig...ingenting på han.

Jeg vil,men klarer ikke lenger.

Hva kan jeg gjøre,er det noen som vet det,eller er sex livet ødelagt for alltid???

[Gjest en som skjønner]

Hei!

Det er veldig vanskelig når man er plaget av minnesbilder fra barndommen og samtidig skal være en voksen dame på "lik linje" med sin mann. Det å kunne elske som en voksen uten at disse såre,ekle barndomsminnene dukker opp.

Jeg også har brukt alkohol som et "hjelpemiddel" i mange år, og dette har jo på en måte fungert, selv om ekteskapet har slitt hardt i svingene.

Hadde vel også tidligere en "av og på" knapp, tror jeg, hvor jeg greide å koble ut kroppen min på en måte.

Dette er blitt vanskeligere etterhvert som jeg ble syk og startet med terapi, greier liksom ikke å "late som" lengre.

Min mann må også finne seg i å være "munk" i lange perioder, men han godtar dette, han skjønner mere nå enn før heldigvis.

Ellers tror jeg det er viktig å ta tak i nåtid og framtid.(livet går ikke bakover....)

hvilke problemer du har idag.

Prøv å identifisere hva som er vanskelig og se på hva du kan gjøre med det.

Prøv å "minimere" ned fortida, pakk den godt inn og gjør den så liten og usynlig som mulig.(Når minnene dukker opp prøver jeg å "krympe" dem sammen til en liten klump og legger denne ifra meg på et rom langt borte). Skriv gjerne ned tanker og følelser, da får du dem lettere ut av kroppen på en måte.

Det skjer ikke idag, det som skjedde for mange år siden, prøv å ufarliggjøre minnene, ingen kan gjøre deg så galt idag som den gang.

Ellers så tror jeg vi må lære oss at dette med et sex-liv ikke er noe ekkelt. Det er kanskje noe av det vanskeligste. Du må snakke med partneren din, fortelle han om hvordan du har det, han har sikkert tanker og følelser å bidra med, og er også sikkert usikker i forhold til hvordan han skal "oppføre" seg imot deg.

Dette er noe jeg må arbeide med resten av mitt liv, er jeg redd for. Noen ganger går det bra og noen ganger kan jeg ikke idet hele tatt ha noen form for berøring engang, uten at jeg springer langt. Det sier seg jo selv at det ikke kan være enkelt å leve sammen med en sånn person.

Men stå på du bry, arbeid hardt med deg selv eller sammen med terapeut el, ting kan bare gå en vei og det er til det bedre.

Husk du er sterk som har overlevd barndommen din og blitt voksen og står på egne bein!

[Gjest bry]

Hei!

Det er veldig vanskelig når man er plaget av minnesbilder fra barndommen og samtidig skal være en voksen dame på "lik linje" med sin mann. Det å kunne elske som en voksen uten at disse såre,ekle barndomsminnene dukker opp.

Jeg også har brukt alkohol som et "hjelpemiddel" i mange år, og dette har jo på en måte fungert, selv om ekteskapet har slitt hardt i svingene.

Hadde vel også tidligere en "av og på" knapp, tror jeg, hvor jeg greide å koble ut kroppen min på en måte.

Dette er blitt vanskeligere etterhvert som jeg ble syk og startet med terapi, greier liksom ikke å "late som" lengre.

Min mann må også finne seg i å være "munk" i lange perioder, men han godtar dette, han skjønner mere nå enn før heldigvis.

Ellers tror jeg det er viktig å ta tak i nåtid og framtid.(livet går ikke bakover....)

hvilke problemer du har idag.

Prøv å identifisere hva som er vanskelig og se på hva du kan gjøre med det.

Prøv å "minimere" ned fortida, pakk den godt inn og gjør den så liten og usynlig som mulig.(Når minnene dukker opp prøver jeg å "krympe" dem sammen til en liten klump og legger denne ifra meg på et rom langt borte). Skriv gjerne ned tanker og følelser, da får du dem lettere ut av kroppen på en måte.

