Når man ikke klarer å fortelle venner og familie hvordan man har det...

[Gjest Timari]

Det er ganske sprøtt. Når folk spør meg hvordan operasjonen har vært så sier jeg "jo da det ser ut til å gå ganske bra det", og lirer av meg noen fraser. Jeg klarer rett og slett ikke å si at "Vet du, egentlig er jeg ganske så oppgitt. Jeg har ikke blitt så bra som jeg skulle ønske meg"

Tenker litt på operere meg igjen så hverdagen kan bli lettere, men så er jeg redd for å si det til familien. Redd for å skuffe dem, for at de også skal bli lei seg, oppgitte over sykdommmen min, over at ting aldri blir ordentlig bra. Og at andre også blir oppgitte føles jo ikke noe bra det heller. Heldigvis har jeg en psykolog hvor jeg lirer alt dette av meg.

jeg bare hater at venner og familie også skal bli skuffet og at de skal bli bekymret. Så jeg har latt være å si noe om hva jeg tenker kan være bra for meg

Føler dere det på samme måte? at dere må "skåne" de rundt dere?

[Dorthe]

For å si det sånn, gidder jeg sjelden å fortelle hvordan jeg har det. Sier jeg sannheten blir folk sure og synes at jeg er sur og misfornøyd så jeg har funnet ut for lenge siden at det er mye bedre å ljuge og si at jeg har det bra.

Noen få utvalgte kan jeg si det til men det er ikke mange.

[ftmffm]

Jeg føler det ofte slik at jeg ikke vil belaste familien med all den fysiske smerten jeg sliter med. Problemet er bare at i og med at jeg ikke forteller dem så mye om hvordan jeg har det så tror de at jeg ikke har smerter og dermed blir de kjempe overrasket og nesten litt sur når jeg forteller at nå har jeg endelig fått hjelp med ditt og datt og at nå begynner ting å falle på plass for meg.

Jeg har med andre ord begynt å innse at alt faller tilbake på meg selv når jeg ikke forteller andre om hvordan jeg egentlig har det :-/