Det skjer ikke idag, det som skjedde for mange år siden, prøv å ufarliggjøre minnene, ingen kan gjøre deg så galt idag som den gang.

Ellers så tror jeg vi må lære oss at dette med et sex-liv ikke er noe ekkelt. Det er kanskje noe av det vanskeligste. Du må snakke med partneren din, fortelle han om hvordan du har det, han har sikkert tanker og følelser å bidra med, og er også sikkert usikker i forhold til hvordan han skal "oppføre" seg imot deg.

Dette er noe jeg må arbeide med resten av mitt liv, er jeg redd for. Noen ganger går det bra og noen ganger kan jeg ikke idet hele tatt ha noen form for berøring engang, uten at jeg springer langt. Det sier seg jo selv at det ikke kan være enkelt å leve sammen med en sånn person.

Men stå på du bry, arbeid hardt med deg selv eller sammen med terapeut el, ting kan bare gå en vei og det er til det bedre.

Husk du er sterk som har overlevd barndommen din og blitt voksen og står på egne bein!

Hei igjen!

Tusen takk for svar,det var mangen kloke ord og gode råd der.Er godt og samtidig vondt å lese om folk i samme situasjon.

Kjente meg veldig igjen i det du skrev,det er godt vi har partnere som er tolmodige og forstår.Det kan ikke være lett for dem heller nei.

Det er vel som du sier,at dette er noe vi må jobbe med resten av livet.

Har prøvd skrivemetoden jeg også,skriver ut ting og brenner det etterpå,prøver å tenke at da forsvinner det vonde opp i røyk.

Men det er der fremdeles,vil vel alltid være der,må vel bare akseptere det.

Jeg kan tåle klemmer og en klapp på skulderen,men noen ganger takler jeg ikke det heller.Det er synd,for da må jeg avvise ungene også hvis de vil ha en koseklem....

Blir rett og slett kvalm og uvel,men det handler jo om meg og ikke om dem.

Til og med da jeg var gravid og skulle undersøkes,føltes det som overgrep,låg der som forstenet...da følte jeg at jeg var utenfor meg selv.

Er enig i det du skriver,vi må lære oss at sex ikke er noe skittent og ekkelt.

Er glad partneren min er snill på det området,har til og med sakt at han må bare gå andre plasser for å få sex,han har jo sine behov.

Men han vil bare ha meg sier han,og det viser jo at han er glad i meg,syns synd på han...

Har hatt et turbulent forhold vi også,men er glad han fortsatt er her.

Det er noe som er ødelagt inni meg føler jeg,noe som er røvet bort,noe jeg aldri kan få tilbake.

Uff,nå skjelver jeg....

De psykologene jeg har pratet med vet om overgrepene,men jeg vil ikke gå i detaljer om det,forstår ikke poenget liksom.Hvis jeg prater om det i detaljer,blir jeg så dårlig at jeg ikke kan fungere.

Enig med deg,det er over,har lyst å se fremover.

Fortiden er over,fremtiden ligger foran oss,den kan jo bli bedre....C",)

Lykke til videre i ditt forhold!

[thinkerbell]

Hei igjen!

Tusen takk for svar,det var mangen kloke ord og gode råd der.Er godt og samtidig vondt å lese om folk i samme situasjon.

Kjente meg veldig igjen i det du skrev,det er godt vi har partnere som er tolmodige og forstår.Det kan ikke være lett for dem heller nei.

Det er vel som du sier,at dette er noe vi må jobbe med resten av livet.

Har prøvd skrivemetoden jeg også,skriver ut ting og brenner det etterpå,prøver å tenke at da forsvinner det vonde opp i røyk.

Men det er der fremdeles,vil vel alltid være der,må vel bare akseptere det.

Jeg kan tåle klemmer og en klapp på skulderen,men noen ganger takler jeg ikke det heller.Det er synd,for da må jeg avvise ungene også hvis de vil ha en koseklem....

Blir rett og slett kvalm og uvel,men det handler jo om meg og ikke om dem.

Til og med da jeg var gravid og skulle undersøkes,føltes det som overgrep,låg der som forstenet...da følte jeg at jeg var utenfor meg selv.

Er enig i det du skriver,vi må lære oss at sex ikke er noe skittent og ekkelt.

Er glad partneren min er snill på det området,har til og med sakt at han må bare gå andre plasser for å få sex,han har jo sine behov.

Men han vil bare ha meg sier han,og det viser jo at han er glad i meg,syns synd på han...

Har hatt et turbulent forhold vi også,men er glad han fortsatt er her.

Det er noe som er ødelagt inni meg føler jeg,noe som er røvet bort,noe jeg aldri kan få tilbake.

Uff,nå skjelver jeg....

De psykologene jeg har pratet med vet om overgrepene,men jeg vil ikke gå i detaljer om det,forstår ikke poenget liksom.Hvis jeg prater om det i detaljer,blir jeg så dårlig at jeg ikke kan fungere.

Enig med deg,det er over,har lyst å se fremover.

Fortiden er over,fremtiden ligger foran oss,den kan jo bli bedre....C",)

Lykke til videre i ditt forhold!

Hei "bry", du beklager men nå blander jeg meg inn.

du skriver: "..psykologene jeg har pratet med vet om overgrepene,men jeg vil ikke gå i detaljer om det,forstår ikke poenget liksom.Hvis jeg prater om det i detaljer,blir jeg så dårlig at jeg ikke kan fungere."

Poenget med å gå i detaljer er for at du skal få et bedre liv (det var kortversjonen).

Du trenger hjelp til å bearbeide de traumene du måtte ha,- OG hjelp til å etablere egen seksualitet på nytt. Ved å hente frem overgrepet(ene), holde dem frem i lyset, prate om dem og "dele" dem (i den grad det er mulig) kan du få hjelp til å bli "friere". Desverre er det gjerne slik at klienten blir dårlig underveis i behandlingen og som oftest er det et tegn på at dere er på rett vei; dere berører noe som er forferdelig smertefullt.

Resultater av seksuelle overgrep og misbruk bør behandles i to faser, det er desverre ikke alle som får dette tilbudet. Den første fasen er å bearbeide selve traumet og de "etterdønningene" det har skapt (dette tar tid). Siste fase er gjenoppdagelse/og aksept av egen seksualitet. Jeg vet ikke hvor i landskapet du befinner deg "bry", men jeg synes ikke du skal slå deg til ro slik du har det nå. Der finnes hjelp.

Gode ønsker fra

[Gjest bry]

Hei "bry", du beklager men nå blander jeg meg inn.

du skriver: "..psykologene jeg har pratet med vet om overgrepene,men jeg vil ikke gå i detaljer om det,forstår ikke poenget liksom.Hvis jeg prater om det i detaljer,blir jeg så dårlig at jeg ikke kan fungere."

Poenget med å gå i detaljer er for at du skal få et bedre liv (det var kortversjonen).

Du trenger hjelp til å bearbeide de traumene du måtte ha,- OG hjelp til å etablere egen seksualitet på nytt. Ved å hente frem overgrepet(ene), holde dem frem i lyset, prate om dem og "dele" dem (i den grad det er mulig) kan du få hjelp til å bli "friere". Desverre er det gjerne slik at klienten blir dårlig underveis i behandlingen og som oftest er det et tegn på at dere er på rett vei; dere berører noe som er forferdelig smertefullt.

Resultater av seksuelle overgrep og misbruk bør behandles i to faser, det er desverre ikke alle som får dette tilbudet. Den første fasen er å bearbeide selve traumet og de "etterdønningene" det har skapt (dette tar tid). Siste fase er gjenoppdagelse/og aksept av egen seksualitet. Jeg vet ikke hvor i landskapet du befinner deg "bry", men jeg synes ikke du skal slå deg til ro slik du har det nå. Der finnes hjelp.

Gode ønsker fra

Hei Hei!!!

Jo takk for det.

Der jeg befinner meg nå....vet ikke helt selv,men har gått frem og tilbake til psykolog i mangen år.

Bearbeide ting...vet ikke helt hva jeg skal legge i det.

Vet at man blir dårlig av terapi,har mangen ting å bearbeide....har jobbet med meg selv i mangen år.

Det jeg mener er...og det er enkelte psykologer enige i,at når jeg blir så dårlig at jeg ikke fungerer,er det verdt det da?

Blir det man kan kalle på grensen til psykotisk.Så det jeg blir fortalt er at for at vi skal kunne snakke om disse tingene,må jeg ta antipsykotika,det vil jeg ikke.

Vil se fremover,ikke tilbake...og selv nå skjer det jo tragiske ting rundt meg hele tiden,derfor takler jeg ikke å gå inn i alt det gamle,men det er jo der.

Derfor mener jeg at...ok sånn er mitt liv,sånn er jeg,må jo bare innfinne meg med det.

En psykolog sa en gang jeg trengte å legge meg inn en plass og bare fokusere på dette,overgrepene,og bli ferdig med det,få det ut og bearbeidet.Men jeg har unger....og som sakt,det skjer for mye rundt meg.

Uansett,skal til psykolog i januar en gang,har ikke hatt psykolog på en stund.

Da får jeg plukke ut de tingene jeg vil"jobbe"med,det er ikke rent lite.

Derfor velger jeg å tro at alle har problemer,mere eller mindre,er jo en slags trøst i det....livet er tøft for alle.

Ting som er gjort kan aldri bli ugjort,de vil alltid være der........

[thinkerbell]

Hei Hei!!!

Jo takk for det.

Der jeg befinner meg nå....vet ikke helt selv,men har gått frem og tilbake til psykolog i mangen år.

Bearbeide ting...vet ikke helt hva jeg skal legge i det.

Vet at man blir dårlig av terapi,har mangen ting å bearbeide....har jobbet med meg selv i mangen år.

Det jeg mener er...og det er enkelte psykologer enige i,at når jeg blir så dårlig at jeg ikke fungerer,er det verdt det da?

Blir det man kan kalle på grensen til psykotisk.Så det jeg blir fortalt er at for at vi skal kunne snakke om disse tingene,må jeg ta antipsykotika,det vil jeg ikke.

Vil se fremover,ikke tilbake...og selv nå skjer det jo tragiske ting rundt meg hele tiden,derfor takler jeg ikke å gå inn i alt det gamle,men det er jo der.

Derfor mener jeg at...ok sånn er mitt liv,sånn er jeg,må jo bare innfinne meg med det.

En psykolog sa en gang jeg trengte å legge meg inn en plass og bare fokusere på dette,overgrepene,og bli ferdig med det,få det ut og bearbeidet.Men jeg har unger....og som sakt,det skjer for mye rundt meg.

Uansett,skal til psykolog i januar en gang,har ikke hatt psykolog på en stund.

Da får jeg plukke ut de tingene jeg vil"jobbe"med,det er ikke rent lite.

Derfor velger jeg å tro at alle har problemer,mere eller mindre,er jo en slags trøst i det....livet er tøft for alle.

Ting som er gjort kan aldri bli ugjort,de vil alltid være der........

Hei du. Ja jeg er enig med deg i mye av det du skriver, av og til ER det best å løfte blikket og fokusere på fremtiden. MEN når fortiden blir en såpass stor belastning som det den er for deg kan jeg ikke si meg enig i at det vil være best å løfte noe som helst slags blikk, i mine øyne( evt. ører!) trenger du opppussing og en real rengjøring (men dette er kun _min_ mening og den teller i det store og hele ikke så mye).

Jeg forstår godt din skepsis til behandling og jeg ser på den som et sterkt sunnhetstegn. Men jeg tror (igjen min mening) at du kan få et langt bedre liv dersom du får -riktig- behandlig og -evt- riktig medisiner om det skulle være nødvendig. Har du aldri stusset på hvorfor du blir så dårlig når du bearbeider fortiden din?

Gode tanker farer ut i natten fra meg til deg.

[Gjest bry]

Hei du. Ja jeg er enig med deg i mye av det du skriver, av og til ER det best å løfte blikket og fokusere på fremtiden. MEN når fortiden blir en såpass stor belastning som det den er for deg kan jeg ikke si meg enig i at det vil være best å løfte noe som helst slags blikk, i mine øyne( evt. ører!) trenger du opppussing og en real rengjøring (men dette er kun _min_ mening og den teller i det store og hele ikke så mye).

Jeg forstår godt din skepsis til behandling og jeg ser på den som et sterkt sunnhetstegn. Men jeg tror (igjen min mening) at du kan få et langt bedre liv dersom du får -riktig- behandlig og -evt- riktig medisiner om det skulle være nødvendig. Har du aldri stusset på hvorfor du blir så dårlig når du bearbeider fortiden din?

Gode tanker farer ut i natten fra meg til deg.

Heia!!!

Joda din mening teller den,er åpen for alt jeg,liker å høre ting fra flere vinkler.

Stusset på hvorfor jeg blir dårlig,når jeg bearbeider ting?

Det spørsmålet forsto jeg ikke helt...vet hvorfor jeg blir dårlig.Det er jo fordi jeg ikke takler"tingene"som dukker opp i hukommelsen.

Vil ikke at alt dette skal komme opp,bra du er enig med i at det beste er å se fremover.

Får ta ting som det kommer,sånn er livet.....

Takk for gode tanker,her får du noen igjen...C",)

[Gjest en som skjønner]

Hei igjen!

Tusen takk for svar,det var mangen kloke ord og gode råd der.Er godt og samtidig vondt å lese om folk i samme situasjon.

Kjente meg veldig igjen i det du skrev,det er godt vi har partnere som er tolmodige og forstår.Det kan ikke være lett for dem heller nei.

Det er vel som du sier,at dette er noe vi må jobbe med resten av livet.

Har prøvd skrivemetoden jeg også,skriver ut ting og brenner det etterpå,prøver å tenke at da forsvinner det vonde opp i røyk.

Men det er der fremdeles,vil vel alltid være der,må vel bare akseptere det.

Jeg kan tåle klemmer og en klapp på skulderen,men noen ganger takler jeg ikke det heller.Det er synd,for da må jeg avvise ungene også hvis de vil ha en koseklem....

Blir rett og slett kvalm og uvel,men det handler jo om meg og ikke om dem.

Til og med da jeg var gravid og skulle undersøkes,føltes det som overgrep,låg der som forstenet...da følte jeg at jeg var utenfor meg selv.

Er enig i det du skriver,vi må lære oss at sex ikke er noe skittent og ekkelt.

Er glad partneren min er snill på det området,har til og med sakt at han må bare gå andre plasser for å få sex,han har jo sine behov.

Men han vil bare ha meg sier han,og det viser jo at han er glad i meg,syns synd på han...

Har hatt et turbulent forhold vi også,men er glad han fortsatt er her.

Det er noe som er ødelagt inni meg føler jeg,noe som er røvet bort,noe jeg aldri kan få tilbake.

Uff,nå skjelver jeg....

De psykologene jeg har pratet med vet om overgrepene,men jeg vil ikke gå i detaljer om det,forstår ikke poenget liksom.Hvis jeg prater om det i detaljer,blir jeg så dårlig at jeg ikke kan fungere.

Enig med deg,det er over,har lyst å se fremover.

Fortiden er over,fremtiden ligger foran oss,den kan jo bli bedre....C",)

Lykke til videre i ditt forhold!

Hei igjen!

Om en skal "grave" i fortiden eller ikke tror jeg kommer an på livssituasjonen du er i her og nå og om vi er istand til å tåle det.

Når man blir så psyk som det du beskriver, det gjelder også for meg, så tror jeg det er lurt å roe ned litt og la ting ligge. Hva oppnår man egentlig når man blir så dårlig at man spyr, skader seg selv og er farlig nære på å henge seg?

Når man har barn å ta vare på er det ikke kjekt å være psykisk psyk hele tiden. Jeg for min del ble så syk av å snakke om fortida at jeg ikke fungerte i det hele tatt som mor. Fikk også høre at bare dette fikk lov å komme ut, så ble jeg bedre. Resultatet var at jeg ble verre og verre.

Hvor mange år skal man tolerere at man blir bare sykere av å snakke? Jeg hadde en forferdelig angst i hele barndommen og denne tror jeg jeg aldri blir fri for ved å grave og snakke om det. Det bare minner meg på alt som ikke var bra den gang. Da må jeg heller ta tak i livet mitt her og nå og prøve å få angstnivået ned på et levelig nivå.

For meg innebærer dette å bruke medisiner, uten dem er ikke angsten min levelig, men det får bare stå sin prøve.

Vi er alle forskjellige, noen vil sikkert si at bearbeiding er det rette, og jeg har full respekt for de som tåler dette.

Kanskje er det også en forskjell på de som har en psykisk lidelse f.eks.ptsd og de som greier og være "til stede" her og nå, uten at fortida kommer og "tar over livet?"

Vet egentlig ikke så mye om dette jeg, det er bare noen tanker som jeg gjør meg.

[Gjest bry]

Hei igjen!

Om en skal "grave" i fortiden eller ikke tror jeg kommer an på livssituasjonen du er i her og nå og om vi er istand til å tåle det.

Når man blir så psyk som det du beskriver, det gjelder også for meg, så tror jeg det er lurt å roe ned litt og la ting ligge. Hva oppnår man egentlig når man blir så dårlig at man spyr, skader seg selv og er farlig nære på å henge seg?

Når man har barn å ta vare på er det ikke kjekt å være psykisk psyk hele tiden. Jeg for min del ble så syk av å snakke om fortida at jeg ikke fungerte i det hele tatt som mor. Fikk også høre at bare dette fikk lov å komme ut, så ble jeg bedre. Resultatet var at jeg ble verre og verre.

Hvor mange år skal man tolerere at man blir bare sykere av å snakke? Jeg hadde en forferdelig angst i hele barndommen og denne tror jeg jeg aldri blir fri for ved å grave og snakke om det. Det bare minner meg på alt som ikke var bra den gang. Da må jeg heller ta tak i livet mitt her og nå og prøve å få angstnivået ned på et levelig nivå.

For meg innebærer dette å bruke medisiner, uten dem er ikke angsten min levelig, men det får bare stå sin prøve.

Vi er alle forskjellige, noen vil sikkert si at bearbeiding er det rette, og jeg har full respekt for de som tåler dette.

Kanskje er det også en forskjell på de som har en psykisk lidelse f.eks.ptsd og de som greier og være "til stede" her og nå, uten at fortida kommer og "tar over livet?"

Vet egentlig ikke så mye om dette jeg, det er bare noen tanker som jeg gjør meg.

Hei hei!

Enig med deg i mye av det du skrev.Tror det er bedre for meg akkuratt nå iallefall å ta tak i det som trengs her og nå.

Makter ikke gå inn i alt dette vonde fra fortiden,får prøve å leve i nuet.

Kanskje jeg trenger piller jeg også for å fungere,for jeg fungerer ikke.

Tar jo vival for å klare meg,men det er jo ikke bra i lengden.Men liker ikke tanken på å ta piller resten av livet.

Bare tenker"så lenge ungene har det bra",prøver så godt jeg kan å være en god mor.

Men det har jo heller ikke vært problemfritt,har jo misstenkt alle for å være overgripere til tider.

Ungene mine skal aldri oppleve sånt....nei,det beste er å se fremover tenker jeg.

Får ta ting som de kommer.

Behandlingsformene må sikkert innstilles etter individuelle behov,vet ikke hva jeg trenger,men vet at jeg er ganske "frynsete"for tiden.

Skal til psykolog i januar,bare håper jeg klarer å si hvordan jeg egentlig har det,uten å "pynte" på ting,har en tendens til det.

Men vet jo at "jobben" må jeg gjøre selv....det vet jeg inderlig godt.

Får ta det som det kommer,dag for dag....

[Gjest en som skjønner]

Hei hei!

Enig med deg i mye av det du skrev.Tror det er bedre for meg akkuratt nå iallefall å ta tak i det som trengs her og nå.

Makter ikke gå inn i alt dette vonde fra fortiden,får prøve å leve i nuet.

Kanskje jeg trenger piller jeg også for å fungere,for jeg fungerer ikke.

Tar jo vival for å klare meg,men det er jo ikke bra i lengden.Men liker ikke tanken på å ta piller resten av livet.

Bare tenker"så lenge ungene har det bra",prøver så godt jeg kan å være en god mor.

Men det har jo heller ikke vært problemfritt,har jo misstenkt alle for å være overgripere til tider.

Ungene mine skal aldri oppleve sånt....nei,det beste er å se fremover tenker jeg.

Får ta ting som de kommer.

Behandlingsformene må sikkert innstilles etter individuelle behov,vet ikke hva jeg trenger,men vet at jeg er ganske "frynsete"for tiden.

Skal til psykolog i januar,bare håper jeg klarer å si hvordan jeg egentlig har det,uten å "pynte" på ting,har en tendens til det.

Men vet jo at "jobben" må jeg gjøre selv....det vet jeg inderlig godt.

Får ta det som det kommer,dag for dag....

Håper du finner en god måte å takle livet ditt på og at det nye året blir bra. Om du må bruke medisiner for ei stund så er jo ikke dette noen katastrofe? Det har ihvertfall hjulpet meg veldig mye, og for ikke å snakke om de som skal leve i samme hus som meg.

Ligger ikke på vakt hver natt lenger og tør å slippe litt kontroll. Er heller ikke så skvetten som jeg var før, det er grusomt å gå rundt å være sånn .som du beskriver:Frynsete.

Har selv vokst opp med psykisk syke som egentlig skulle være mine omsorgspersoner, men som jeg istedet måtte ta ansvaret for.Det er ikke morsomt for et barn når mor ligger og roper på loftet og du er alene hjemme.Hadde kanskje hun også tatt imot medisiner, så ville muligens situasjonen vært en annen?

Det er viktig for et barn at noen andre tar ansvaret og at barnet skjønner at vi faktisk får hjelp fra helsepersonell som også har ansvaret for sykdommen vår.

Jeg tror, at vi må være glad for at det idag finnes hjelp å få i form av medisiner. Spesielt hvis barna våre kan få det bedre av dette og kanskje ikke ta skade av å leve opp med en mor som er psyk.

Vi kan ihvertfall la medisinene få en sjanse, selv om vi selvsagt ikke har noe skyld i at vi er syke.

Ønsker deg alt godt for det nye året!

[Gjest bry]

Håper du finner en god måte å takle livet ditt på og at det nye året blir bra. Om du må bruke medisiner for ei stund så er jo ikke dette noen katastrofe? Det har ihvertfall hjulpet meg veldig mye, og for ikke å snakke om de som skal leve i samme hus som meg.

Ligger ikke på vakt hver natt lenger og tør å slippe litt kontroll. Er heller ikke så skvetten som jeg var før, det er grusomt å gå rundt å være sånn .som du beskriver:Frynsete.

Har selv vokst opp med psykisk syke som egentlig skulle være mine omsorgspersoner, men som jeg istedet måtte ta ansvaret for.Det er ikke morsomt for et barn når mor ligger og roper på loftet og du er alene hjemme.Hadde kanskje hun også tatt imot medisiner, så ville muligens situasjonen vært en annen?

Det er viktig for et barn at noen andre tar ansvaret og at barnet skjønner at vi faktisk får hjelp fra helsepersonell som også har ansvaret for sykdommen vår.

Jeg tror, at vi må være glad for at det idag finnes hjelp å få i form av medisiner. Spesielt hvis barna våre kan få det bedre av dette og kanskje ikke ta skade av å leve opp med en mor som er psyk.

Vi kan ihvertfall la medisinene få en sjanse, selv om vi selvsagt ikke har noe skyld i at vi er syke.

Ønsker deg alt godt for det nye året!

Joda,har tenkt mye på det,om det er bedre for barna at jeg tar medisiner,har en sånn "på vakt" holdning jeg også hele tiden,mest om nettene....

Må opp å skjekke om ungene har det bra,om de er der...osv.

Og er de litt sene fra skolen,ser jeg for meg alt mulig,eller hvis de er hos kamerater,foreldrene der kan jo være overgipere osv....

Ser ingen ende på dette,føler aldri jeg klare slappe av,men kan ikke sperre ungene inne heller for at de skal være"trygge".....for da er de trygge,da har jeg full kontroll,ingen ken gjøre dem noe.......

Uff,når jeg sitter her og skriver dette,ser jeg "galskapen" i det.....kunne ha skrevet og skrevet,men du vet jo hvordan det er.......

Men takk for kloke og gode ord,får se hva det blir til.

Har jo vival da,uten dem hadde det vært værre.

Ønsker deg også alt godt for det nye året....(vi får lage oss nye og posetive minner)

[thinkerbell]

Heia!!!

Joda din mening teller den,er åpen for alt jeg,liker å høre ting fra flere vinkler.

Stusset på hvorfor jeg blir dårlig,når jeg bearbeider ting?

Det spørsmålet forsto jeg ikke helt...vet hvorfor jeg blir dårlig.Det er jo fordi jeg ikke takler"tingene"som dukker opp i hukommelsen.

Vil ikke at alt dette skal komme opp,bra du er enig med i at det beste er å se fremover.

Får ta ting som det kommer,sånn er livet.....

Takk for gode tanker,her får du noen igjen...C",)

Men dersom du mener det du skriver i ditt første innlegg "ødelagt sexliv", ville det da ikke hatt noe for seg å ta tak i dette problemet og få hjelp?

[Gjest bry]

Men dersom du mener det du skriver i ditt første innlegg "ødelagt sexliv", ville det da ikke hatt noe for seg å ta tak i dette problemet og få hjelp?

Takk for at du bryr deg...

Jo jeg vil ta tak i det på en måte,bli ferdig med det,komme meg videre i livet.....

Vet bare ikke hvordan,men får prøve så godt jeg kan.

Har fått time hos psykolog,kanskje det er noe å hente der,får se....

[thinkerbell]

Takk for at du bryr deg...

Jo jeg vil ta tak i det på en måte,bli ferdig med det,komme meg videre i livet.....

Vet bare ikke hvordan,men får prøve så godt jeg kan.

Har fått time hos psykolog,kanskje det er noe å hente der,får se....

Flott at du ønsker å ta tak i dette. Håper du møter en klok og god behandler.

Lykke til bry.

[Gjest bry]

Flott at du ønsker å ta tak i dette. Håper du møter en klok og god behandler.

Lykke til bry.

Tusen takk for det thinkerbell.

Håper du får en fin kveld...C",)

God klem!